Hva har supermatprofitør John Opsahl, healer Wenche Tømmervik, Medium Elisabeth Gimsøy, Leder Solveig Mohr i Norske Homeopaters Landsforbund og generalsekretær Mina Gerhardsen i Actis (tidligere Avholdsfolkets Landsråd) til felles?
Svar: Alle advarer mot Folkeopplysningen på NRK.
Folkeopplysningen er sammen med Newton kanskje Norges viktigste TV-program. I en verden hvor folk tror at kopping suger stress ut av kroppen, at 80-90% av maten vi kjøper i butikken kan gjøre oss syke, (ikke så farlig forresten, for energi fra krystaller gjør oss jo friske igjen) og øyensynlig innbiller seg at Donald Trump kan utføre jobben som president i USA, er opplæring i kritisk tenking noe av det viktigste en allmennkringkaster kan gjøre. Det er akkurat det Folkeopplysningen gjør.
I Folkeopplysningen sjekker fysiker Andreas Wahl om de merkelige tingene folk slenger rundt seg, faktisk holder vann. På premissene til dem som kommer med tullballet.
LES OGSÅ: Mina Gerhardsen er «Årets verste stemme» ifølge N&Ds lesere
Er du så EL-overfølsom at du blir dårlig av bare å være i samme rom som en mobiltelefon? OK. Vi setter frem to kofferter. I en av dem er det en påskrudd mobiltelefon og i den andre ikke. La oss sjekke om du kan merke forskjell. De El-overfølsomme trakk seg allerede etter generalprøven. Sannsynligheten for å peke ut riktig koffert er akkurat like stor om om du lar dem spille stein saks papir. Homeopatisk sovemedisin sa du? OK. Vi gir den til to grupper og forteller den ene at den er sovemedisin og den andre at det er et oppkvikkende middel. Oisann, folks reaksjon var visst i tråd med det de ble fortalt de kunne forvente og ikke hva som var i pillen. Overraskende gitt!
Når de med fantasidiagnoser, homeopatene som behandler dem og spåkonene de går til får faktasøkelyset på seg er det ubehagelig. Sprøytet og kvakksalveriet kommer til overflaten. Så da er de ute og advarer.
Det kan jo fra tid til annen skape litt ufrivillig komikk som da Vårt Land kjørte overskriften «Advarer synske mot NRK» (man skulle strengt tatt tro at akkurat de synske ikke trengte å advares på forhånd). Og som når Mina Gerhardsen går ut i Stavanger Aftenblad og flatt ut ikke tar internasjonal forskningskonsensus «for god fisk» Dette rett etter at hun i kraftige ordelag har skjelt ut Venstres ungdomskandidat til Stortinget i Hordaland, Sondre Hansmark Pedersen, både som «ekstremist», og for å mangle «kunnskap og presisjonsnivå». Pedersens synd? Han hadde uttalt seg om hvordan internasjonal forskning rangerer ulike rusmidlers relative farlighet.
Gerhardsen innleder sin tirade med: «For en som vil på Stortinget, er både kunnskap og presisjonsnivå viktig. Her har Pedersen litt å jobbe med. Han påstår for eksempel at «det er et ganske unisont forskerkorps som sier det (LSD, MDMA/ecstasy og cannabis) er mindre skadelig (enn alkohol)» og at alkohol «ifølge noen er like farlig som heroin». Det er svært få som vil nikke til dette.»
De svært få som nikker til dette er altså et samlet korps av verdens rusforskere. For det er faktisk det det er. Internasjonal konsensus. Forskere over hele verden er uenige om hva som forårsaker avhengighet (men kan etterhvert ganske mye).
De er uenige om hvilke måter å regulere forskjellige rusmidler som minimerer skadevirkningene best. (Også her begynner det å nærme seg en konsensus om at den norske vinmonopolmodellen er beste praksis i verden når det kommer til alkohol.)
Når det gjelder rusmidlers relative skadelighet derimot, er det for de fleste stoffer etter mange års forskning rimelig stor enighet.
At justisminister Anders Anundsen baserer sitt samlede kunnskapsgrunnlag på et avisutklipp, en amerikansk magasinartikkel, en forskningsartikkel som handler om noe annet og en upublisert svensk eksamensoppgave, når han hevder at cannabis er mer skadelig enn alkohol kunne man på en måte forvente. Ikke fordi han er justisminister. Men fordi han er Anders Anundsen.
Fra generalsekretæren i en organisasjon som direkte finansieres med 14 millioner over statsbudsjettet, og som er gitt i oppgave å koordinere for andre organisasjoner og derfor kaller seg «rusfeltets samarbeidsorgan» kunne man strengt tatt forventet bedre.
Strengt tatt. Men ikke egentlig. For denne omtrentligheten med sannheten er i ferd med å bli Mina Gerhardsens personlige varemerke. Likevel var akkurat dette angrepet på Venstres ungdomskandidat kanskje en all time high.
Først kritiserer Gerhardsen mannen for å mene en hel haug med ting han aldri har ment. (Ingen aldersgrense, ingen øvrig regulering, fri prissetting. Beklager Mina Gerhardsen, men det er faktisk ingen i norsk samfunnsdebatt med et mulig unntak av Ingvar Ambjørnsen når han er full, som mener det. Ingen.) Deretter følger hun opp med en serie påstander hvor ikke en eneste en av dem ville passert avisenes sannhetssjekk uskadet og hvor mange ville fått samme score som Donald Trump pleier: «Liar, liar, pants on fire».
La oss komme tilbake til selve påstandene etterpå og hvile litt ved Donald Trump. Problemet med en situasjon hvor absolutt alt som blir sagt til enhver tid er det amerikanerne kaller «misrepresentations» når de vil unngå «L»-ordet er at man går lei og gir opp.
Det finnes grenser for hvor mange ganger folk orker å påpeke halvsannheter, overdrivelser, selektiv utvelgelse av kilder, og ikke minst det Kåre Willoch i sin tid kalte for interessebaserte erindringsforskyvninger. Actis kommunikasjonsstrategi synes å følge to spor. Personangrep på debattsiden og notorisk omtrentlighet på faktasiden.
Kunnskapsløse og respektløse narkoliberalere. Gerhardsens adferd på debattsiden gjorde at hun i år vant magasinet NATT&DAGs prestisjetunge kåring som årets verste stemme. Seieren sikret hun seg knepent foran PR-Byrået Trigger(som fikk min stemme) og IslamNets Fahad Qureshi.
