Vi rakk dessverre ikke lese alle bøkene dine.
– Det er for dårlig. Jeg pleier å gå når de som skal intervjue meg ikke har lest bøkene mine. Det er jo det som er grunnen til at dere vil snakke med meg?
Unnskyld.
– Jeg skal ikke gå, altså.
Dagsavisen meldte i forrige uke at du «knuste» bokhandleren i Kabul.
Eh, gratulerer?
– Jeg ser ikke på det som noen seier. Det er en bismak over det hele, og et nederlag at vi ikke fant noen løsning. Saken har pågått i ti år og så ville bokhandleren åpne den på nytt. Når man er utenlandsk må man stille økonomisk sikkerhet for å opprette søksmål. Cappelen ble tilkjent saksomkostninger for de tidligere rundene. Det er penger som bokhandleren ikke har betalt, og som vi heller ikke vil innkreve. Men det viser bare hvor galt det var med rettssak. Han burde tatt imot vårt tilbud om forlik.
«De sier at jeg er rar og at jeg ikke kan lese sosiale koder. Hvordan visste dere det?»
Men likevel. Du knuste den bokhandleren?
– Nei, tvert imot. Han har jo skrevet sin egen bok! Han reiser rundt på bokmesser og har eget visittkort – The Bookseller of Kabul. Jeg fikk et av en som var innom butikken. Jeg har også hørt fra flere norske soldater som har vært der at han faktisk selger boken min i bokhandelen.
Hvordan kom du på å skrive bok om 22. juli?
– Jeg tenkte at her reiser jeg verden rundt og skriver om alle mulige tragedier, men glemmer helt mitt eget land.
Du brukte Knausgård som konsulent?
– Ja, det var egentlig tilfeldig. Han ville gjerne lese, så jeg sendte ham manus og fikk 11-12 tettskrevne sider med endringsforslag tilbake. Han er en god leser.
Hva slags lesere ser du for deg når du skriver? En Knausgård?
– Jeg er opptatt av at man ikke skal skrive for å imponere ekspertene. Jeg pleier å tenke at jeg skriver for en venninne som ikke er særlig opptatt av politikk, men som leser boka fordi jeg gir den til henne. Med denne boken tenkte jeg faktisk at jeg også skriver for ettertiden. En som var to år i 2011 kan om ti år plukke opp boken og kanskje forstå noe av det som hendte.
Den definitive boka om 22. juli, altså?
– Nei, herregud, det ville jeg aldri sagt.
Du har hatt stor internasjonal suksess, men hvordan føler du at du har du blitt mottatt her hjemme?
– Det er mange som skriver bøker som ikke blir lest i det hele tatt. Sånn sett har jeg ikke noe å klage over. Det som er befriende i utlandet er at ingen forholder seg til mitt privatliv eller hvem jeg egentlig er. De er mer bokrelaterte.
Har noen anmeldelser vært for surmaga?
– Nei, enhver anmelder er suveren. Dessuten har jeg fått såpass mange positive anmeldelser i utlandet at jeg hever meg over dem. Ute leser man bøkene mine mer uhildet – spesielt for En av oss. Derfor velger jeg heller å ta til meg anmeldelsene i New York Times Book Review og New York Review of Books.
Det kan ikke tenkes at vi her hjemme lukter bullshit bedre på nært hold?
– Jo, men det passer ikke helt på min bok. I DN var det en historiker som anmeldte den, og brukte, så vidt jeg husker «Ufullendt historie» som overskrift. Da jeg hørte at det var hun som skulle anmelde den… jeg tror ikke jeg si navnet her.
Jo, gjør det! Husk, vi er en ungdomsavis med snert.
– Dere kan jo Google. Jeg husker at jeg tenkte med én gang at dette ikke kom til å gå bra. En historikers ideal er at det er tre streker under alle svar. Altså, ja, 22. juli er en ufullendt historie. Vi var og er midt oppi det.
Hvordan er de utenlandske anmeldelsene til sammenligning, da?
– De er mer sånn, dette er en bok. Jeg tror de ble slått i bakken av historien, når de endelig fikk den i sin helhet. Alle hadde hørt om ABB, og om the massacre on the island, men selv en newyorker som følger godt med, har knapt med kunnskap om det som hendte den dagen. For en amerikansk anmelder ble alt veldig nytt.
Nettopp. Er du ikke redd for at anmelderens syn på den litterære kvaliteten farges av at det er så nytt og spennende?
– Tvert imot, de anmelder ikke boken som et innlegg i debatten om hvordan ABB har endret Norge, hvorvidt han var gal eller ikke, men nettopp som det det var – en bok. Det er ikke hvem som helst som anmelder i New York Times. De har tre anmeldere, og jeg vet ikke hva som er kriteriet for å bli ansatt der, men man bør vel ha lest en del bøker og kunne skrive om dem.
