I utgangspunktet så jeg frem til en ny Star Wars-film da nyheten ble annonsert i 2012 – riktignok ikke så til de grader at jeg planla å beinfly til Colosseum kino for å sette opp lavvoen, men nyheten var verdt et ømt knokeslag med nærmeste kompis. Siden den tid har diverse nettredaksjoner regelrett pepret meg med informasjon om J. J. Abrams’ stjernekrig.
VG har opplyst om at «Star Wars-skaperen har ikke sett traileren til den siste filmen», Dagbladet har kunngjort at «Prinsesse Leia dropper kanelbollene i Star Wars», og radioheltene i NRK Filmpolitiet har så langt skrevet 38 (!) Star Wars-saker, deriblant disse:
– «Fleire manusforfattarar til Star Wars kan vere klare»
– «Star Wars: Ukjent Oxford-skuespiller siste tilskudd på ryktetreet»
– «Ryktebørsen går varm: Er dette navnet på den nye Star Wars-filmen?»
– «Er dette hovedrollene i nye Star Wars?»
– «Star Wars-skurken er avslørt»
Kvasinytt om liksombegivenheter
Når digitale bladsmørere roper STOPP PRESSEN fordi en ukjent skuespiller kan tenkes å spille i en film, danner det først og fremst grunnlag for gapskratt, men når en tar innover seg hvor få av filmartiklene på nett som inneholder informasjon offentligheten har behov for, er det på tide å la latteren kveles i gråt. Enhver leser kan selvfølgelig venne seg til hyppige serveringer av kvasinytt om liksombegivenheter, men enhver leser når også et punkt hvor sommerfuglene i magen får nok, og utfører kollektivt harakiri.
Når en tar innover seg hvor få av artiklene som inneholder informasjon offentligheten har behov for, er det på tide å la latteren kveles i gråt.
En gang i tiden var det mulig å glede seg til nye storfilmer på kino. Dette var den analoge tiden, da vi viet det meste av vår kjærlighet til filmer som alle hadde én essensiell egenskap til felles: De eksisterte. Papiravisene prioriterte stoff om aktuelle kinofilmer, og filmene som var på vei om måneder eller år måtte pent vente med å få omtale.
Les også: – Man lar de middelmådige filmene slippe for billig unna.
Orkestrerte lekkekampanjer
I dag går det stadig relativt fredelig for seg i papiravisene, men på internett hører vi maskingeværene fra de amerikanske PR-avdelingene åpne ild på daglig basis. Rat-tat-tat: Nå forfattes manus! Nytt bilde fra settet! Ny premieredato! I utgangspunktet bor vi i kalde Norden langt fra vestfronten, med alle muligheter til å gi skikkelig helbeng i «begivenhetene», men dessverre sitter mange av våre fremste filmkorrespondenter og telegraferer siste nytt fra slagmarken hjem til oss. Rat-tat-tat: Transformers! Avengers! Noe fra Marvel!
Man kan spekulere i om Disney har hatt mer reell redaksjonell makt over Filmpolitiets Star Wars-dekning enn Filmpolitiet selv.
På lista over de 38 Filmpolitiet-sakene er det bemerkelsesverdig hvor jevnlig oppdateringene kommer. Forklaringen kan meget godt ligge i drømmebyen, hvor studioene orkestrerer sine lekkekampanjer som rytmisk dryppende kraner av informasjon for å generere en jevn strøm av gratis publisitet frem mot premieren. Det er dermed rom for å i det minste spekulere i om Disney i dette tilfellet har hatt mer reell redaksjonell makt over Filmpolitiets Star Wars-dekning enn Filmpolitiet selv.
Kuet og ukritisk nettpresse
Så kan en spørre: Hva er problemet? Er det ikke slik at både Disney, Filmpolitiet og leserne får det de vil ha – henholdsvis markedsføring, journalistikk og siste nytt fra ryktebørsen? Det er en legitim innvending, men problemet ligger allerede i spørsmålet; i at markedsføring, journalistikk og ryktebørs ikke lenger lar seg skille fra hverandre.
Journalistene oppsøker ikke lenger sakene, men sakene tvinger seg gjennom journalistene.
Problemet er altså – og her skal vi sannelig unne oss ei sunn dose marxisme – at vi har å gjøre med en delvis kuet nettpresse som ukritisk måker ut propaganda fra det som i filmverdenen er å regne som Den herskende klasse: Hollywood. Filmpolitiets Star Wars-dekning er riktignok for et ytterpunkt å regne, men dessverre er det symptomatisk for en trend som får stadig mer fotfeste i norske filmredaksjoner: Journalistene oppsøker ikke lenger sakene, men sakene tvinger seg gjennom journalistene. Idealet om å sette dagsorden selv svekkes kraftig.
Les også: Norsk film trenger mer ukontrollert sinne.
Klikka rår
I Jo Bech-Karlsens bok Kulturjournalistikk – Avkobling eller tilkobling fra 1991 peker journalisten IdaLou Larsen på faren for at kildene får styre kulturjournalistikken gjennom forhåndsomtalene: «Jeg vet omtrent fra dag til dag hva som vil stå i våre store riksaviser, for de følger det de får i posten.» 24 år senere er det vanskelig å gjøre annet enn å overføre påstanden til nett, bytte ut ordet «posten» med «twitter-feeden» og akke seg over hvor godt hatten passer.
Den hjerteskjærende sannheten er dessverre at penga rår, og dermed at klikka rår.
I dag er det både mer effektivt og mer innbringende å videreformidle et rykte om en blockbuster som kommer i 2018 enn å tilby noe substansielt om gode filmer som er tilgjengelig for kinogjengere akkurat nå. Den hjerteskjærende sannheten på verdens vide vebb er dessverre at penga rår, og dermed at klikka rår. En må likevel kunne etterspørre mer kreativitet for å løfte frem de mindre filmperlene. En er ikke pukka nødt til å vifte med det hvite flagget for Hollywoods PR-kontorer, og spesielt ikke om en heter NRK til fornavn og er lisensfinansiert, men det en kanskje er pukka nødt til, er å sette personlige rekorder i tabloid tankegang rundt filmer som ikke er blockbustere. Bare slik kan filmer som ikke koster 200 millioner kroner – det gjelder for eksempel alle norske filmer – trenge gjennom lydmuren på nett for å nå frem til sitt publikum.
Og bare slik kan det atter bli mulig å glede seg til nye opplevelser i galaksen som inntil 2012 var langt, langt unna.
Illustrasjonsfoto: NTB Scanpix/Mary Evans Picture
The post – Norsk filmpresse måker ukritisk ut Hollywood-propaganda appeared first on NATT&DAG.