– JEG TROR MAN kan få et feilaktig inntrykk av voldsnivået i filmen. Prosentvis er det mye mindre vold i Stammen enn i mange store blockbustere. Og mindre enn i enkelte Chaplin-komedier.
Myroslav Slaboshpytskiy vil gjerne forsvare voldsbruken i sin spillefilmdebut Stammen (The Tribe). Filmen sjokkerte og imponerte kritikerne under fjorårets Cannes-festival, og vant hovedprisen i kritikeruke-programmet. Med utgangspunkt i én ny elev følger Stammen en gruppe ungdommer på en døveskole i Kiev. Hverdagen deres skildres på en naturalistisk og tidvis svært brutal måte. Stammen handler om utfordringen i å måtte tilpasse seg et beinhardt miljø, der man må gjøre det som trengs for å overleve.
– Volden i filmen min er ikke i en karnevalsform, slik den fremstår i massekulturen – i Stammen ser volden realistisk ut. Virkelig vold er ikke underholdende, den er kvalmende. Derfor husker man de voldelige scenene i filmen. Når jeg ser tilbake på mine egne skoleår, særlig de siste, husker jeg at tanker om sex og det å kjempe for sin plass utgjorde nitti prosent av det å være tenåring. Derfor opplever jeg volds- og sexscenene som naturlige elementer i Stammens historie. Hvis handlingen utspilte seg i et hjem for eldre, hadde det hadde vært noe annet, sier Slaboshpytskiy.
DEN UKRAINSKE REGISSØREN forteller at filmteamet skjøt store deler av Stammen i det revolusjonære Kiev. Nærmere 200 000 mennesker demonstrerte i sentrum og på Uavhengighetsplassen Maidan fra slutten av 2013, etter at president Viktor Janukovitsj hadde avslått en samarbeidsavtale med EU og fornyet kontrakten med Russland. Enkelte dager måtte Slaboshpytskiy innse at det var umulig å filme i Kiev, fordi deler av byen var blokkert av politiet.
– Jeg vet ikke om det finnes noen direkte refleksjon av det revolusjonære opprøret i Stammen. Manuset ble skrevet allerede i 2011, og da var det jo ingen som kunne forutse hva som skulle skje på Maidan-plassen eller at Russland skulle invadere Ukraina. Men Stammen er, til en viss grad, en metafor for hvordan den ukrainske staten er bygget opp, i alle fall det førrevolusjonære Ukraina. Jeg har sett at enkelte kritikere leser filmen som en form for «revolusjonær hymne».
«Å lage en film som kan bli forstått over hele verden var en stor utfordring, uten å bruke oversettelser og undertekster»
DET MEST BEMERKELSESVERDIGE i Stammen er likevel hverken volden eller den mulige samfunnskommentaren, som utspiller seg i slitte og falleferdige omgivelser. Det er ensemblet med rollefigurer som oppleves som mest unikt, utelukkende gestaltet av døve. Slaboshpytskiy forklarer at sedvanlige kvalifikasjoner var uvesentlige i jakten på skuespillere, siden dialogen skulle foregå på tegnspråk.
– Jeg trengte mennesker som kunne snakke på tegnspråk uten aksent – det skulle ikke bli som i Hollywood, der koreanere spiller koreanere, franskmenn spiller franskmenn, og så videre. Tanken på å lære «vanlige» skuespillere tegnspråk var utelukket fra begynnelsen av. Alle som er døve har sin egen, unike måte å snakke på. Det henger sammen med det individuelt fysiske: kroppslig mobilitet, temperament og plastisitet.
CASTING-PROSESSEN varte i et år, med over tre hundre mennesker på audition. Filmteamet søkte blant annet etter skuespillere via sosiale medier – ifølge Slaboshpytskiy er døve mennesker blant de mest aktive brukerne av slike kanaler. Hvis han kom over en karismatisk person som ikke egentlig kunne fylle en plass i manus, inviterte han personen til prøvefilming likevel. Etter dette avgjorde han om den potensielle skuespilleren var verdt å endre manuskriptet for.
– Å lage en film som kan bli forstått over hele verden var en stor utfordring, uten å bruke oversettelser og undertekster. Det var et spennende kunstnerisk valg å ta, filmspråklig sett; det ble som en miks av film, ballett og pantomime. Jeg ville skape en film som kunne bli forstått uten et eneste talespråklig ord – en moderne stumfilm.
Han understreker at han ikke ville lage en stilisert imitasjon av stumfilm – slik som The Artist (2011) – selv om han kaller den «en strålende film på sine premisser».
– Med «moderne stumfilm» mener jeg heller ikke europeisk, «eksistensialistisk» film, der heltene er tause halve filmen. Skuespillerne var jo ikke stille i stumfilmene, de kommuniserte aktivt med mimikk og kroppsspråk. De kunne formidle følelser uten en eneste tekstlinje! Døve mennesker er unike i så henseende, ved at de kommuniserer ikke bare ved hjelp av gester, men med hele kroppen.
Stammen hadde norsk kinopremiere 10.april.
The post – Jeg ville skape en film som kunne bli forstått uten et eneste talespråklig ord appeared first on NATT&DAG.