Gerhardsen tok innersvingen på konkurrentene blant annet gjennom å kalle (av alle i hele Norge!) stifteren av gatemagasinet =Oslo, Anlov P. Mathiesen for«respektløs og kunnskapsløs» fordi han i sin bok «Omsorgsindustrien – Utenforskapet og nødsprofitørene» kritiserte omsorgsindustrien (en industri i stor grad drevet av Actis sine egne medlemsorganisasjoner som for eksempel Blå Kors) for å ha «svake resultater, høy dødelighet og liten kontroll med effekten av behandling».
På den måten skytes det fra hofta. Til høyre og venstre. Denne Venstrekaren ble plutselig både ekstremist og manglet «kunnskap og presisjonsnivå». Da jeg tillot meg å påpeke at tallgrunnlaget de bruker i sine skremsler på alkoholområdet ikke stemmer ble det plutselig et tema i avisenes spalter fra Gerhardsens side hvem min arbeidsgiver var. En hersketeknikk som hverken gjorde spesielt inntrykk på meg eller min arbeidsgiver, men som for mennesker i en annen jobbsituasjon kunne fungert som en effektiv munnkurv.
Dette fra en generalsekretær som selv i Morgenbladet skrev om norsk rusdebatt at «Her er bruken av ropert og negative merkelapper på meningsmotstandere steget opp fra kommentarfeltet til kronikkplass. Diskusjonen fortjener bedre. En debatt om ruspolitikk bør baseres på forskning og fakta, ikke ønsketenkning og myter.» På seg selv kjenner man andre.
Ruspolitikk er – som NATT&DAG påpekte for en liten stund siden det eneste politikkområde hvor man må fremlegge vandelsattest. På samme måte som alle som engasjerte seg i homofiles rettigheter på 60-tallet måtte finne seg i å leve med mistanken om at de selv var homofile møtes alle som engasjerer seg på dette politikkområdet med det samme spørsmålet: «Har du selv prøvd narkotika?»
Den typen «public shaming» Gerhardsen driver med er er derfor effektiv på et politikkområde som det dette er. Hun forvalter makta. Actis står med 14 millioner i statsstøtte og «godkjent-stempel» fra Norske myndigheter. Når organisasjonen da stempler unge mennesker som «ekstremister», «kunnskapsløse» og «respektløse». Når den slår fast at de «mangler presisjonsnivå». Ja da virker det kvelende.
Motstemmene plasseres effektivt i en av to båser; «bruker som vil ha jointen sin i fred» eller «virkelighetsfjern ungdom». Bare ved å ta opp diskusjonen om straffenivået er korrekt blir man beskyldt for å «ufarliggjøre narkotika».
Frykten for selv å havne i kategori én gjør at de voksne sjelden kommer til ungdommens forsvar. Da jeg først begynte å inkludere dette temaet i mine skriverier for et par år siden var det flere av mine kolleger i Oslo Høyre som pirket meg på skulderen og diskret spurte om jeg – som jo tidligere stort sett hadde begrenset meg til å arbeide for «sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep» – hadde blitt gal, narkoman eller eventuelt begge deler (altså Venstremann), på mine gamle dager.
Forsto jeg at stigmaet ved å engasjere meg i dette politikkområdet som voksen (alle tilgis litt ungdommelig idealisme), ville medføre at jeg aldri kom til å være valgbar til noe som helst noen gang? Jeg antar at de som unnlot å spørre bare uten videre la at alle tre hypotesene til grunn.
Til dem som turde å spørre svarte jeg at politikken som føres i dag både er et enormt pengesluk og også er en sterk driver av unødvendige offentlige inngrep mot borgerne. Et politikkområde med et sårt behov for streitinger med større dragning mot Excel-ark enn dansegulv.
Så sendte jeg dem ofte denne videoen med lederen for Drug Policy Alliance. Der går han nokså systematisk gjennom hvem de som nå i stadig større grad over hele verden engasjerer seg for en mer menneskerettighets- og fornuftsbasert politikk faktisk er.
På faktasiden virker Actis å ha blitt et offer for sin egen suksess. Strategien med «public shaming» har fungert kvelende på motstemmene. Men den har åpenbart også fungert som et sløvende narkotikum på Actis selv.
Enhver påstand som kan bidra til å skremme publikum og beslutningstagere – plukkes nemlig frem. Uansett kildekvalitet og uansett hvor usannsynlig eller uholdbar selve påstanden måtte være kjøres den ut som fakta uten fnugg av kildekritikk. Det er jo ingen som tar til motmæle likevel.
Om det så kommer innvendinger fra folk som gidder å spore opp kilden (eller mangelen på en slik) foretas det en stille korreksjon, og man går videre som om intet har hendt. Den opprinnelige sensasjonelle påstanden får en helside. Korreksjonen kommer nederst i høyre hjørne midt inne i et faktahefte som ligger som en PDF kun tilgjengelig for folk som er skikkelig dyktige på å google.
Feilinformasjon 1: Genmanipulert cannabis? Et godt eksempel på både kildebruk og korreksjon kom i forbindelse med Anders Giævers kronikk «Den tapte kampen mot hasjen» hvor Giæver forteller om sin tur på glattcelle som 16-åring i 1978 etter å ha blitt tatt med en hasjpipe i Frognerparken.
Under overskriften «Utdatert om cannabiskamp» belærer Gerhardsen Giæver på følgende måte: «Dagens cannabis er genmodifisert og veldig mye sterkere enn det Anders og vennene fikk i seg på 1970-tallet. Det gjør at risikoen også er høyere. Når WHO har sett på den samlede cannabisforskningen de siste 20 årene, er dette en av konklusjonene.»
Eller sagt på en annen måte; fattige fjellbønder i Marokko som produserer cannabis for det europeiske markedet har investert hundrevis av millioner (kanskje til og med i et Joint Venture med MONSANTO?) på å genmanipulere frem planter med høyere konsentrasjon av virkestoffet THC. Dette har de gjort i stedet for å bare selektivt stikle de plantene som fra naturens side har høyest konsentrasjon. Som en jeg kjenner nokså godt sa det; påstanden er så borte i staur og vegger at den ikke en gang ville sluppet inn døren på alternativmessa på Lillestrøm.
Allerede samme dag ble Actis konfrontert med hvor usannsynlig og utrolig dette måtte være. Både på sosiale medier og gjennom andre kanaler. Så lenge de som konfronterte dem ikke hadde noe særlig til leserkrets ble hoderistingen ignorert.
Actis gikk ufortrødent videre og laget et såkalt faktahefte om cannabis som brukes som undervisningsmateriell på norske skoler. I heftet skriver Actis at«genmodifiserte planter, […] ført til endringene i styrkegrad av THC i cannabisen som selges på det norske markedet». (Jeg tuller ikke. Norske lærere ble fortalt at de skulle stå foran skoleklasser og fortelle dem dette!)
