Linnéa Myhre er bokaktuell med sin tredje roman Hver gang du forlater meg. I forbindelse med lanseringen ble hun bokbadet av sin mangeårige psykiater Finn Skårderud på Sentrum Scene.
Billettene kostet 150 kroner og inkluderte musikkinnslag og visningen av en «boktrailer» – en film der to skuespiller kliner i en Osloseng, spyr på en do og henger rundt et metafortungt skogsvann. Det har blitt poppis å pirre hele sanseapparatet med god blandingskunst.
Psykiater eller manager – poteto, potato.
Spøk til side, boka er allerede blitt en suksess. På tross av hovedkarakterenes likhetstrekk med Myhre og musikerkjæresten Sondre Lerche har forfatteren presisert i intervjuer at hun har skrevet seg selv ut av denne teksten og at boka, i motsetning til hennes tidligere utgivelser, ikke er en selvbiografisk roman.
Myhre føyer seg inn i rekken av norske forfattere som den siste tiden har insistert på fiksjonssjangeren. Vi stikker IKKE hånda inn i det vepsebolet nå, men Hver gang du forlater meg er uansett interessant og engasjerende, tidvis platt og pompøs – uavhengig av om den gjenspeiler forfatterens virkelighet eller ikke.
Les også: – Carly Rae Jepsen er popens største basic bitch
Hver gang du forlater meg handler om å bryte ut av en selvutslettende kjærlighet, og den abstinensfylte, selvmedlidende smørja man gjennomgår på vei mot et nytt fotfeste. Bokas hovedperson er en ung oslokvinne med spiseforstyrrelser som blir dumpet av musikerkjæresten like før han flytter til LA. De fortsetter å møtes hver gang han er i Oslo, en ordning som sliter mer på henne enn det gjør på ham. Hypnotisøren hun har engasjert for å få bukt med fobier får rollen som terapeut og blir kalt «Den Vise». Sammen snakker de om ekskjæresten – «Den Første».
I overkant svulstig, men der stanser heldigvis også Paulo Coelho-referansene. Hun flytter inn med sin beste venn, Jakob, bokas flateste karakter, på grensen til en Hollywood-stereotypi av den alltidglade homofile kameraten, som bare omtales en håndfull ganger.
«Det er ålreit at boka ikke er overmoraliserende, men kanskje Myhre har blitt for vant til å skrive om spiseforstyrrelses-problematikken.
Handlingen drives fremover av hovedpersonens forventninger om et nytt møte med ekskjæresten. Når han er borte planlegger hun hvordan hun skal få ham tilbake; hun modererer adferden sin, kaster opp og trener for å bli tynnere, spionerer på ham og når ingenting fungerer; straffer hun ham.
Spiseforstyrrelsene er en gjennomgående antagonist, og Myhre er god til å vise hvordan sykdommen i hovedsak handler om følelser.
Les også: 6 drittfilmer å se i løpet av den elendige høsten vi snart er ferdig med
Myhre frembringer allikevel ingen løsninger, og hovedpersonen gjennomgår heller ikke noen forbilledlig utvikling. Dette er for øvrig litt småcorny ettersom boka anbefales av flere til unge lesere. Det er ålreit at boka ikke er overmoraliserende, men kanskje Myhre har blitt for vant til å skrive om spiseforstyrrelses-problematikken.
Resultatet er uansett at språket går litt på tomgang og fremstillingen av sykdommen oppleves noe blasert. Iblant glimter hun allikevel til i en mer sår apati; «Hun visste godt at lykken kom innenfra, men ettersom hun åpenbart ikke kunne finne den der, måtte hun skape den fra utsiden».
«Hun er navlebeskuende, sippete og fra beste vestkant.
Myhre er god når hun lar den mørke, sarkastiske humoren komme frem. Det gir karakterene flere lag, og teksten et gjenkjennelig humør. Som når hovedkarakteren vurderer å glidelåse seg inn i en koffert og kaste seg utfor Eventyrbroa, for å gi eksen et forklaringsproblem.
Tidvis er språket i kontrast påtatt og formelt, noe som også forsterkes av ta boka er skrevet i tredjeperson; «Og slik ville hun bli pent nødt til å kaste opp etterpå».
Det forfina språket distanserer både Myhre og leseren fra karakterene, og bokas problemstillinger. Samtidig gjør det også hovedkarakteren enda mer irriterende. Hos den privatpraktiserende hypnotisøren, Den Vise, har hun følgende refleksjon; «..hun tenkte på Afrika, kreft og verden generelt. Hun kunne ha blitt født i Russland eller Nord-Korea, tenkte hun, enda det var vanskelig å forestille seg, faktisk helt umulig.
Så skammet hun seg litt, men snart ble skammen erstattet med savn, og hun var tilbake i det hun anså som virkeligheten». Hun er navlebeskuende, sippete og fra beste vestkant.
Hadde det ikke vært for den trege dramaturgien, og det skiftende, forvirrende språket, kunne Hver gang du forlater meg vært langt mer interessant.
Denne anmeldelsen var på trykk oktoberutgaven av NATT&DAG, og har blitt redigert i forbindelse med nettpublisering.
The post Linnéa Myhres nye roman er ganske interessant, litt platt og litt pompøs appeared first on NATT&DAG.