Maria: Vi er laget samtidig. Vi ble født nesten samtidig.
Marie: Med én dags mellomrom.
Maria: På Kvinneklinikken. Første gangen vi så hverandre var vi null dager gamle.
Marie: Helt ferske. Det kan sies at det hele startet allerede før vi ble født, fordi våre fedre fikk jobb på Den Nasjonale Scene på slutten av åttitallet. Våre groupiemødre ble venninner.
Maria: Da vi var cirka ett år fikk vi samme dagmamma på Møhlenpris.
Marie: Hun pleide å sette oss i to stoler foran TV-en så vi kunne se på MTV og hun kunne chille litt. Allerede der begynte det å skje et eller annet oppi hjernene våre.
Maria og Marie, ca 1992. Foto: Privat
Maria: Vi likte å kle oss helt likt.
Marie: Og så begynte vi på barneskolen samtidig. Da var du veldig populær, spilte fotball med guttene, og hadde masse kjærester. Men jeg var litt mer rar, snakket rart, hadde ingen kjæreste, hadde rødt hår … Ekstra rar. Det var på ungdomsskolen vi fant tilbake til hverandre, på klassetur til Shetland. Da syklet vi rundt for å se på lundefugler og fant ut at begge hatet å være der. Så vi bondet over det da, selvfølgelig. Og at vi begge likte veldig mye indierock, sånn som Arctic Monkeys, The Kooks …
Maria: Der har man liksom niende klasse.
Marie: Bandet startet vi på ungdomsskolen, rett etter å ha vært på Shetland. Da oppdaget Maria og jeg at vi hadde like musikalske preferanser og en idé om hvilken musikk vi hadde lyst til å lage.
Maria: Og da ble vi altså enda rarere. De fire jentene som begynte å spille i tiende klasse.
Marie: Etter det har det bare gått slag i slag, og nå er vi jo 23 år gamle. Det er nesten ti år siden vi ble bestevenner, selv om vi har kjent hverandre hele livet.
Marie: I Razika opererer vi ofte som en enhet. Da vi kritiserte Linnea Dale (etter en musikkvideo med en lettkledd Dale, red. anm.), så var det jo ikke sånn «Marie mener» og «Maria mener» – det var «RAZIKA MENER». Og det synes jeg er kult. I intervjuer er det ikke viktig hvem som sier hva.
Maria: Vi er et firehodet troll. En kropp og fire hoder.
Marie: Av og til føler jeg vi er mer som søstre enn venninner. Vi har slitt med at det kan være vanskelig for andre å komme inn i gjengen vår.
Maria: Vi gjør alt sammen. Vi leser sammen på HF, så går vi på øving sammen, vi trener sammen, i helgene så reiser vi sammen, vi er sammen nesten hele tiden.
Marie: Det gjør også at vi av og til har et behov for ikke å være sammen. Alle forstår at man kan trenge en pause.
Maria: Det er det som er så fint med lesesalen. Man kan være alene sammen.
Marie: Vi kan bare sitte ved siden av hverandre. Og kjenne nærhet.
Maria: Haha.
Marie: Det kan være vanskelig å si «Nå vil jeg være alene», man kan jo fort føle seg litt avvist, sant. Men for oss så skjer de tingene helt naturlig. Maria blir ikke lei seg om jeg vil chille. Jeg tror vi er gode på det.
Marie: Vi kan bli ganske ampre når vi jobber sammen, når vi arrangerer låter og sånn, da freser det av og til i øvingslokalet. Alle har en sterk følelse av hvordan noe skal høres ut og hvis det ikke blir sånn, og man blir nedstemt, tre mot en, da blir man kjempelei seg. Man tror man har kommet med en kjempegod idé og den blir avvist, det kan være sårende. Da kan vi være dårlige på å være profesjonelle.
Maria: Det er utfordrende å være både venner og i band sammen, men jeg føler at med en gang vi går ut fra øvingslokalet så er vi ferdige.
Marie: Jeg har noen dårlige sider. Jeg er sjefete, dominerende, oppmerksomhetssyk. Jeg kan være voldsom. Det kan selvfølgelig være irriterende, men de andre vet hvordan de skal takle det.
Maria: Vi tuller med det. Vi må bare si at du er sjefen.
Marie: Maria kan bli bekymret og engstelig.
Maria: Det er min rolle i bandet.
Marie: Da er jeg sånn, «herregud ta deg sammen.»
Maria: Og jeg kan jekke deg litt ned. På vennenivå er det faktisk litt vanskelig å peke på hva vi har lært fra hverandre. Vi har vokst sammen hele veien.
Marie: Som mamma sier: Vi er støpt i samme skje.
Maria: Jeg tror vi begge er inspirert av hverandre, spesielt når det kommer til musikken, vi utfyller hverandre.
Marie: Vi liker jo å si at vi er litt sånn Lennon og McCartney.
Maria: Hvis vi skal være kjempehøye på oss selv.
Marie: Vi er så påvirket av hverandre at vi finner en felles stemme selv om vi jobber hver for oss. Det tror jeg er en av våre fordeler, at vi er to låtskrivere som er ulike, men som er inspirert og påvirket av hverandre. At man hører at man jobber ut fra samme utgangspunkt, men at Maria er gitarist og jobber mye mer med gitarriff, mens jeg jobber med … sang. Så jeg har mye mer fokus på koring, vokal, arrangering. Og så kan vi bidra i hverandres låter. Jeg tror at vårt musikalske vennskap er veldig påvirket av vennskapet, at vi er så trygge på hverandre.
Marie: Det blir som et slags kjærlighetsforhold. Det går ikke alltid av seg selv. Man må opprettholde et vennskap på samme måte som man opprettholder et forhold. Vi har lært at vennskapet må komme først, foran musikken, for ellers vil det ikke fungere. Med en gang én av oss ikke har det bra, så vil bandet ikke ha det bra, og det er ikke bra for musikken. Av og til må man svelge noen kameler. Det er vi ganske flinke på. Fordi vi er redde, nei, kanskje ikke redde, men det hadde vært for dumt om bandet skulle ha blitt oppløst av en kjærlighetsgreie, at vi blir forelsket i samme gutt eller noe.
Maria: Dramaaaatisk.
Marie: Ja, eller … det har jo skjedd, men det har aldri ødelagt noe.
Les også:
Anmeldelse: Razika – Ut Til De Andre
Emil Trier og Torgny Amdam: – Vennskap er jævlig trivielt, men samtidig totalt overveldende
The post – Første gang vi så hverandre var vi null dager gamle appeared first on NATT&DAG.