Irak, desember 2011: I en ambulanse sitter sykepleieren Nori Sharif. Bilen frakter en skadet person – det er mye blod – men det er kø, og sjåføren må stoppe. Fra bilradioen hører man at de amerikanske styrkene er i ferd med å trekke seg ut. Det feires i gatene i Irak, sier stemmen. Nå skal landet bygges opp igjen.
Sånn begynner Zaradasht Ahmeds nyeste dokumentar Nowhere to Hide – kontrastfullt og kaotisk, samtidig med et håp om en bedre fremtid.
– Da vi begynte å lage filmen i 2010, trodde vi at den skulle handle om Irak-krigen. Det var blodig krig i landet – det var en «no-go zone». Da amerikanerne og de allierte trakk seg ut trodde vi filmen var ferdig. Vi tenkte det ville komme en ny regjering, og at man ville begynne å tenke på en ny måte. Vi var optimister, sier den norsk-kurdiske regissøren om filmen som hadde norsk premiere i Tromsø under TIFF 2017.
Nowhere to Hide følger hovedkarakteren Nori over en 5-års periode, både på jobb og hjemme sammen med kone og barn. Nori filmer ofte seg selv, gjerne snakkende til kameraet. Dette skaper en særlig intimitet, og det er til tider tungt å følge hverdagen hans. Ansiktsuttrykket til den ellers livsglade familiefaren endrer seg gradvis utover i filmen.
– Man ser hvordan ødeleggelsen tar han. Hvordan han går nedover og nedover, nesten drukner. I begynnelsen av filmen observerer han bare krigen, men plutselig er han midt i den. Til slutt handler det bare om å overleve. Det var tøft å være vitne til, sier Ahmed.
Les også: Kvinne, ukjent er et gripende og høyaktuelt drama om flyktningkrisen
Zaradasht Ahmed har bred erfaring med å undersøke og dokumentere historier fra Midtøsten, Nord-Afrika og Asia, blant annet i arbeidet med Diyarbekir (2011) og Fata Morgana (2013), men hevder dette er den vanskeligste filmen han har laget så langt i karrieren.
– Det er veldig krevende å følge en karakter i krigsherjede områder. Premissene er helt annerledes, alt er uforutsigbart. Begrepet tillit får ny betydning, sier han.
Store deler av materialet i Nowhere to Hide er filmet av Nori selv – i beste fall en amatørfotograf. Ahmed presiser at det ligger solid regi bak det man ser, men innrømmer at de måtte ty til uortodokse metoder for å komme i land med filmen. I Irak ble film-crewet kjent med tolv irakiske sykepleiere som sa seg villige til å hjelpe til med å dokumentere situasjonen i landet. De fikk utstyr og opplæring, men den faglige kompetansen var høyst variabel.
Nori var én av de tolv – og en virkelig dårlig kameramann, forteller Ahmed og ler:
– Han snakket når han filmet, beveget kamera opp og ned og gjorde alle feilene du ikke skal gjøre. Nori hadde lyst til å si noe til oss, men han hadde ikke kunnskapen om hvordan.
Likevel ble han filmens hovedperson. I filmen ser vi at IS okkuperer byen Nori og hans familie bor i, og de må legge på flukt. På rundt samme tidspunkt begynte Nori å bli en bedre dokumentarist.
– Han begynte å forstå teknikken, leverte stadig mer sjokkerende materiale, kom med forslag til ideer og hadde viljen til å holde ut i vanskelige situasjoner. Historien hans tvang seg gjennom, og derfor tok vi en avgjørelsen om at dette skulle handle om Nori Sharifs kamp for å overleve krigen. Vi ryddet bort alt annet materiale, sier Ahmed.
Idéen til prosjektet ble utviklet sammen med den norske krigskirurgen Hans Husum. Husum hadde en teori om at man var vitne til en ny type krigføring i Midtøsten: «Den fjerde generasjons krigføring». En krigføring med ansiktsløse soldater og grenseløse hærer, kriger uten fronter og uten nasjonstater.
– Sånn har det vært i lang tid. Også før media ble fulle av nyheter om Syria, Jemen og Libya. Disse landene var ikke i bildet den gangen, men vi var tilskuere til et Irak som var i en lignende situasjon, sier Ahmed.
Les også: Nocturama er smertefullt aktuell
Nowhere to Hide gir likevel ikke svar på hva slags type krig det er i Irak og Midtøsten. Selv om alle symptomene på en krig er der, får vi aldri se den faktiske sykdommen – den egentlige grunnen til at det faller bomber og tusenvis av mennesker blir drept.
– Vi forstod det ikke selv og ville ikke lage en film om denne typen krig. Vi så det gjennom øynene til en sårbar mann som prøver å overleve og beskytte sin familie, sier regissøren.
Dokumentaren har allerede høstet god omtale i internasjonale magasiner som Variety, The Hollywood Reporter og Screen Daily, og i november i fjor vant filmen hovedprisen ved den prestisjetunge dokumentarfilmfestivalen IDFA i Amsterdam. Det er første gang en norsk film vinner prisen. Også i Tromsø har mottakelsen vært god.
– Mange er ofte i sjokk og trenger litt tid til å fordøye filmen. Min erfaring er at folk ikke er sinte på meg eller stiller spørsmålstegn ved hvorfor vi utsatte de involverte for dette. Derimot ønsker de å gjøre noe. Jeg er glad for at vi har klart å skape empati med ofrene.
– Jeg har også fått kommentarer fra folk som har sagt at de har fulgt konflikten i Midtøsten nøye, og at filmen har hjulpet dem til å forstå den bedre. Det politiske språket er veldig avansert, men det mellommenneskelige språket ligger i vår natur. Vi forstår det lettere. Det engasjerer og oppfordrer til refleksjon, sier Ahmed.
Nå håper regissøren at filmen også kan påvirke personene som har makt til å gjøre noe.
– Vi ser at mainstream-media sliter med å komme tett på virkeligheten. Rapporteringen gjenspeiler ikke situasjonen til menneskene i de utsatte områdene. Vi er vitne til fjerne kriger og Midtøsten brenner. Vi ser mennesker flykte i hopetall, og vi har å gjøre med en humanitær katastrofe – ikke en krise. Vi må begynne å tenke annerledes og finne løsninger i stedet for å se problemer.
The post Den norsk-kurdiske dokumentaristen Zaradasht Ahmed ønsker å endre vår oppfatning av Irak-krigen appeared first on NATT&DAG.