Tøyset stammer selvsagt ikke fra WHO, slik Gerhardsens formulering i VG var ment å gi inntrykk av. Actis kunnskapsgrunnlag var en powerpoint fra en litt overivrig fyr på Kripos som høsten 2014 skulle holde en presentasjon i Trondheim. Temaet var økningen i gjennomsnittlig THC-innhold de siste 15 år og han slengte på genmanipulering sammen med nye dyrkningsteknikker og nye prepareringsmetoder for å fylle sliden. (Alle som noen gang har laget en powerpoint litt for sent på kvelden med litt for lite arbeidsglede igjen kan forestille seg hvordan det kunne skje.) Anundsen vs Gerhardsen 1 – 0. Bak en upublisert svensk eksamensoppgave ligger det i alle fall litt jobb.
Det at de sendte så åpenbar desinformasjon ut til lærere og ba dem bruke det i undervisningen irriterte en del. Etterhvert som støyen økte på sosiale medier og noen av oss med litt flere lesere også begynte å avkreve dem dokumentasjon trakk Actis påstanden i slutten av januar. Fire måneder etter at de første gang ble utfordret til å dokumentere påstanden.
For å forsvare tilbaketrekningen skriver de på sin hjemmeside at «etterpubliseringen av notatet har vi fått noen spørsmål om dette [at cannabis er genmodifisert] er korrekt.» Notatet ble publisert 22 november 2015. Da hadde de allerede fra 24 september gang på gang blitt gjort oppmerksom på at påstanden var vås. Selv ikke tilbaketrekningen av våset evnet de å gjøre sannferdig.
Tilbake til Trump-analogien. Dette er historien. Gang på gang. Sted etter sted benyttes den samme taktikk. Vær så notorisk uetterettelig at ingen har tid eller krefter til å tilbakevise alt sammen. Skulle jeg forsøkt det her ville det ikke vært en (allerede alt for lang) post i Dagbladet, men en bok Knausgård ville vært misunnelig på.
Taktikken holder en stund. Trump tok sine republikanske rivaler. Actis klarte nesten å skremme Miljøpartiet de Grønne fra sitt program ved forrige valg. Men så stopper det opp. Når du følger en slik strategi kommer det et punkt hvor også dem som sympatiserer med deg i sak må ta et valg mellom sin personlige integritet og fortsatt støtte. Da mister du venner. Og både Actis og Trump mister venner nå. Fort.
Feilinformasjon 2: Alkohol vs Cannabis Den første som falt var Hans Olav Fekjær. Fekjær er en av de virkelige nestorene i norsk rusforskning. Hans bok«Rus» er det norske standardverket for forskningsbasert dokumentasjon. Gleden var derfor stor hos Actis da forrige Generalsekretær, Anne Karin Kolstad, fikk tilknyttet Fekjær organisasjonen.
I et portrettintervju med bladet Rus & Samfunn i 2006 nærmest bobler Kolstad over av entusiasme «Vet du hvem jeg ansatte i går forresten? Hans Olav Fekjær! Han skal jobbe hos oss én dag i uken. Tenk så mye jeg kommer til å lære av ham!»
Læreviljen er øyensynlig lavere hos Kolstads etterfølger. Gang på gang, og på tross av stadige korreksjoner fra fagpersonell, fremmer hun den åpenbart feilaktige påstand at årsaken til at alkohol gir større skader er at det er flere alkoholbrukere og ikke at cannabis er mindre skadelig.
Jeg er en sindig mann og bruker sjelden harde ord. Så jeg lar hennes faglige mentor snakke for meg. I et debattinnlegg i Dagsavisen 28.07 i fjor var punktet åpenbart kommet hvor Fekjær måtte velge mellom Actis og Mina Gerhardsen på den ene siden og sin integritet på den andre. Fekjær innleder sitt innlegg på følgende måte:
«Mina Gerhardsen skriver i Dagsavisen den 24. juli at de som påpeker at cannabis er mindre skadelig enn alkohol, bygger på en britisk forskergruppe under ledelse av professor David Nutt. Hun påstår at gruppa fant at alkohol gir større skader bare fordi flere bruker det. Det viser at hun umulig kan ha lest den studien hun omtaler.
Men det er langt fra bare Nutts forskergruppe som er kommet til at alkohol er mer skadelig. Vi så det samme i en rapport fra det franske folkehelseinstituttet i 1998, en studie av nederlandske fagfolk i 2010 og av britiske fagfolk i 2012. I år kom en studie basert på vurderingene til 40 eksperter i EU-landene, på ny med samme konklusjon. Studiene er publisert i forskningstidsskrifter av høy kvalitet. Alle er enige om at alkohol ikke er litt, men mye farligere enn cannabis.»
Så tar han av silkehanskene.
Fekjær konkluderer til slutt på følgende vis: «Samtidig som Gerhardsen blottstiller sin egen kunnskapsmangel, mener hun at kunnskap er avgjørende i cannabisdebatten. Det har hun trolig rett i, men det er tvilsomt om økte kunnskaper tjener hennes sak.»
Om jeg hadde fått en slik korreks av min mentor og faglige alibi sånn i all offentlighet tror jeg at jeg ville ansett det som en beskjed om faglig og retorisk ompuss.
Så ikke generalsekretæren i Actis. Hun fortsetter ufortrødent. Senest i sin belæring av Venstres ungdomskandidat til Stortinget fra Hordaland her forrige uke, hvor han mangler både «kunnskap og presisjon», fordi han i tråd med den kunnskap man får fra det franske folkehelseinstituttet, britiske fagfolk, nederlandske fagfolk, europeisk ekspertkonsensus og også Gerhardsens egen faglige mentor sier det nokså ukontroversielle at cannabis er mindre farlig enn alkohol.
Feilinformasjon 3: Norsk forskning viser at 17% blir avhengige. La oss hoppe tilbake til folkeopplysningen en stund. Der presenterer Gerhardsen de tre tingene hun som mor til en sekstenåring ville vært bekymret for.
Det første er psykoser etc (mer om det nedenfor). Det andre er «cannabisens prestasjonsdempende effekt (du blir sløv og giddalaus av cannabis; mer om den også nedenfor). Det tredje hun nevner er avhengighet. Seks minutter og trettien sekunder inn i programmet sier hun så:
«Av de som har prøvd så viser norsk forskning at da er det ca 17% som blir avhengige. Det er en alvorlig risiko.»
Alvorlig risiko. Norsk forskning. Av alle som har prøvd mer enn fem ganger. Ingen begrensninger. Plutselig er begrensningen til sekstenåringer borte. Spol frem til 06:31 og hør selv. (Om hun senere skulle si at «ja men det fremgikk jo av sammenhengen at jeg snakket som mor til en sekstenåring er forbeholdet også borte på hjemmesiden deres hvor det står: «Blant dem som har brukt stoffet fem ganger eller mer, er risikoen rundt 17 prosent.»)
