«Have you ever questioned the nature of your reality?»
Slik åpner piloten til HBOs nye flaggskipserie Westworld. Og for en åpning! Med en sakte kjøring inn mot det livløse ansiktet til Dolores Abernathy (Evan Rachel Wood) slenges vi inn i science fiction-universet J.J. Abrams og Jonathan Nolan har skapt, basert på Michael Crichtons film med samme navn fra 1973.
Les også: Anmeldelse: Er HBOs nye sci-fi/western-serie «Westworld» ditt nye Game of Thrones?
Den første episoden – som heter «The Original» – bruker mye av spilletiden på å etablere flesteparten av de sentrale karakterene, forholdene dem imellom, og på å få plottet i gang. Helt grunnleggende dreier serien seg om en fornøyelsespark der gjestene kan få fullstendig frie tøyler til å leke seg i en helt autentisk Westernverden, fylt av livaktige androider.
Ukas spørsmål:
Når vi først introduseres for Dr. Robert Ford (Hopkins) snakker han med en androide. Androiden foreslår å skåle for en person. Hvem vil han skåle for? Skriv svaret i kommentarfeltet så trekker vi ut en heldig person (eller robot) som vinner to måneder gratis tilgang på HBO Nordic!
«There’s a path for everyone»
Vi møter Dolores først. Det mystiske åpningsbildet viser en flue som beveger seg over ansiktet hennes uten at det rykker til. Den beveger seg over til øyeeplet hennes, og plasserer seg der. Fortsatt ingen rykninger. Så kastes vi ut i forførende Westworld, fornøyelsesparken handlingen foregår i med en tagning som åpenbart speiler åpningen av John Fords The Searchers – et av filmhistoriens store mesterverker. Det er med andre ord ikke mangel på ambisjoner her.
I åpningssekvensen etableres en sirkulær rytme som går igjen gjennom hele første episode. Dolores repeterer den samme dagen igjen og igjen, med bare små modifikasjoner. Det som er sentralt er kjærligheten til Teddy (James Marsden) – mannen hun aldri kan få uten at det ender i tragedie. En evigvarende, mørkere vri på Groundhog Day.
Dolores er overbevist om at alle mennesker følger en bestemt sti, men at man plutselig en dag kan oppleve noe uventet som får deg til å bevege deg vekk fra denne stien. Vi er allerede klar over at Dolores og Teddy er androider, og ettersom episoden utvikler forstår vi mer av hvordan programmeringen deres bestemmer retningen livene deres tar. Det tar ikke lang tiden før filosofiske diskusjoner om forutbestemmelse starter, og det tragiske ved Dolores’ stadig positive holdning til alt det spennende livet vil tilby.
Det sentrale, perfekte paret blir vår inngang til serien. Elskerne som aldri kan få hverandre. Vårt første møte med dem ender selvfølgelig i tragedie i møtet med skurken, «mannen i svart» (Ed Harris). En sadistisk spiller med 30 års erfaring med et mål om å finne det som tilsvarer «kill screen» i Westworld. Han er ute etter det «dypere nivået» i spillet. Hva det betyr gjenstår å se. Kanskje det er stedet der det evigvarende spillet avsluttes?
«We’re overdue for a critical failure»
Bak kulissene sitter de som orkestrerer alt. Her møter vi Bernard (Jeffrey Wright) med ansvaret for programmeringen og skapning av nye androider, og kollegaen hans Elsie (Shannon Woodward) som kanskje er litt betatt av Clementine, en av parkens prostituerte (Angela Sarafyans)?
En liten andel av androidene i parken har nylig fått en oppdatering som gjør at de opplever såkalte «reveries». Det er en form for dagdrømmer, eller minner, som gjør at de oppfører seg enda mer virkelig. Dette vil garantert få store konsekvenser senere.
I «underetasje 83» er det noen litt udefinerte problemer. Theresa Cullen (Sidse Babett Knudsen), ansvarlig for den generelle driften av parken, sender Bernard og sikkerhetssjefen Stubbs (Luke Hemsworth) ned for å undersøke hva problemet er. Det er åpenbart noen usagte gnisninger mellom Stubbs og Bernard. Opp til dette punktet har driften av parken gått relativt smertefritt, og Theresa påpeker at det er på høy tid at noe går galt (forvarsel-alert!).
