The Internet
Mårten Spångberg
Av og med: Sandra Lolax, Rebecka Stillman, Marika Troili, Hanna Strandberg og Mårten Spångberg.
I samarbeid med: Supportico Lopez, PACT, Index Stockholm, Tou Scene, Rupert, Tanzhaus Zurich, PAF og Black Box Teater.
Anmeldelsen er basert på forestillingen på Black Box teater 21. mars. Spilles også i kveld, 22. mars, klokken 17.30. Forestillingen er en del av Oslo Internasjonale Teaterfestival
Mårten Spångbergs forrige forestilling, La Substance but in English, ble tidligere i år nominert til Osloprisen for Årets scenekunst, men gikk av mystiske grunner ikke av med seieren. Ikke til forkleinelse for Grusomhetens teater, men La Substance but in English var etter undertegnedes syn utvilsomt forrige kalenderårs mest minneverdige scenekunstopplevelse. Å sitte på gulvet og drikke øl i en fargesprakende scenografi, mens man betraktet suggererende dansing til deilig kommersielle radiohits, gjorde dessuten forestillingen til fjorårets beste vorspiel. Mine forventninger til The Internet var naturligvis skyhøye, men forestillingen innfrir – og vel så det.
The Internet føles mest av alt som å være flue på veggen i den eksentrisk innredede leiligheten til tre dansere med deltidsjobber som flyvertinner, veiarbeidere, sekretærer, sykepleiere og McDonalds-servitører. Store deler av forestillingen går med til at de skifter uniformer, klær og hårfrisyrer og snakker sammen i et volum som er for lavt til at vi kan høre dem, avbrutt av enkle, repetitive og sykt fine koreografier. Å se på noen skifte klær og frisyre i tre og en halv time høres kanskje ikke ut som det du vil bruke søndagskvelden din på, men tro meg; det er det.
Også denne forestillingen er laget etter kom-og-gå-som-du-vil-modellen, og siden forestillingens oppbygning – ikke ulikt det store internettet – mangler en naturlig start og slutt, kan du trygt forlate salen i en god halvtime, uten at det blir problematisk å hekte seg på igjen. Men hvorfor noen skulle ønske å forlate denne forestillingen for ett eneste sekund, har jeg problemer med å forstå. Det samme gjelder enkeltes behov for å snakke kontinuerlig gjennom forestillingen. Til tross for at The Internet legger opp til at den gjerne kan fungere som bakgrunnsstøy for skravlingen til byens kulturtanter, synes jeg personlig at man får best utbytte av forestillingen om man vier den sitt fulle fokus, slik at man går inn i en slags spångbergsk transe.
Der La Substance var en oppladende vorspielforestilling, fungerer The Internet mer som en kur mot fylleangst og annet slagg. Der hjernen føltes litt for stor for kraniet da jeg gikk inn på Lille scene i går ettermiddag, føltes kraniet nesten litt stort for hjernen da jeg forlot salen tre og en halv time senere. Kanskje er det ikke en heldig metafor, da den også kan tolkes dithen at The Internet gjorde meg dummere, men det ville vel uansett ikke være første gang noen påstår at internettet gjør nettopp det med oss.
La det uansett ikke være noen tvil: Denne søndagen bør stå i Spångbergs tegn for de av dere som ikke tilbragte kvelden på Black Box teater i går.
Denne gangen har Spångberg bragt naturen inn i forestillingene sine, og i en scene lydsatt med fuglesang, sitter de tre jentene og spikker. For det første er de åpenbart helt ubrukelige til å spikke, og det de gjør kan best beskrives som å skrape kniv mot tre. Ved en anledning spikker også en av jentene mot seg! Her må Spångberg ta ansvar og lære jentene å spikke på skikkelig vis.
The post Hurtigkritikk: Spångberg kurerer gruff appeared first on NATT&DAG.