I 2012 VAR JEG på et tidspunkt så oppslukt av Nyhetsspeilets – og dets kommentarfelts – tøylesløse mistenksomhet, sosiopatiske pedagogikk og uforlignelige evne til å konstruere stadig nye verdensbilder hvor de konsekvent tildelte seg selv og sine åndsfrender offerrollen, at det begynte å få konsekvenser for evnen til å leve et noenlunde produktivt liv. Norske kommentarfelt er deprimerende lesning i sin alminnelighet, men Nyhetsspeilet har alltid anstrengt seg for å ta formatet til et nytt nivå av rabiat og frenetisk forakt (hvilket jeg antar var hva både jeg og alle andre som klikket seg inn der i realiteten ba om, da siden tross alt er åpen om at dens mål er å være markedsledende innen ny hets).
Så jeg kuttet ut Nyhetsspeilet, og holdt meg unna konspirasjonsteoretikernes verden til jeg en tid senere lånte Robert Anton Wilsons oppslagsverk Everything is Under Control på mitt lokale bibliotek. Everything is Under Control ble utgitt i 1998, og er dermed en på mange måter utdatert oversikt de skjulte kreftene som konspirerer mot godtroende borgere av det enogtyvende århundre. Men det som gjør boken interessant i dag er nettopp det faktum at selv om innholdet i stor grad er det samme som hva man finner ulike konspirasjonsfora på internett, er tonen og henvendelsesformen en helt annen.
Det er vanskelig å si om det skyldes internett eller 11. september, men siden det tidlige 00-tall har konspirasjonsteoretikerne ikke bare blitt flere og mer synlige, de har også blitt betraktelig mer angrepslystne og humørløse. Den konspirasjonsteorien man finner i Everything is Under Control – som man finner spor av i alt fra X-Files og Millennium til Eerie Indiana og Slacker – skiller seg markant fra dagens truthervisdom i den forstand at tonen er gjennomgående humoristisk og tvetydig. Tematikken og bevismengden er den samme, men frem til 90-tallet hadde mainstreamkonspirasjonsteoretikerne i alle fall en forståelse for hvor gærne de kunne fremstå.
HVILKET BRINGER OSS til HBOs nye krimserie True Detective, som enn så lenge ikke befatter seg med konspirasjonsteorier som sådan, men som tar for seg en annen amerikansk 90-tallsbesettelse – nemlig det store, skumle, råtne Amerika som tv-seere flest aldri hadde noen befatning med; det veldige, weirde geografiske imperiet som fyller ut de hvite flekkene mellom storbyene og forstedene der normale, ikke-incestuøse, ikke-seriemordende underholdningskonsumenter lever livene sine.
Å se stoiske politimenn i gråbrune 90-tallsdresser studere ritualistisk skamferte lik i slike omgivelser står så høyt på lista over ting jeg liker å se at det strekker seg la-angt over i fetisjens domene. Følgelig har jeg også sett fram til True Detective med mer forventning og entusiasme enn jeg har kunnet mobilisere for et tv-program siden den åttende sesongen av Peep Show. Og True Detective er bra: Skuespillet er ypperlig (dersom han fortsetter på denne måten vil Matthew McConaughey snart bare være ett veldedig dressingfirma unna statusen som vår tids Paul Newman), manuset er både velskrevet og selvsikkert nok til aldri å forhaste seg, og fotografiet fanger 90-tallstidskoloritten med en presisjon som tidvis får en til å tro at man faktisk sitter og ser en glemt skatt fra høsten 1995.
True Detective tar for seg en rekke troper som var sentrale i amerikansk tv-krim på 90-tallet, men trakterer dem på den moderne HBO-seriens premisser. Fortellingen åpner som Twin Peaks (en ung kvinne blir funnet myrdet under mystiske og illevarslende omstendigheter, en høyst idiosynkratisk etterforsker settes på saken), og henter sin estetikk fra X-Files (bruken av åpne, spredt bebygde amerikanske landskap og to jevnbyrdige hovedroller) og Millennium (fargespekteret, den altomfattende eimen av morderisk ondskap og den dertilhørende impulsen om å skulle forstå disse sinnssyke seriedrapsmennene), men i motsetning til disse seriene kan True Detective tillate seg å fokusere på det store bildet fremfor enkeltepisoder: Dette er kanskje det nærmeste en amerikansk kabelkanal så langt har kommet å lage én lang film og deretter porsjonere den ut i episodelange doser for tv-publikummet.
True Detective har perverse ritualmord, ulmende sørstatsgotikk, eksistensialistiske etterforskere, upålitelige fortellere og en uhyggelig effektiv bruk av landskap som stemningsbærende og fortellende element.
Den innfrir alle forventningene jeg hadde bygget opp, og dét er da også den eneste innvendingen jeg kan mønstre: Jeg har sett det meste denne serien gjør før, kanskje ikke samlet på ett brett slik som her, og kanskje ikke like kløktig utført, men de tre første episodene føles like fullt som å se noen «gjøre» en sjanger, hvilket på et eller annet plan innebærer et nivå av fanservice.
OG SELV OM True Detective først og fremst er et karakterdrama, og da kanskje til og med et karakterdrama som handler mer om menn enn om mennesker – og da mer spesifikt menns sjeler, slik det ofte blir når man legger fortellinger med mange mord til sørstatene – er det vanskelig å se bort fra det faktum at trekkplasteret her er miljøene og stemningen. For det skjedde noe med amerikanske krimserier etter 11. september; monstrene var ikke lenger der ute, men et eller annet sted på innsiden, og Amerika utenfor storbyene og forstedene – lite attraktive terrormål som de tross alt er – trakk seg tilbake til fordel for et nærsynt fokus på banale forbrytelser i flyplassterminaler og millionbyer. Og når True Detective nå vender blikket utover igjen, er det et uhyggelig – og høyst velkomment – gjensyn.
The post Detektimen: Perverse ritualmord og ulmende sørstatsgotikk appeared first on NATT&DAG.