Jeg syntes dette var snodig siden jeg ikke hadde hørt om norsk forskning som konkluderte slik. Derimot konkluderer en stor oversiktsartikkel til Wayne Hall som gjennomgår 20 år med forskning med at ca 9% av cannabisbrukere har utviklet «cannabis use disorder». Terskelen for å havne inn blant de 9% er vesentlig lavere enn det vi i dagligtale ville karakterisere som avhengighet.
Om vi for eksempel skal legge definisjonen som brukes av Liliana Bachs og Vigdis Vindenes ved Folkehelseinstituttet til grunn skal avhengighet defineres som «fortsatt bruk til tross for negative konsekvenser». Dette definerer altså alle studenter som ikke rakk første forelesning fredag etter en litt for tung studentfest torsdag som avhengige av alkohol om de likevel ender fredagen på studentpuben.
Forskere må ha en definisjon (og de fleste er i rettferdighetens navn litt strengere enn Bachs) men at det er en så stor forskjell til dagligtale kan være vel verdt å ta med seg når man skal tolke tallene.
Videre undersøkelser viste at Gerhardsen har gjentatt dette 17 %-tallet i forskjellige sammenhenger rundt avhengighet. Litt varierende budskap om hva det er 17 % av og hvordan tallene har kommet frem har hun hatt, men prosenttallet har stått sånn noenlunde fast.
I belæringen av Hordaland Venstre plasserer hun bjellen på katten og sier at denne norske forskningen hun viste til i Folkeopplysningen stammer fra professor Jørgen Bramnes ved Senter for rus og avhengighet ved Universitetet i Oslo. Det borger godt for kvaliteten. Bramness er en anerkjent forsker og tuller sjelden med fakta.
Når det nå skal på trykk i avisen er plutselig nedslagsfeltet presisert til ungdom, mens hun i folkeopplysningen og på nettsiden påstår det gjelder alle. Nå begynner det å stemme med internasjonal forskning som jo forteller at en av seks som begynner veldig tidlig med cannabis kan utvikle problematisk bruk. (Som alle andre som begynner tidlig med rus helt uavhengig av rusmiddel).
Men norsk forskning? Utført av Jørgen Bramness. Som konkluderer med at «det er en alvorlig risiko»?
Dette måtte avklares. Jeg sendte en mail til Jørgen Bramness og spurte hvordan det hang sammen. Som den forrige generalsekretæren i Actis sa det, er det jo alltid utrolig spennende å få lære av dyktige fagfolk.
Det gikk ikke mer enn en halvtime før svaret kom. Allerede første setning gjorde at jeg skjønte hvor dette bar: «Jeg er kjent med at Actis siterer meg på dette. Jeg har ikke produsert disse tallene selv og de er helt sikkert hentet fra utenlandske undersøkelser, som jeg så har sitert. Så vidt jeg kan huske er dette tall fra Wayne Hall i Australia og en litt eldre undersøkelse. Men tilsvarende tall er produsert av andre.»
Wayne Hall er bra. Han er for cannabis det John Hattie er for skolen. Produsenten av den store oversikten som samler andres studier så det blir lettere å henge med. Da han kom med sin oversiktsartikkel i 2014 var det den beste oppsummeringen av forskning på cannabisområdet så langt og det er den fortsatt.
Om jeg skal være helt ærlig er dette et klassisk Ingrid Espelid øyeblikk. Me har juksa litt. Allerede da jeg så Gerhardsen snakke om «norsk forskning» på Folkeopplysningen visste jeg at det ikke kunne være sant. Boken hvor tallet fremkommer lå nemlig allerede på min Kindle. Og i motsetning til Gerhardsen hadde jeg lest primærkilden.
Det vi snakker om er en amerikansk undersøkelse fra 1997, en undersøkelse fra New Zealand fra 1993 og en studie fra Australia fra 2002, gjengitt i en kapittel om utbredelse av avhengighet James C. Anthony skrev i R.A. Roffmans bok«Cannabis Dependence» fra 2006 og som Hall siterer i sin oversiktsartikkel.
Begge studiene gir oss tall som Anthony oppsummerer som «one in 6 – 7». Der en av seks blir 16.6% som jeg ville holdt meg for god til å kritisere Actis for å runde opp til 17%, gir «one in 6 – 7» et intervall fra 14.2 % til 16.6 %. Det er det litt tøffere å forsvare denne opprundingen med.
I tillegg til Australia, USA og New Zealand er det også laget undersøkelser i Tyskland som Anthony siterer i linjen under. For Tyskland er tallene plutselig «one in 20 – 25», altså et intervall mellom 5% og 4%.
Vi er altså på et intervall mellom 4 % og 16.6 %, basert på studier fra USA, New Zealand, Australia og Tyskland og ikke på 17 % basert på «norsk forskning».
Så vet vi at avhengighet har vesentlig større sammenheng med sosialt sikkerhetsnett og risikoen for å falle utenfor enn med rusmiddelet i seg selv. Og så kan vi spørre oss om det er forholdene i Bronx og Tasmania eller Bonn og Hamburg som lettest lar seg overføre til Norske forhold. Dette eksemplet på hvordan man i den delen av Australia hvor min australske familie bor, forsøker å få ungdom på rett kjøl fremstår i alle fall litt fremmed her hjemme i Norge.
Men hvor fikk de det fra? Bramness selv skriver jo til meg at tallene «er helt sikkert hentet fra utenlandske undersøkelser, som jeg så har sitert». Mye kan tyde på at Actis har gått i den samme Powerpointfella som med han stressa fyren i KRIPOS.
Bramness holdt for et par år siden et foredrag om «Medisinske og psykiske effekter av cannabis». På en av slidene lister han opp forskjellige tall på avhengighet under overskriften «hyppighet av avhengighet». Rett under kulepunktet «7-8% hos menn, 4-5% hos kvinner (forskjellig grad av tilgjengelighet) (Anthony 1991)» har han et til hvor det står «– Hos de som har røykt 5 ganger eller mer 17% (Høyt tall! Kriterier?) (Hall 1994)».
Merk parantesen. Bramness har ikke gått inn i tallene og går ikke god for dem. Tvert i mot presiserer han i foredraget at dette ser høyt ut og at kriteriene må sjekkes. På vei ut fra foredraget og hjem til Actis-kontoret har altså forbeholdet forsvunnet, forskningen blitt norsk og forfatteren Bramness. For å sitere Rihanna:«How about a round of applause?»
