Lokalet: Vulkan Arena ligger idyllisk til ved siden av Mathallen. Utenfor inngangen er det plassert en enorm fotballskulptur. I arenaens første etasje ligger nemlig Pokalen Pub, som er noe så sjeldent som en fotballpub midt i øko-Mekka.
Det er fint å tenke på at noen har tatt en avgjørelse om å plassere en kjempestor fotball utenfor en pub.
Arenaen i andre etasje er hard og kold, det motsatte av en lun fotballpub. Det er høyt under taket, man får følelsen av at det aldri, uansett hvor utsolgt det er, kan bli ordentlig fullt her. Intime Pokalen hadde vært bedre, men det hadde også blitt feil å plassere Earth på en så liten scene.
Omegn: En del små barer og Mathaller rundt om kring, og den store fotballen viser at det ikke er for ingenting at Westerdals ligger er kort idéballkast unna.
Anmeldelsen forsetter under bildet av kjempeballen.
Dørvaktene: Billettkvinnen påstår hardnakket at billettene står på navn, ikke arbeidsgiver. Hva heter du? Finner ikke navnet. Åja, du hadde rett. De stod under NATT&DAG. Den type holdninger setter vi pris på! Er det én ting dørvaktbransjen har for lite av, så er det ydmykhet!
Videre blir sekkene våre bare symbolsk sjekket. Dette kan være negativt, for eksempel hvis noen har med bombe, men det er jo veldig sjeldent, da.
Publikum: Som man må forvente når et drone-doom band fra nittitallet kommer til byen, domineres lokalet av eldre menn med langt hår og skjegg. I tillegg er det lett å se at mange har hatt langt hår før, og som skulle ønske de ikke hadde blitt tvunget til å klippe seg av arbeidsgiver og/kone/mann. Flere – først og fremst de med kort hår – drar etter «siste» låt før ekstranummeret helt åpenbart kommer, antakelig for å rekke siste buss hjem til unga og vinylen. Kanskje de higer etter å trekke litt i frynsene på pynteputen i sofakroken og late som det er hårmanken fra hine hårde dager.
To yngre gutter spiller luftgitar store deler av konserten. Mer av det! Det er også noen som roper «spell no’ rock!» midt i settet. Litt mindre av det.
Kjendisfaktor: Lav. Tre stykker ligner litt på Christer Falck.
Oppvarmer: Er to oppvarmings-acts to for mange? NATT&DAG rekker ikke Don McGreevy & Rogier Smal Duo, men får med oss Black Spirituals, som også er en duo, gitt. Flaks! De fremfører spredt gitardissonans akkopagnert av vill jazztromming. Gitaristen er av den sjeldne typen som spiller uten gitarreim, eller stropp, det er altså bare ham selv som holder gitaren oppe, og han holder den helt oppunder haka.Trommisen, som ligner litt på Jean-Michel Basquiat både i oppførsel og utseende, har en cymbal som er stilt HELT vertikalt. Også sjeldent.
Konserten: Det starter tynt, både lydmessig og fra vokalist Dylan Carlson, som tydeligvis har tatt av noen kilo (mer eller mindre med vilje) siden sist. Han ligner litt på Pushwagner der har står, og ber om mer av ALT i monitor før låt nummer to, som er saktegående «The Bees Made Honey in the Lion’s Skull». Lydmannen tar poenget, og lydnivået både hever seg og blir tydligere utover i låta fra albumet med samme navn.
Årets album Primitive and Deadly har blitt Earths bestselgende album noensinne, forteller Carlson, og takker «oss» for at han kan stå på scenen og ikke vært blakk i fengsel.
Her er det på sin plass å applaudere lysmannen, som med noen velvalgte lyskastere viser at det er vanskelig å skille dårlige tatoveringer fra vilter hårvekst på armene til bassist Don McGreevy (fra oppvarmingsbandet).
«Ouroboros is Broken» fungerer fint, og «Torn By the Fox» dediseres til den nye kona Holly, som antageligvis også var inspirasjonen for «Holly’s Jeans» fra 2013.
«Tenk hvis det fantes teknologi som kunne holde gitarten stemt», sier Carlson mens han stemmer, og velger å glemme at det finnes. Hva gjør man vel ikke for en god historie! «Jeg har auto tune på stemmen min!» nevner han også. Jaja.
«Old Black» fra Angels of Darkness, Demons of Light I introduseres som «en låt om et band, en katt og et band fra Canada», noe som også høres ut som en god historie. Carlson og resten av bandet har virkelig funnet formen, og frontmannen virker mindre og mindre medtatt jo mer han drikker fra en flaske med medbragt.
Før konserten avsluttes forteller Carlson noe at han visstnok har norske aner (yeah!) og at fisk er godt (yeah!), og påstår at bandet snart kommer tilbake. Publikumsfrieri eller kommende Øya-konsert? For å parafrasere Sleep fra musikkdokumentarten Such Hawks Such Hounds: Hvis et riff er bra burde det spilles i 15-20 minutter, og så ofte som mulig live i Norge.
Ball utenfor: Veldig bra. Norges beste kjempeball?
The post N&D anmelder ALT fra Earth-konserten på Vulkan Arena appeared first on NATT&DAG.