– JEG SKJØNNER hvis noen tror at dette er selvbiografisk, særlig siden skuespillerne bruker sine egne navn. Men det er det ikke.
Det er mye folk i Litteraturhusets kafé denne kvelden, men Marte Germaine Christensen og jeg har fått isolert oss i et hjørne. Vi skal snakke om Det som en gang var, en intim film om et vennskap som er i ferd med å rakne. Patrik Syversen har regi og manus, men det var Marte – som selv spiller en sentral rolle i filmen – som kom opp med ideen.
– Den handlet om to kvinner i slutten av 20-årene/begynnelsen av 30-årene som ikke helt klarer å leve i takt med det å bli voksen. Som et resultat av dette begynner de å søke mer og mer til hverandre. De blir tvunget til å dekke hverandres behov, i fraværet av en partner, et barn eller noe annet.
I BEGYNNELSEN var filmideen langt mer absurd. Marte tenkte det kunne være morsomt at de to kvinnene gikk inn i et rollespill der de drev på med en mor-og-barn-lek med hverandre. Nå ler hun over bordet mens hun tenker tilbake til 2012, da ideen først dukket opp.
– Jeg hadde et bilde av at den ene skulle trille den andre i en barnevogn! Etter å ha jobbet med Patrik i Hjelp, vi er i filmbransjen (2011) luftet jeg historien for ham. Den kokte bort i kålen, men to år senere kontaktet han meg og sa «du, den ideen, skal vi gjøre noe med den?». Han ville skjære bort alt fjaset mitt og heller rendyrke relasjonen mellom de to kvinnene.
Det som en gang var kretser rundt bestevenninnene Marte og Silje, i løpet av to sommerdøgn i Oslo. Den andre kvelden på byen utvikler seg til et langt nachspiel, der det blir tydeligere og tydeligere at de to venninnene er på forskjellig steder i livet. Marte er støyende og impulsiv mens Silje er mer tilbakeholden og ettertenksom, og deres ulikheter og lange historie gjør det vanskelig å «ta praten».
– De klamrer seg til hverandre som en måte å overleve på, men så bikker det over til å bli usunt og destruktivt. Relasjonen står i veien for at de skal komme seg videre i hvert sitt liv, mener Marte.
Da det ble klart at hun og Patrik skulle gjøre alvor av filmen, etablerte Silje Storstein seg som en god kandidat som Martes motspiller. Marte og Silje kjente hverandre godt fra før, og de to skuespillerne begynte å utvikle karakterene og historien, mens Patrik Syversen jobbet videre med scener og dialog.
Les også: Patrik Syversen filtrerer sine tanker gjennom et annet kjønn i Det som en gang var
Filmen fokuserer på Marte og Siljes relasjon, med alle sine underliggende ujevnheter og små nyanser. Men den handler om store, universelle temaer: Vennskap, brudd og personlige behov.
– Fraværet av kommunikasjon og konflikt er nærmest øredøvende mellom de to jentene. Det er særlig en ting blant kvinner, det der. Vi kan sitte og lynsje hverandre uten å fortrekke en mine, mens vi sitter og ser på hverandre og smiler. Jeg har vært sammen med kompiser eller kjærester i sosiale settinger, og når vi har gått har jeg sagt «faen ass, så du hvordan hun oppførte seg mot meg? Hun var ute etter å dra meg ned!», og så har ikke han fått med seg noe!
– Det var et bevisst valg å rendyrke slike ting. At det ikke kommer noen direkte konfrontasjon er det store problemet mellom Silje og Marte. Jeg tror det handler om at i det øyeblikket den ene sier «dette er ikke noe ålreit, jeg liker deg ikke lenger», så står man i fare for å miste den personen man trenger mer enn noen annen for å holde fast ved sin egen livsløgn. Marte forakter det mennesket hun trenger mest.
Publikum i den samme aldersgruppen kan nok lett identifisere seg med de to. Jeg kjente meg i alle fall igjen.
– Det er veldig fint, for nå som filmen begynner å bli en snakkis er det mange som vil prate om filmpolitikk. Det var aldri vår intensjon å lage en «jentefilm» – den er ikke et politisk statement for å få flere kvinner inn i norsk film. Vi ønsket å lage en fortelling om vennskap. Hvis det hadde vært to mannlige hovedkarakterer hadde den kanskje tatt noen andre vendinger, men likevel: Vennskapet var utgangspunktet.
Jeg synes tematikken har et kjønnsnøytralt nedslagsfelt. Det hjelper at den mest sentrale mannlige rollefiguren, en enkel type som skaper uro mellom jentene på nachspiel, ikke fremstilles som en drittsekk.
– Benjamin (Benjamin Helstad) utgjør på den ene siden en ufarlig hurragutt som er på fest. Samtidig blir han en katalysator for alle de underliggende konfliktene mellom de to jentene. Så han er også voldsomt truende, særlig for min karakter.