Du er veldig opptatt av hvordan du blir mottatt?
– Nei. Jeg mener tvert imot at jeg er veldig lite opptatt av det. Det er dere som tværer på dette. Jeg gjør mine ting og jeg forholder meg ikke egentlig til… Jeg gjør mine ting.
Men du valgte å svare på Frode Bjerkestrands kommentar i Bergens Tidende, da han kritiserte deg for den inngående beskrivelsen av hva som foregår i Breiviks hode?
– Ja, men det er jeg stolt av at jeg gjorde. Da jeg så hva han hadde skrevet, tenkte jeg «er det mulig å slenge ut så mange misforståelser? Og med den nedlatende tonen?» Jeg mener jeg satte ham på plass.
Du bor på Hilton og spiser dadler med Saddam. Du hever deg over det norske nisseberget, men angriper en fyr i en liten russeavis?
– Det var BT.
Ja, nettopp.
– Jeg ville kanskje ikke gjort det i dag, men han hadde en total feillesning. Han mener at jeg er inni ABBs hode, i en situasjon som er helt ytre beskrevet. Jeg har ikke lest en eneste kritiker i utlandet som har sagt at «det var litt på kanten». Tvert imot skrev NY Times at etterordet, der jeg beskriver mine metoder, burde bli pensum på all journalistikkutdanning.
Du valgte å ta med brevkorrespondansen med Breivik i boka. Har du noen gang tenkt at du er en nyttig idiot for ham?
– Det er umulig, etter å ha lest boka, å se på Breivik som en helteskikkelse. Han har ikke klart å skape noen bevegelse, Han har alltid manglet evnen til å inspirere. Utover noen t-skjorter i Russland og noen få folk i Serbia har han ingen tilhengere.
Forfatter Kaj Skagen skrev i Dag og tid at En av oss er en utvannet variant av Aage Borchgrevinks En norsk tragedie. Hvorfor hadde du internasjonal suksess, mens Borchgrevink ikke hadde det?
– La meg si det sånn: Hadde boka til Aage vært bedre sydd sammen kunne den blitt en internasjonal bestselger. En annen ting er at jeg hadde et navn på forhånd. Bokhandleren i Kabul solgte tre millioner eksemplarer og lå på bestselgerlisten til New York Times i nesten et år.
Anthony Loyd, forfatteren av My War Gone By, I Miss it So flyktet jo fra…
Åja, han kjenner jeg.
Jøss…
Han flykter i hvert fall til Bosnia for å komme unna heroinavhengigheten. Hva er det du flykter fra?
– Hmm. Jeg vet ikke, men husker i hvert fall at jeg ikke følte at jeg passet inn på Blindern.
Hvordan er du når det kommer til å lese sosiale koder? Hva tror du folk som kjenner deg sier om deg?
– De sier at jeg er rar og at jeg ikke kan lese sosiale koder. Hvordan visste dere det?
Apropos sosiale koder. I En av oss skriver du i kapittelet som handler om grafitti at «grafitti er som stivna break dance»?
– Den har jeg stjålet fra Cecilie Høigårds bok, jeg syntes det var så fint.
Du fikk sikkert mye kredd fra kidsa med det kule uttrykket der?
– Ja, men det er jo ikke mitt uttrykk?
Det var ironisk ment. Det er vel ikke akkurat go-to-kapittelet for folk som vil forstå mer av subkulturer?
– Jo, det er det faktisk noen som har sagt at det er! Jeg kommer bare ikke på hvem. Jeg skal ikke si at jeg mestrer taggemiljøet. Men jeg vet at det var noen som sa at de kjente seg godt igjen.
Var det Kåre Magnus Berg? Vegard Shortcut?
Er det sånn at du kan bli venn med hvem du vil? Kan du si til agenten din at du vil bli kjent med Stian Blipp, og be ham sette dere opp på vennedate?
Du kommer hjem etter ni måneder i utlandet, tråler nettavisene, så ber du Kagge om å raske sammen noen kule gutter før du drar igjen. Du er litt sånn?
–Nei, ærlig talt. Eller, forresten, der satte dere meg på en god idé.
Til slutt et Biografi-O-lemma: Skrive selvbiografien til Hans-Wilhelm Steinfeld sammen med Hans-Wilhelm Steinfeld, eller skrive SVs historie sammen med Hans Olav Lahlum?
– SVs historie, det kunne jeg gjerne gjort! Jeg er jo et SV-barn.
Et Lahlum-barn også?
– Jeg er kjempeglad i Lahlum.
Tror du han blir den neste som breaker i USA, aka stivna break dance?
– Det kan godt hende.
The post Smil & Gift møter Åsne Seierstad appeared first on NATT&DAG.