Men Bramness var ikke ferdig. Han fortsetter mailen slik: «Cannabis har altså et moderat avhengighetsskapende potensiale. De fleste inntar uten å oppleve problemer, men det er helt klart at noen blir avhengige. Jeg tror imidlertid ikke at et slikt tall (og ikke minst kranglingen rundt det) er særlig opplysende. Vet du hva det tilsvarende tallet ville vært for alkohol? Kanskje tallet er 20 % eller noe sånt (med sammenlignbare metoder)»
Norsk forskning var det ikke. Og der ble visst Gerhardsens «alvorlig risiko» til «moderat avhengighetsskapende potensiale» også. Og ikke minst. Bramness har helt rett. Tallet er «ikke særlig opplysende». Det er ikke opplysende når Gerhardsen tar den maksimale verdi fra Australia, runder det oppover til 17 % (og absurd nok presenterer det som norsk forskning på riskdekkende TV). Det ville heller ikke vært spesielt opplysende om jeg nå hadde tatt den minste verdien fra Tyskland og påstått at tallet var 4 %.
Realiteten er (for å sitere Bramness) at «de fleste inntar uten å oppleve problemer, men det er helt klart at noen blir avhengige». Det er ingen alvorlig risiko. Det er et moderat avhengighetspotensiale. Det betyr at det finnes rusmidler som er klart mer avhengighetsskapende som for eksempel alkohol og rusmidler som er klart mindre avhengighetsskapende som for eksempel MDMA, LSD og fleinsopp, som ikke er avhengighetsskapende i det hele tatt. Uansett lav, moderat eller alvorlig risiko. Det å bli avhengig er alvorlig for dem det gjelder og de trenger hjelp.
Så kan man spekulere i om forskjellen mellom tallene fra Tyskland på den ene side og de anglosaksiske på den andre nettopp er det. Hjelp. Tyskland har lenge hatt en politikk hvor de har snudd seg vekk fra straff og over til å fokusere på å hjelpe både sosialt og helsemessig, mens den anglosaksiske tilnærming har vært mer i Actis ånd. Forfatteren Johan Hari har i alle fall en god TED-talk på at det kanha noe med saken å gjøre.
Feilinformasjon 4: Cannabis gir depresjon. I belæringen av Venstre gjentar Gerhardsen at «cannabis kan kobles til depresjoner». Det er jo selvsagt riktig at flere deprimerte har cannabishistorikk enn ikke-deprimerte.
Faktatallet på dette er – i følge Wayne Hall – at «depression was 1.5 times more common in those who reported the heaviest cannabis use at age 18 than in non-users». For vanlige cannabisbrukere var det ingen forskjell målt mot ikke brukere. Vi må opp på de tyngste brukerne.
Slik samvariasjon besvarer imidlertid ikke spørsmålet om cannabis har noe med saken å gjøre. Om man tar tidsperioden fra 1999 – 2009 finner man en nesten perfekt korrelasjon mellom forekomsten av drukninger i svømmebasseng i USA og antallet filmer Nicolas Cage spilte i samme år. Gitt mannens svært diskutable skuespillerevner er det jo mulig at sammenhengen faktisk er kausal og skjuler en hel generasjon svømmebassengeiere som bare ikke orket mer. Men jeg tviler på det.
Resultatet var nemlig å forvente siden tunge brukere i større grad befinner seg i samfunnets yttergrense, og også av andre årsaker har større risiko for alt. Også for å bli deprimerte. Det må man justere for. I det øyeblikket man justerer for andre årsaker til utenforskap forsvinner cannabis som depresjonsvariabel, selv hos de aller tyngste brukerne: «The association was no longer significant after adjustment for confounders». Cannabis forårsaker depresjon akkurat like hyppig som Nicolas Cage forårsaker drukning i svømmebasseng.
Etter at Hall kom med sin artikkel i 2014 har det kommet frem forskning som kan tyde på at relasjonen er snudd på hodet. At folks om er deprimerte søker seg til cannabis fordi det faktisk hjelper mot depresjon og gjør dem i bedre form.
I en studie gjennomført av Colombia University som gikk gjennom data fra så mange som 35 000 amerikanske voksne er konklusjonen klar: «Cannabis use was not associated with increased risk for developing mood or anxiety disorders».
Depresjon øker altså sannsynligheten for at man bruker cannabis. Men cannabis øker ikke sannsynligheten for at man blir deprimert. Cannabisbruken kommer altså etter og ikke før depresjonen.
Årsaken til det kan man muligens lete etter i en studie som kom ut fra University of Buffalo i fjor med overskriften «RIA neuroscience study points to possible use of medical marijuana for depression.» Studien føyer seg inn i rekken av studier som nå har begynt å komme etter at amerikanske myndigheter slappet ned på den politiske kontrollen over cannabisforskningen.
Det disse studiene synes å vise er at enkelte stoffer i cannabis – cannabinoider – kan ha en positiv effekt på kronisk stress. Resultatene gjør at cannabis nå anses som et mulig lovende terapeutisk hjelpemiddel mot eksempelvis PTSD. Forskningsleder Samir Haj-Dahmane ved University of Buffalo sier det slik«Chronic stress is one of the major causes of depression, Using compounds derived from cannabis — marijuana — to restore normal endocannabinoid function could potentially help stabilize moods and ease depression.»
Jeg får gi Gerhardsen litt rett da. Cannabis kan visst kobles til depresjon likevel. Men ikke helt på den måten jeg tror hun mente det i sin kronikk.
Feilinformasjon 5: Cannabis gir risiko for psykose og schizofreni. Det er ikke kontroversielt at cannabis kan fungere utløsende på psykose hos enkeltindivider som er særskilt disponert. Psykoserisiko er svært genetisk bestemt. Det er heller ikke kontroversielt at også sigarettrøyking, alkohol og søvnmangel og en hel mengde andre ting kan det.
For noen ville det vært slik at psykosen ville kommet på det tidspunktet den kom uansett. For noen vil det være slik at cannabis, sigaretter, alkohol eller søvnmangel utløste en pykose som uansett ville kommet, men senere om disse risikofaktorene hadde blitt tatt bort. For noen kan det være slik at de ville levd hele livet sin uten psykosen om disse riskofaktorene hadde blitt tatt bort. Ingen er uenige i dette. Det skal allerede førstkommende tirsdag disputeres en doktorgrad på Haukeland om temaet som viser at cannabisbruk kan fremskynde onset av psykosesymptomer med opptil tre år hos enkelte utsatte personer. (For dem som er interessert:13.09.2016, kl. 09.15, Sandviken sykehus, Sandviksleitet 1, Auditoriet. Gratulerer med doktorgrad Siri Helle!)