I en scene snakker Benjamin og Silje om TV-serier, mens Marte føler seg utenfor og bare vil danse. TV-serier er et så typisk nachspiel-tema, så situasjonen blir ganske komisk. Men det er også et av øyeblikkene som formidler ensomhet, der Marte ikke tør å si at hun er redd for å være alene?
– Rammene vi hadde for fortellingen gjorde at vi ikke kunne gå så mye innpå Martes bakgrunn; vi prøver ikke å nøste opp en lang «bak-fabel», filmen er bare en slice-of-life. Men hun er en karakter som er redd for å være alene og som ikke har så mange mennesker i livet sitt, og Silje er hennes livbøye. Hvis hun føler seg utrygg og redd gjør hun seg bare enda større, enda hardere og snakker enda høyere.
– Apropos kvinnelige karakterer: Sånne kvinner ser jeg overalt, hele tiden, men veldig sjelden på film. Nå ville jeg teste ut en sånn rollefigur. Samtidig var det viktig at Marte var en morsom karakter, at hun er underholdende og den som setter i gang alt som er gøy. Silje har lyst til å være sammen med henne fordi hun bjudar på hele tiden.
KORT TID etter premieren på det Det som en gang var, venter nye prosjekter. I april og mai forflytter Marte seg over til teaterscenen, i forestillingen Herr Marmelade på Det norske teatret. Deretter begynner prøvene til Fury, et stykke som får premiere over sommeren, før hun igjen blir å se på kinolerretene i Aasne Vaa Greibrokks spillefilmdebut Alt det vakre.
For fire år siden dro du til New York i et forsøk på å redefinere deg selv som skuespiller. Trives du med å bli i Norge en stund fremover?
– Min ambisjon og drivkraft kommer alltid til å være å jobbe med flinke folk, og med så ambisiøse prosjekter som mulig. Hvis det skulle ta meg ut av Norge, så er det dødsfett. Men jeg kommer ikke til å reise til LA og bare henge rundt. Det er jeg for gammel til – hadde jeg vært 23, hadde det kanskje vært interessant. Jeg har stor utfartstrang, men det er ikke noe jeg må i seg selv.
– Da jeg var i New York var jeg derimot veldig opptatt av alt det der, men da lurte jeg også på om jeg ville være skuespiller i det hele tatt. Jeg hadde nettopp jobbet et halvt år med TV3-serien Spesialenheten, der jeg spilte hovedrollen som spesialetterforsker Iselin Hjorde. Jeg kjente at jeg måtte ta en lang tenkepause etter den produksjonen.
MARTE TAKKET nei til flere jobber. Hun hadde tjent en del penger etter Spesialenheten, og dro tre måneder til New York for å gå på skuespillerskole der.
– Jeg kjente et behov for å finne ut hva som var viktig for meg som skuespiller, og trengte bare å komme meg vekk. Det handlet om flere ting, også private, minnes hun.
Hva har vært de viktigste endringene i livet ditt siden den gang?
– Det er en ting jeg har skjønt som gjør det morsommere å være skuespiller nå enn det var da. Vi går rundt og bærer på så mye skam og komplekser og selvforakt, og det er helt greit – sånn er det! Men de sidene jeg ikke likte sensurerte jeg i arbeidet mitt som skuespiller, og da fjerner man en vital og potent del av seg selv. De siste årene har jeg innsett at de tingene jeg misliker og skammer meg over er mine styrker som skuespiller – det er der gullet ligger. Da det falt på plass, ble arbeidet friere og mer lystbetont. Ikke som å kjøre bil i 180 med bremsene på, der du dras i en retning, men trekker deg hele tiden fordi du ikke helt tør.
– Pluss at jeg har et mer realistisk syn på det å være skuespiller. Når du spiller i en serie som Spesialenheten og får manuset dagen før du skal i opptak, og går inn med en ambisjon om at du skal lage stor, stor kunst og være som Daniel Day-Lewis … da føles det som du er på feil planet, og det blir vondt.
TV-serier kan sikkert være helt topp for skuespillere som ønsker å bruke lang tid på å utvikle karakteren, men det kommer vel litt an på serien …
– Jeg trodde jo at Iselin Hjorde skulle bli en slik karakter for meg. Nå skulle jeg virkelig vise verden hva jeg hadde i meg! Men det var ikke rom, det var ikke tid. «Klokka går», det var det som dominerte på settet. Vi hadde det veldig fint, altså, vi var en fantastisk gjeng med skuespillere. Christian Skolmen og jeg spilte hovedrollene, Bjørn Sundquist var lederen. Vi var Kripos, jeg var profiler. Haha, noe så dumt! Vi hadde det kjempegøy, men … terningkast 4.
The post Marte Germaine Christensen: – De tingene jeg misliker og skammer meg over er mine styrker som skuespiller appeared first on NATT&DAG.