«This is the world. The world is full of many things. People. And animals. And buildings. And nature. And crazy bananas,» sier Storm, ti år, som holder fortellingen sammen. Og mens vi hører den poetiske barnestemmen til Tindra Hillestad Pack, ser vi folk og bygninger og natur, og det er stille akkurat slik det er i en lummer sommerby før uværet kommer. Dette er bra. Dette er det beste. Barnets meditasjon over alle ting og mekanismer og kaoset som er nødt til å lure i buskene.
Eller?
Jo. En dag spør faren moren om ikke elskerinnen hans kan flytte inn i familien, siden livet likevel er så kort? Moren sier nei, nja og ja, og så løper kjæresteparet lykkelige ut på gata før de meies ned av en buss. Nytt kaos.
Mens moren velger stillhet, jobb og en talentløs østeuropeisk selvhjelpsguru for å skape mening, velger Storm filosofisk systemtenkning: «there are rules for everything; for buildings, animals», og så videre. Og mens mor og datter jobber fra hver sin kant, krysser de veier med andre ubalanserte: to ambulansesjøfører, en turbussguide, en tafatt nabo.
Dette skulle kunne bli til en god blanding av slapstick, poetikk og samfunnsatire over alt meningsløst, mindfullt og tragikomisk søkende. I tillegg er filmfotografiet pent og empatisk, scenografien gjør samtids-Oslo rettferdighet og castingen er bra: den forknytte moren (Press), den ampre barneskolelæreren (Ingrid Olava), den smakløse selvhjelperen (Heidler) og i første rekke Storm (Hillestad Pack).
Men så var det meningen med det hele.
Handler dette rett og slett om våre overkompliserte liv og vår manglende evne til å finne ut av tingene og inn til hverandre? Er det dét morens kontakt med den ørkesløse, endimensjonale selvhjelpsguruen skal vise oss? Og er det derfor ambulansesjåføren synes det er forfriskende med en umælende sexpartner? Er det så enkelt? Jeg har en lummer følelse av det er dét.
Ved å bruke det banale og det parodiske for å vise frem det banale og parodiske, produserer Hiorthøy mer av det samme istedenfor å formidle en tankevekkende motvekt. Storms innledende monolog lover denne motvekten, men karakteren hennes får ikke nok plass til å vippe oss av pinnen.
Her hadde jeg ønsket meg en film som fokuserte på Storm – den eneste stille, undrende og rasjonelle i stormen – og på hvordan de ytre kreftene er dømt til å gni av på oss alle selv uten tilstedeværelsen av selvsentrerte guruer, produktgründere og andre forvillede. Storm er drama nok, og hadde fortjent å bære Hiorthøys prosjekt alene.
Premiere 27. januar.
The post Hva er meningen med «The Rules for Everything»? appeared first on NATT&DAG.