Dette betyr ikke at økt cannabisbruk øker befolkningens psykoserisiko om de som er disponerte har andre trekk som gjør at de i stor grad allerede er brukere. Både cannabisbruk og psykoserisiko er knyttet til utenforskap. Dersom cannabisbruk i seg selv var en betydelig risiko ville man tro at psykoseprevalensen ville ha en sammenheng med hvor høyt cannabisforbruk det er i et land. Det har den ikke.
Det er ingen forskere som har klart å finne en sammenheng mellom psykoserisikoen i befolkningen og andelen som bruker cannabis i den samme befolkningen. (Veldig mange har prøvd.) Tvert i mot er det altså slik at psykoserisikoen generelt har falt kraftig i hele den vestlige verden samtidig som cannabisbruken har mangedoblet seg i samme periode. Rart.
Kan det finnes andre forklaringsmetoder? Det er en faktor det tidligere har vært vanskelig å isolere. Nemlig tobakk. Veldig mange som er psykotiske røyker. Og stort sett alle som røyker cannabis røyker også tobakk. Det var i alle fall tilfelle før. Så begynte tobakkspolitikken å virke og antallet dagligrøykere har falt kraftig.
Altså: samtidig som cannabisbruken gikk opp og psykoeseprevalensen gikk ned gikk også sigarettrøykingen ned. Den gikk såpass ned at mange cannabisbrukere sluttet med å blande ut cannabis med tobakk i sine joints. I en systematisk reviewpublisert i The Lancet i fjor av blant andre Pedro Gurillo konkluderer forskerne med at «Daily tobacco use is associated with increased risk of psychosis and an earlier age at onset of psychotic illness.».
Etter at Actis arrangerte konferanse med det lett underholdende navnet «Cannabis – ufarlig moro eller lek med psyken» i fjor (gjett hva konklusjonen var), fikk psykoseargumentet nye ben. Spesielt en studie fra London utført at Maria di Forti har fått ben å gå på. Den viser nemlig at brukere av Skunk (cannabis med ekstreminnhold av virkestoffet THC – cannabisens svar på seksognitti) gir høyere psykoserisiko.
I innlegget «Myter og Fakta om Cannabis» beskriver Mina Gerhardsen funnene slik Både norsk og internasjonal forskning, som forskningsmiljøet ved Haukeland sykehus, har dokumentert cannabis som utløsende faktor for psykose – og for langtidsversjonen av dette – schizofreni. En studie fra Storbritannia (Di Forti et al) viste for eksempel at de som brukte såkalt «skunk» (en type cannabis med høyt THC-innhold) daglig, hadde fem ganger så høy risiko for psykose som de som ikke brukte cannabis.»
Et spennende eksempel på manipulativ kirsebærplukking av resultater som passer. Det er jo korrekt at Di Forti fant at dagligbrukere av skunk har denne risikoen. (Sammen med en hel haug med andre. Det er – for å si det forsiktig – ikke en gruppe det går spesielt bra med.)
Hun fant også noe annet Gerhardsen behendig hopper over. Di Forti skulle undersøke Skunk. Hun fant 410 Skunk-brukere og 370 ikke-Skunkbrukere fra sør-London. Også i kontrollgruppen var det cannabisbrukere. Hun satt dermed med tre grupper: De som aldri hadde forsøkt cannabis. De som brukte vanlig cannabis. Og til slutt de som gikk på cannabisfylla med Skunk.
Første inndeling (har brukt vs har ikke brukt): «Individuals who had ever used cannabis were not at increased risk of psychotic disorder compared with those who had never used cannabis». Det var altså slik at om man plasserte alle Skunkbrukerne og alle brukerne av vanlig cannabis i en boks og ikke-brukerne i en annen så var det ingen økt risiko for psykose.
Andre inndeling (vanlig cannabis vs ikke-brukere): «Individuals who mostly used low potency (hash-like) cannabis occasionally, at weekends, or daily had no increased likelihood of psychotic disorders compared with those who never used cannabis.» La oss bare gjenta dette. Di Forti skriver faktisk «daily».
Altså; for vanlig cannabis finner Actis sin hovedkilde absolutt ingen sammenheng i det hele tatt mellom selv daglig bruk at vanlig cannabis og psykose. Dette er hennes hovedpoeng og første setning i artikkeloppsummeringen i The Lancetlyder «Marta Di Forti and colleagues report that the use of herbal cannabis (skunk), but not resin (hash), is associated with increased risk of psychosis.»
Di Fortis undersøkelse er ikke et «eksempel» på Actis poeng. Den er en frikjennelse fra det. Bare sånn at ingen skulle misforstå funnet skriver hun og kollegene rett ut i konklusjonen at «hash users do not have any increase in risk of psychotic disorders compared with non-users, irrespective of their frequency of use.»
Dette poenget skriver Di Forti på en Powerpoint, drar til Oslo på Actis sin «fagkonferanse» og viser den frem. For en gangs skyld skriver ikke Actis av Powerpointen.
Feilinformasjon 6: Røyker du Cannabis dropper du ut. I Folkeopplysningen er Gerhardsen redd for «det som er prestasjonsdempende med cannabis». Så slår hun fast at «Du ødelegger læringsevne, hukommelse, evnen til å ta initiativ.» Harde ord. På nettsiden skriver hun både at «internasjonal forskning viser klar sammenheng mellom cannabisbruk og risiko for frafall i skolen» og henviser til en rapport som «viser at cannabis er en faktor i halvparten av frafallsakene i Danmark». La oss nå se på det.
For å ta denne danske frafallshalvparten først. Rapporten Actis viser til heter «Hash som pædagogisk problem» og ble skrevet av tidligere professor og leder av Center for Ungdomsforskning, Birgitte Simonsen i 2104.
Viser den at cannabis er en faktor i halvparten av frafallssakene i Danmark? Selvsagt ikke. Dette er ingen kvantitativ undersøkelse og det var heller ikke dens formål. Dette var en kvalitativ undersøkelse, gjennomført som intervjuer på 17 skoler med rektorer, lærere og elever for å få en forståelse av hvordan hasj ble brukt blant elevene og «bidrage til at skabe forudsætninger for udvikling af nogle forholdsregler og fremgangsmåder, der kan hjælpe lærere, vejle dere og ledere til at forholde sig mere hensigtsmæssigt i forhold til de unge i denne forbindelse».
Allerede i innledningnen slås det fast at “det må understreges, at der er tale om en kvalitativ pilotundersøgelse, der ikke har tilsigtet at fastslå i detaljer, hvor meget hash der ryges, og hvad der skal gøres, hvis man vil dæmme op for noget. […] I stedet for eksakte tal er der således i rapporten medtaget en ret stor mængde citater, som dels kan illustrere, hvordan de forskel lige involverede oplever situationen, og dels tjene som en kvalitativ dokumentation.» Og her er det altså Actis sin halvpart stammer fra. Noen intervjuer med ledere og lærere på 17 ungdomsskoler i en kvalitativ pilotundersøkelse som ikke har tatt seg til mål å vurdere om tallet er riktig, men hente inn sitater.
