Vi må tenke på signalene vi sender, sies det. Signaleffekten er hovedargumentet som legges til grunn fra politikere som avstår fra å ta den nedprioriterte narkodebatten.
På oppfordring vil politikere ivrig trekke frem viktigheten av å være et godt forbilde, at de unge må vite hva som er rett og galt og at narkomafiaen snart vil bli arrestert. Signalene viser at viljen er god, og slikt blir det stemmer av.
Nordmenn elsker alkohol, og disse kjærlighetssignalene er så sterke at selv den illegale og råsterke alkoholen fremstår mer trygg og forsvarlig enn den mildeste hasjbrownie
Den samme signaleffekten bidrar også til at (de få) hasjrøykere som oppdages får store problemer. Dette er en situasjon de fleste av våre politikere med glede står inne for.
Siden sekstitallet har det norske hasjforbudet hovedsakelig handlet om å taue inn nok tilfeldige unge mennesker til at resten blir så redde at de tilegner seg lydige holdninger til rusmidler. Her kunne mange av problemene vært løst, om det ikke var for at den lovlige ruskulturen også er full av hykleri og kaos.
I 2013, før han ble hele Norges videominister, tok Anundsen til orde for å legalisere hjemmebrent
Den store svakheten for signaleffekten som krever at rusvanene holdes innenfor lovverket, er dens forhold til alkohol. Nordmenn elsker alkohol, og disse kjærlighetssignalene er så sterke at selv den illegale og råsterke alkoholen fremstår mer trygg og forsvarlig enn den mildeste hasjbrownie.
I 2013, før han ble hele Norges videominister, tok Anders Anundsen til orde for å legalisere hjemmebrent. Anundsen argumenterte da med at hjemmebrenning er en tradisjon i Norge, og tok til orde for å fjerne en rekke forbud som er knyttet til alkohol og tobakk.
Da Anundsen senere kom i posisjon og skulle snakke om hasj, var tonen en annen. Her skulle vi ikke bare «ta ansvar», vi må også få ungdom til «å ta riktige valg»
I sitt prinsipprogram hevder FrP at de er et liberalistisk parti, men når det kommer til narkotika er partiet ivrige med å forsvare statens regelverk, så lenge rusmidlene er forbudt fra før.
Justisministeren understreket her at han ikke bare uttalte seg som politiker, men også «som far». Kronikken vekket reaksjoner, og ble besvart av sosiolog Willy Pedersen, som lurte på om dette virkelig kunne være en reell mening for ministeren. Ketil Lund skrev også et tilsvar med forskerparet Teri Krebs og Pål-Ørjan Johansen, titulert «Heimertministeren blåser i hasj».
Hjemmebrenning av sprit er forbudt, og straffes med bøter og fengsel inntil 6 år. Likevel kan man bli justisminister selv om man er stor fan
I sitt prinsipprogram hevder FrP at de er et liberalistisk parti, men når det kommer til narkotika er partiet ivrige med å forsvare statens regelverk, så lenge rusmidlene er forbudt fra før. FrPs overraskende passive holdning til narkotikaliberalisering kan mulig spores i et sitat fra en tale Carl I. Hagen holdt i 1990, der han uttrykker at støtte til narkotikalegalisering er en farlig politisk strategi:
«Ethvert parti som støtter dette i Norge i dag, ville miste mange stemmer, slik det også ville vært tilfellet i USA. Ideen er fremdeles i en tidlig fase. Det blir en hard kamp. Ideen blir latterliggjort, selv om den er korrekt.»
Men det er ikke bare FrP som har et inkonsekvent forhold til hvordan rusmidler omtales, mediene sliter også. Da Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum ble spurt ut på ungdomssatsningen P3 i forbindelse med valget, var et av spørsmålene «Går du for hjemmebrent eller polsprit?».
Vedum svarte beskjedent at han ved en anledning motvillig hadde blitt servert hjemmebrent, men at han ikke likte tradisjonen. Overskriften på intervjuet ble «– Har jo smakt på litt hjemmebrent, da», et sitat som Vedum aldri sa. Episoden bevitner hvor utfordrende det er å fremstå kul med rus i Norge.
Erna Solberg kalte dette for et «alvorlig tillitsbrudd», og viste til at partiet har nulltoleranse for bruk og besittelse av narkotika. Hun var langt mindre streng i tonen da Bergensordfører Trude Drevland nylig ble siktet for korrupsjon
Hjemmebrenning av sprit er forbudt, og straffes med bøter og fengsel inntil 6 år. Likevel kan man bli justisminister selv om man er stor fan. Dette står i stor kontrast til behandlingen stortingsrepresentant Erik Skutle fikk da han tidligere i år gjorde det utilgivelige; han tok noen trekk av en joint på fest.
Hans partifelle, statsminister Erna Solberg kalte dette for et «alvorlig tillitsbrudd», og viste til at partiet har nulltoleranse for bruk og besittelse av narkotika. Hun var langt mindre streng i tonen da Bergensordfører Trude Drevland nylig ble siktet for korrupsjon.
Det kan fremstå som om Stortinget forsøker å skjule sine egne narkospor
Skutle måtte trekke seg, og Høyres fordømmende reaksjon ble kritisert fra mange hold, bl.a. av forsker Anine Kierulf som viste til at det ifølge loven ikke er mer forkastelig å røyke hasj enn å kjøre for fort.
Det kan fremstå som om Stortinget forsøker å skjule sine egne narkospor; Om man legger SIRUS statistikk for hasjbruk til grunn, kan det anslås at ca. 34 av landets 169 stortingsrepresentanter har prøvd cannabis, hvis representantene på Stortinget speiler den gjennomsnittlige befolkningen. Som de bør gjøre.
Norsk offentlighet er fremdeles preget av en flåsete presedens om at sprit ikke er så ille, kombinert med en holdning om at narkotika er et slags monster som forsvinner hvis vi ikke ser på det. Sett i en større sammenheng er denne grunnholdningen empirisk uholdbar, sosialt destruktiv og ikke rent lite feig når den videreføres av politikere og medieaktører som ikke vil utfordre egne posisjoner.
The post Kommentar: Hjemmebrenning er forbudt, men man kan likevel bli justisminister selv om man er fan appeared first on NATT&DAG.