Med It Follows har David Robert Mitchell klart det tilnærmet umulige: å turnere de gjeveste festivalene og overbevise selv de vrangeste kritikerne med en skrekkfilm. Filmen hadde premiere i Cannes i fjor, og her til lands har It Follows fått toppkarakter av Dagbladet, Bergens Tidende, Cinema og NATT&DAG.
Les vår anmeldelse: Seksuelt overførbar skrekk i mesterlige It Follows
It Follows handler først og fremst om Jay, som avslutter et noe underlig stevnemøte med en god dose samleie i bilen til aftenenes ledsager, og deretter blir bastet, bundet, bortført og instruert i at ledsageren nå har gitt henne en (seksuelt overførbar) forbannelse. Hun vil heretter bli forfulgt av noe, og dette noe kan ta formen til hvem som helst og finne henne hvor som helst. Det stopper bare om hun gir sykdommen videre til noen andre.
Dristig premiss, Mitchell! Hvor kom det fra?
– Filmen sprang ut av et mareritt fra barndommen, et jeg hadde igjen og igjen som ti år gammel gutt, og som jeg tror mange mennesker har – hvor noe følger etter deg. I marerittet var dette noe tregt, men vedvarende. Jeg drømte at jeg var på lekeplassen på skolen, og jeg så en annen gutt komme gående mot meg. På en eller annen måte visste jeg i drømmen at det var et monster. Jeg løp vekk, ned et helt kvartal – og så sto jeg der og ventet. Litt etter kunne jeg se gutten i det fjerne, idet han rundet hjørnet og fortsatte å følge etter meg.
– Dette monsteret kunne se ut som hvem som helst, og ta forskjellig form hver gang jeg så det. Mye senere i livet, etter at marerittene forsvant, tenkte jeg at det ville være interessant å utvikle disse drømmene til film.
Kan du si noe om hvordan seksualitet spiller en rolle i filmen?
– Jeg er redd for at jo mer jeg forsøker å forklare det, dess mer tas magien ut av det hele. Men jeg tror at det punktet i livet hvor en oppdager seksualiteten sin kan være angstfylt. Det er alle mulige slags bekymringer ved akkurat det punktet i en persons liv. Jeg følte det var interessant å undersøke det på et annet nivå.
Filmens uttrykk er noe av det mest påfallende ved It Follows. Kan du si litt om innflytelsene dine?
– Wow – det er for mange å nevne. Carpenter-filmene, en rekke horror-filmer, men også så mange andre. Jeg så Paris, Texas mange ganger. Nærmest besatt så jeg Touch of Evil, Rosemary’s Baby, The Shining og Invasion of the Body Snatchers – både 50- og 70-tallsversjonen. Noe Cronenberg, Blue Velvet og Creature From the Black Lagoon. Det er jo også noen still-fotografer – Todd Hido og Gregory Crewdson. Veldig forbløffende og inspirerende saker.
Vi holdt kamera litt mer på avstand. På den måten er tingene i bildet, men vi kommer ikke nødvendigvis til å rope ut til deg når noe farlig nærmer seg.
Det er noe både drømmeaktig og realistisk i kameraarbeidet – lange tagninger forsterker følelsen av at det som foregår er ekte, men panoreringene og zoomene har noe drømmeaktig over seg. Med tanke på tone og atmosfære: Hva ønsket du å formidle med kameraet?
–Det var viktig for oss å ikke overfortelle alt. I den første filmen min (The Myth of the American Sleepover, red.anm.) var det mye mer subjektivt kameraarbeid. Vi ville at denne filmen skulle føles mye mer objektiv, med et kamera som ikke forteller deg hvor du skal se til enhver tid. Så vi holdt kamera litt mer på avstand. På den måten er tingene i bildet, men vi kommer ikke nødvendigvis til å rope ut til deg når noe farlig nærmer seg. Håpet var at vi – ved å ikke peke ut ting, men i stedet la publikum finne dem selv – ville skape en større opplevelse av generell uro, slik at du ikke på noe punkt er helt sikker på om noe er der ute eller ikke.
– Hva det drømmeaktige angår, er det vanskelig å si, men noe av det er en personlig estetikk. Jeg elsker å skape verdener som ikke er helt ekte. På samme måte er ikke dette en periodefilm, men vi håper at den ikke er helt moderne heller. Vi ville at den skulle være litt utenfor tiden, men likevel med en del kjente og kontemporære trekk.
To ting, Mitchell. 1: Dette er åpenbart en film fra mannen som lagde The Myth of the American Sleepover, som er en veldig søt film, og 2: Dette er en skrekkfilm. Kan du si litt om det spranget?
– Ha! Det var ikke et veldig stort sprang for meg, i mitt hode. Jeg elsker skrekkfilmer, og spesielt klassiske skrekkfilmer. Og jeg ønsker å lage mange forskjellige filmer. Jeg tror ideen opprinnelig var at det ville være interessant å ta tonen fra Myth, men å forestille seg karakterene litt eldre, og plassere dem i en fryktinngytende situasjon for å se hvordan de ville reagere – men samtidig å holde dem så genuine som jeg følte at karakterene i Myth var – jeg ville at de skulle være mennesker jeg bryr meg om.
En får en følelse av at filmen aldri forlater naturalismen en ser i Myth. Hvordan jobbet du for å skape en stemning hvor de emosjonelt ladde øyeblikkene får eksistere uten at det føles campy eller parodisk?
– Jeg forsøkte simpelthen hva enn som føltes riktig i øyeblikket for å hjelpe skuespillerne. Med denne filmen visste jeg at vi måtte gå forbi normale følelser fra hverdagslivet. Samtidig ville jeg at vi skulle forbli i et rom som er vanskelig å beskrive – det er naturlig, men det er samtidig nesten utenfor det naturlige. Det er noe mer nedtonet, og litt mykere enn hva livet er. Kanskje det er det som hjelper oss, til og med i surrealistiske omstendigheter som i denne filmen: å aldri helt forlate hva som er virkelig og naturlig. Men naturlig er ikke helt det rette ordet, det er noe drømmeaktig… det er bare noe litt annerledes enn hva vi er vant med. I hvert fall håper jeg det.
Artikkelen er i stor grad basert på et presseskriv fra Brigade Marketing.
The post It Follows-regissøren: – Filmen sprang ut av et mareritt fra barndommen appeared first on NATT&DAG.