Greit nok. Det at rapporten slett ikke viser at det er slik betyr jo ikke at det ikke er slik bare at man trenger ekte forskning.
Hva med «læringsevne, hukommelse, evnen til å ta initiativ.»? Støtte til påstanden finner vi i en undersøkelse gjort ved Duke University i 2012 hvor «persistent cannabis use» blant tenåringer var forbundet med dårligere score. Det høres tilforlatelig ut.
Så da har vel Actis bare gjort sitt vanlige stunt og uteglemt at bruken måtte være både vedvarende, tung og starte svært tidlig for at de negative effektene skulle komme?
Vel. Ikke helt. Det er en stund siden 2012 så vi har fått mer kunnskap. Den førstekritikken kom rett etterpå og påpekte at studien kun hadde 38 – trettiåtte – deltagere (8%) som brukte cannabis tungt nok til at de var i gruppen med svekket læringsevne, hukommelse og evne til å ta initiativ. Kritikken medførte en oppfølgingsstudie i samme journal som hvor Ole Røgeberg (endelig ekte norsk forskning!) viste at den opprinnelige studien hverken hadde korrigert for tobakksbruk, alkoholbruk, forutgående mentale problemer eller sosiodemografisk bakgrunn som i den gruppen som ble undersøkt var tistrekkelig for å forklare funnene i den opprinnelige studien. Røgeberg konkluderer med at «A simulation of the confounding model reproduces the reported associations from the Dunedin cohort, suggesting that the causal effects estimated in Meier et al. are likely to be overestimates, and that the true effect could be zero.» Null sammenheng der altså.
Etter dette er det publisert to nye studier i år. En britisk som ser på livsforløpet til så mye som 2235 britiske tenåringer og en amerikansk studie som sammenligneridentiske tvillinger med forskjellig cannabishistorikk.
De to studiene har veldig forskjellig angrepsvinkel. Det er derfor sterkt når de begge kommer til den samme konklusjon som Røgebergs oppfølging på Duke-studien. Null sammenheng. Ikke med læringsevne. Ikke med hukommelse. Ikke med evnen til å ta initiativ. Og heller ikke med frafall.
De britiske forskerne konkluderer slik «cannabis use by the age of 15 did not predict either lower teenage IQ scores or poorer educational performance». De amerikanske forskerne hadde det enklere. Siden de undersøkte identiske tvillinger og fulgte deres livsløp satt de på en automatisk korreksjon av alle de andre årsaksfaktorene. Så de går rett på Duke-studien og konkluderer flatt med at datane «fails to support the implication by Meier et. al. [Altså Duke-studien] that marijuana exposure in adolescence causes neurocognitive decline». Ikke nok med det. De går ennå lengre og viser at det heller ikke er noen sammenheng mellom hvor mye cannabis folk inntar og IQ. Tvillingene var like smarte eller dumme uansett om den ene røyka eller ikke og uansett hvor mye den som røyka røyka.
Det forskerne derimot finner i begge studiene er en sammenheng mellom tobakksbruk og IQ. Både i de gruppene som brukte cannabis og i de som ikke gjorde det. De britiske forskerne skriver at «further analyses demonstrated robust associations between cigarette use and educational outcomes, even with cannabis users excluded». Jo tidligere man starter med sigaretter jo verre er det.
Resultatene var å forvente. Som Maia Szalavitz – verdens kanskje beste vitenskapsjournalist innenfor emnet – sier det: «Despite the fact that the average marijuana user starts at age 17 in the U.S and nearly 7% of high school seniors currently smoke pot every day, IQ scores have risen tremendously over time in all developed countries in recent years. Most of those same countries also experienced a massive increase in marijuana use between the 1950s and today.»
Szalavitz poeng som ligner veldig på psykosepoenget så mange har pekt på. Sigarettbruk er linket til både lavere intelligens, psykose og cannabisbruk. Så lenge sigarettbrukskurven korrelerte med cannabiskurven korrelerte også cannabiskurven med psykose og intelligenskurvene. Når den korrelasjonen sprakk holdt korrelasjonene mellom intelligens, psykose og sigarettbruk mens korrelasjonen med cannabisbruk forsvant.
Det ville føre for langt å gå gjennom alt det øvrige som kommer. Når Actis selv innrømmer at trappetrinnsteorien (cannabis er inngangsporten til hardere stoffer) er «omstridt» er det ikke noen stort poeng å vise at den er så tilbakevist at ikke en gang de som opprinnelig fremmet den tror på den lengre.
Når Actis fremmer ESPAD-undersøkelsen (en spørreundersøkelse på skoler om rusbruk) som bevis for at vår politikk gir lav tenåringsbruk får jeg nøye meg med å påpeke at Norge, etter England var det landet I Europa med lavest svarprosent. Når vi sier at det ikke gjør noe kommenterer rapportskriverne lakonisk at «it must be noted that this conclusion is not based on any systematic follow-up of substance-use habits, which should be kept in mind» og karakteriserer den lave svarprosenten som «a large problem» I alle land med svarprosent under 58%. Vår svarprosent var 32.
Når Actis sier at regulert omsetning av cannabis gir økt tenåringsbruk får jeg nøye meg med å vise til at tenåringsbruken har falt i Colorado. Eller som de sa det i pressemeldingen fra Colorado Health department «The survey shows marijuana use has not increased since legalization, with four of five high school students continuing to say they don’t use marijuana, even occasionally».
Overrasket? Det var å forvente. Han som selger nå mister lisensen om han selger til folk under aldersgrensen. Det var ikke tilfelle før. Faktisk visste vi at det kom til å bli slik, for vi har en enorm studie publisert i The Lancet i fjor. Studien undersøkte en million tenåringer over 24 år i 48 stater som har legalisert cannabis over reseptblokken. Funnet var robust: Tenåringsbruken økte i de stater hvor det ikke var gitt en legal vei til cannabis og derved innført alderskontroll, men økte ikke i de delstater hvor en slik legal vei var på plass.
The list goes on and on. Jeg antar Gerhardsen og Actis vil føre et behov for å svare på dette. Det vil gi rikelig anledning til å fortsette nedover listen.
Jeg forstår at det er vanskelig å gå fra en situasjon hvor man har hatt informasjonsmonopol og slik blitt trodd på nesten uansett hva man sier til plutselig å bli stilt spørsmål ved hele tiden. For Actis har dette dessverre medført et nokså konsekvent frimodig forhold til sannheten. Ikke bare rundt Cannabis, men også på andre områder.