I kjelleren, som viser seg å være et lager der de «pensjonerer» defekte androider, introduseres vi til parkens skaper. Dr. Robert Ford (Anthony Hopkins) føles som en videreføring av Hammond fra Jurassic Park. Han drives av et konstant ønske om å se hvor langt han kan presse menneskehetens skaperevne, og kanskje drives han også av en mørkere hemmelighet?
«Does anyone want it more lifelike?»
Samtidig, i parken, kortslutter en av androidene. Dette ser ut til å ha noe med den siste oppdateringen å gjøre. Lee Sizemore (Simon Quarterman), Westworlds narrative direktør, blir rasende når han forstår at så mange som 10% av parkens verter har en mulig systemfeil. Trekker man de ut vil det selvfølgelig påvirke de utallige, sammenkoblete narrative trådene og ødelegge opplevelsen for gjestene. Samtidig er han redd for at oppdateringen generelt vil gjøre androidene for livaktige. Vil de virkelig at illusjonen skal være så overbevisende? Mye av gledene ligger kanskje i at gjestene innerst inne vet det ikke er ekte.
Lees korte lunte er en åpenbar irritasjonsfaktor for Theresa, og diskusjonene deres åpner for noen av episodens morsomste øyeblikk. Gang på gang gruser undergraver Theresa autoriteten hans fullstendig med sin lavmælte, sassy holdning.
De forskjellige aktørene har forskjellige mål med selve parken. Theresa påpeker kryptisk at parken er én ting for gjestene, noe annet for aksjeeierne, og noe helt annet for administrasjonen. Diskusjonen deres avdekker også det de refererer til som «Dr. Ford-faktoren». Det er tydelig at det er et personlig driv som ligger bak Fords prosjekt. Han jager sine egne demoner.
I Westworld har faren til Dolores funnet et turistbilde fra Times Square. Ifølge programmeringen skal han sannsynligvis ignorere alt som har med den virkelige verden å gjøre, men han henger seg opp i det. Kanskje har det noe med oppdateringen å gjøre? Han viser bildet til Dolores, som avfeier det. Morgenen etter får han også en teknisk feil.
«You must indulge me the occasional mistake»
Kort tid etter har en annen androide et morderisk sammenbrudd som skremmer vettet av noen parkgjester. Igjen henger det sammen med oppdateringen. Det blir opplagt at noe må gjøres.
Feilen ligger i kodelinjene i den nye oppdateringen. Dr. Ford tar delvis selvkritikk, men påpeker at feil vil skje. Han trekker også en parallell mellom det å feile og evolusjonsteorien. Han forklarer at menneskeheten har kommet til sitt ytterste punkt nå, siden vi har hevet oss over evolusjonsteorien. Bedre enn dette blir vi ikke.
Som plaster på såret for den traumatiske hendelsen setter staben i gang et spektakulært ran. Vi introduseres dermed for bandittene Hector Escaton (Rodrigo Santoro) og Armistice (Ingrid Bolsø Berdal). Scenen er spektakulært iscenesatt, og kanskje litt harry. Ranet fører til nok en tragisk slutt på kjærlighetshistorien mellom Dolores og Teddy, og dagen avsluttes. Gjestene er storfornøyde.
«I Know things will work out the way they’re meant to»
Westworld-staben har nå en god del ting å rydde opp i. Hvor ille er egentlig feilen i oppdateringen? Midt oppi dette herjer «mannen i svart» rundt på en mystisk tokt der han dreper alle i sin vei. Hjulene er med andre ord i gang, og nøyaktig hvor det vil gå videre er usikkert.
Denne første episoden bruker åpenbart mest tid på få hjulene i gang, og til å introdusere oss for de mange viktige aktørene vi skal følge de kommende ukene. Derfor sitter vi igjen med masse informasjon og spørsmål som ikke er besvart. Og noen karakterer har vi bare sett glimt av, som Thandie Newtons bordellmamma, Maeve.
I tråd med de repetitive livene til beboerne i Westworld avsluttes episoden der den startet. En siste avsløring er at Dolores var den aller første androiden som ble skapt. Hun er «originalen», som episodetittelen hinter til og vil utvilsomt spille en viktig rolle i den uunngåelige katastrofen. Dette blir opplagt når hun i aller siste tagning legger føler flua som beveger seg på halsen hennes, og dreper den. Et perfekt motstykke til bildet som åpner episoden.
The post «Westworld»-recap, episode 1: «The Original» appeared first on NATT&DAG.