Snorre Valen misliker omslaget på siste utgaven av Document. Han legger lite i mellom. Det får Hans Rustad, redaktør i Document, til å reagere. Han mener Valen sin “shock and awe-teknikk” er for renhitling å regne, noe som til syvende og sist svekker kraften i Holocaust:
GODWINS LOV SIER at jo lenger en diskusjon løper, jo større er sannsynligheten for å trekke inn Hitler: “As a Usenet discussion grows longer, the probability of a comparison involving Nazis or Hitler approaches one.” Loven ble definert i 1990 da Mike Godwin hadde sett seg lei på nazi-analogiene som alltid kom trampende inn og skitnet til salongen. Gang på gang ble ellers siviliserte debatter punktert av umotiverte nazi-paralleller. Hva har Mengele med stamcelleforskning å gjøre!?
Regelen ble først definert som en fysisk konstant, men fikk snart en normativ funksjon – den første til å spille nazi-kortet har tapt.
Trangen til å sammenligne dagens politikk og hendelser med Nazi-Tysklands er ofte uttrykk for intellektuelt underskudd. Å stadig påkalle Hitler/Holocaust/Gestapo/Goebbels/Mengele (og kombinasjoner av disse) relativiserer – ja, sågar trivialiserer – lidelsene under 2. verdenskrig. Ja visst er det retorisk krutt i en nazi-analogi, men spesielt treffsikre – det er de aldri. Tommelfingerregelen er derfor at de bør unngås.
Derfor må det regnes som et arbeidsuhell da ordboken Webster forsøkte å utvide nazi-begrepet til å omfatte “a person who is fanatically dedicated to or seeks to control a specified activity.”
Hvis det er en soup-nazi i enhver bydel eller en dommer-nazi på enhver fotballtrening, hvor ille kan de virkelige nazistene ha vært?
Men det går an å ha to tanker i hodet på en gang. Nazistene var ille. De illeste av de ille. Det er vi alle enige om. Men om du sier at ølet ditt smaker piss, er det mest et godt bilde på at det ikke er spesielt velsmakende. Det betyr ikke at det faktisk smaker piss. Sammenligningen stopper lenge før. Det er heller ikke slik at sammenligningen ødelegger vår evne til å gjenkjenne virkelig piss, om vi skulle være så uheldige å få servert det.
FOR NAZI-ANALOGIENE ER ikke uten unntak billige retoriske poeng som forfører, trivialiserer og fordummer. De er også gode veiskilt. De sender oss i riktig retning. De hjelper oss å forstå verden; å forstå ondskap. Det er ikke presis statsvitenskap, men de gir oss en kontekstuell ramme.
Bill Clinton, (nesten) alltid kløktig med ord, forsto det. Før NATO-bombingen på Balkan la han inn noen bilderike passasjer til det amerikanske folket: “(…) skeletal prisoners caged behind barbed-wire fences, women and girls raped as a tool of war, defenseless men and boys shot down into mass graves, evoking visions of World War II concentration camps and endless lines of refugees marching toward a future of despair.”
I den hengemyra av relativisme som omgir oss, er Das Dritte Reich det nærmeste vi kommer en politisk og moralsk gullstandard; det er vår fellesvaluta for ondskap. Nazi-referansene hjelper oss med rammeverket.
Klart, innimellom hadde henvisninger til Srebrenica, 1984 eller Rwanda vært mer presise, men folket har talt: Ikke noe annet tablå kan konkurrere på gjenkjennelighet, ondskap, brutalitet og lidelse.
Derfor er Snorre Valen i sin fulle rett til å påpeke hva slags tiår forsiden til Document hører hjemme i.
The post Hitling: Noen ganger er det ålreit appeared first on Natt&Dag.
