De belgiske Dardenne-brødrene er kjent for filmer med moralske undertoner. Denne gangen leverer de et ettertenksomt verk med en samfunnskritisk brodd som rører ved spørsmål om ansvar og skyld i et Europa som blir stadig mer kynisk.
Legekontoret er stengt, men det ringer på døra. Legen Jenny, fantastisk spilt av Adèle Haenel, velger å ikke åpne. Dagen etter blir liket av en ung afrikansk kvinne funnet i nærheten av kontoret. Skyldfølelsen er stor når Jenny innser at det er den samme kvinnen hun nektet å slippe inn. Hvem var hun? Jenny tar saken i egne hender, og publikum geleides gjennom en nervepirrende etterforskning av jentas identitet. Hvorvidt den døde kvinnen var statsløs eller ikke får vi aldri vite, men det fremstår som en svært mulig sannsynlighet.
I følge FNs høykommissær for flyktninger finnes det i dag 21, 3 millioner flyktninger i verden. For disse er tilgangen på helsehjelp lav, om ikke-eksisterende. Det akutte behovet for mat og penger tvinger mange ut på gatene, i den afrikanske kvinnens tilfelle som prostituert.
Den lukkede døren på Jennys legekontor kan ses som en allegori på Europas lukkede dører for flyktninger og økonomiske migranter. Bak det som i utgangspunktet fremstår som et enkelt menneskelig portrett, makter Dardenne-brødrene å belyse dypere samfunnsproblemer.
Er det slik at alle mennesker er like, men at noen mennesker er mer like enn andre – og dermed mer verdt?
Som lege i det offentlige nekter Jenny å ofre pasientene sine på systemets umenneskelige alter, og gir uselvisk av seg selv og sin egen tid. Dette illustreres i en scene der en kreftsyk gutt på rørende vis fremfører en sang til ære for Jenny etter at hun har bestemt seg for å bli privatpraktiserende.
Til tross for at manus og dialog tidvis oppleves som noe beklemt og overfladisk, er det lett å tilgi når skuespillerprestasjonene jevnt over er så gode som de er.
I tillegg skal filmen ha poeng for å skape ekstremt triste og rørende scener uten bruk av filmmusikk (!). Jennys konstante nærvær i bildet gjør at vi kommer tett innpå detaljer i følelsesuttrykk, noe som gir filmen et ytterligere emosjonelt tilsnitt.
Kvinne, ukjent får oss til å tenke på Europas (og vår individuelle) rolle i en tid der mennesker utenfor våre opptegnende grenser mer enn noen gang trenger hjelp.
På den måten er ikke filmen bare et stillferdig og nærgående portrett av en leges hverdag. Det er også en gripende historie om sosial ulikhet.
Kvinne, ukjent har premiere 17. mars
The post «Kvinne, ukjent» er et gripende og høyaktuelt drama appeared first on NATT&DAG.