Senest her om dagen benektet Gerhardsen på Twitter at de på noe tidspunkt hadde ønsket å stenge sprøyterommene. Problemet med elektroniske postjournaler er jo selvsagt at man nokså raskt kan hente frem eposten Actis sendte til Helsedepartementet 30. Mai 2011 hvor de skrev at «Actis / OA setter spørsmål ved sprøyterommet og manglende mulighet for politiet for å ta bakmenn så lenge heroinbruk er «avkriminalisert» i forbindelse med sprøyterommet, og vi ønsker derfor at sprøyterommet stenges.» Når de nå for å unngå at det innføres heroinassistert behandling i media fremstiller seg som glødende tilhengere av legemiddelasssistert rehabilitering, står jo det også i kontrast til at neste setning etter kravet om stenging av sprøyterom i samme epost er «det er også bekymringsfult at LAR utvides til langt flere».
Når det skal advares mot alkoholforbruk under svangerskapet (et verdig formål; IKKE DRIKK ALKOHOL NÅR DU ER GRAVID) overdrives både antallet gravide som drikker, hvor mye de drikker og hvor store skader det gir. Hadde dette vært Forbundet mot Rusgift eller Landsforeningen mot Stoffmisbruk ville det ikke vært så farlig.
Men Actis er i en særstilling.
For en liten stund siden gjennomførte nemlig forsker Håkon Lorentzen en evaluering av tilskuddordningene til det rusmiddelforebyggende arbeidet i Norge. Han fant at «utviklingen ikke var i tråd med intensjonene om økt frivillighet og at organisasjoner ikke kunne dokumentere resultater» (altså det samme Anlov P. Mathiesen var kunnskapsløs og respektløs for å mene).
Så da ble støtten delt i to hovedspor, henholdsvis «demokratiske medlemsorganisasjoner» og «programstøtte hvor satsningsområdene er rusmiddelpolitisk innsats, oppvekt og arbeidsliv». Ideen med programmene er at man da faktisk kan måle resultater og se at det man gjør virker.
Noen ganger er byråkratiets begrepsbruk litt underfundig. Slik er teksten: «Med disse kriteriene faller Actis og Av og Til utenfor.» Altså hverken demokratisk eller i stand til å dokumentere resultater der nei. Så for å unngå den logiske konsekvensen av dette (bortfall av støtte) skilte da Helsedirektoratet Actis ut som en egen post på Statsbudsjettet (sammen med Av og Til). Actis trenger ikke lengre konkurrere med andre om pengene, men får sin melk og honning direkte.
Til gjengjeld fikk Actis av Helsedirektoratet en «veilederfunksjon i utvikling av prosjekter og prosjektsøknader». Slike prosjekter og prosjektsøknader er måten mange organisasjoner finansieres på. Finansieringsmessig innebærer altså dette at Actisbukken har fått øremerkede bevilgninger over statsbudsjettet fordi den ikke oppfyller kriteriene. Det eneste den trenger å gjøre til gjengjeld er å vokte den havresekken som heter prosjektstøtte.
Fagrådet, som er rusfeltets hovedorganisasjon og står for den faglige samordningen innenfor feltet kommenterer det hele slik:
«Fagrådet stilte spørsmål i vårt høringssvar om det var hensiktsmessig av habilitetsgrunner for Helsedirektoratet å knytte seg tett opp til Actis. Det er tosidig, Actis er en paraplyorganisasjon hvor en rekke av organisasjonene som mottar støtte er medlemmer i Actis. Hvordan det sikres at andre organisasjoner får like god støtte som organisasjonene i Actis. Det andre er at Actis har tatt et ruspolitisk standpunkt, hvordan vil Actis bruke sin veilederfunksjon til prosjekter som ikke er i tråd med deres ruspolitiske standpunkt?
Dette synes Fagrådet i for liten grad er problematisert, men Fagrådet understreker, også skriftlig i vårt høringssvar, at Actis gjør en god jobb på sitt område. Statssekretær Cecile Brein-Karlsen innledet på kontaktkonferansen og antydet vel langt på vei at HOD vil godkjenne Helsedirektoratets forslag til nye retningslinjer og støtte til Actis og Av-og-til direkte over statsbudsjettet. Fra direktoratet sies det at for å sikre uavhengigheten kan de ikke gå inn i en veilederrolle. Actis har allerede ansatt en person til å ivareta veilederfunksjonen. Det innebærer nok at Actis har fått forpliktende signaler på at det blir slik Helsedirektoratet foreslår.»
Og slik ble det. Actis – en paraplyorganisasjon som har vedtektsfestet at kun dem som er enige med dem kan tilslutte seg (noe som er helt OK og fair) – er satt til å utføre en veiledningstjeneste som i realiteten betyr kontroll over tilgang til pengene, også for organisasjoner de har vedtektsfestet at de slett ikke kan ha som medlemmer.
Situasjonen kan sammenlignes med Kirkelig Fellesråd skulle blitt tildelt oppgaven å «veilede» både Buddhister og Humanetikere i hvordan de skulle søke støtte fra en trossamfunnspott hvor hver krone de da fikk ga en krone mindre til Fellesrådets egne menighete,r eller om man hadde outsourcet til Hege Storhaug og Human Rights Watch å utføre en «veilederfunksjon» om Antirasistisk senter eller Islamsk Råd skulle søke departementet om prosjektstøtte (i og for seg også omvendt). I det ytre fremstår dette eksakt som den typen statskontroll over frivillig sektor blant annet Europarådet har kritisert Putin for.
Det stiller særskilt høye krav til integritet og etterrettelighet for å kunne utføre en slik oppgave. Det er lite eller ingenting som tyder på at Actis under dagens ledelse besitter noen av delene.
Jeg skal ikke gi meg til å påstå at jeg har begått forskning, men en liten uhøytidelig epostrunde til en del av de organisasjonene Fagrådet tenkte på da de undret om hvordan Actis ville bruke sin veilederfunksjon opp mot organisasjoner som ikke deler deres ruspolitiske standpunkt viser at ingen av dem har mottatt slik veiledning. Selvsagt ikke. Det tør de ikke be om. Dissidenter går ikke inn til makta og bretter ut sitt sjelsliv. (Disclosure: Jeg har selv deltatt i stiftelsen av en av dem, Foreningen Tryggere Ruspolitikk som ledes av den eminente Ina Roll Spinnangr. Heller ikke den har turt å be Actis om veiledning.)
Denne teksten ble først publisert på db.no, og er publisert etter avtale med forfatter. Vil du bidra i debatten? Send en mail til debatt[at]nd.no.
The post – Det Actis leverer er ideologisk forblindet og helt i tåka appeared first on NATT&DAG.