I 2005 gikk Miss Norway for full maskin. Maroon 5 toppet hitlistene med låta «This Love». De som ville høre sangen måtte enten laste den ned ulovlig, kjøpe singelen på Platekompaniet eller sende sms-stemme til NRKs musikk-ønskeprogram Svisj. Internett var kommet for å bli, men sosiale medier begrenset seg til konsepter som MySpace, VGs Nettby og Dagbladets Blink.
Dette året ble finalen i Frøken Norge (som det het den gang) sendt direkte på TV 2, og 988.000 nordmenn så 18 år gamle Helene Tråsavik fra Egersund bli kåret til Norges vakreste kvinne, og overta diademet fra Kathrine Sørland. «Nå blir Miss Universe min første prioritet», uttalte Tråsavik til VG.
Syv år senere la missegeneral* Geir Hamnes ned konkurransen. Ingen tv-kanaler ville vise showet lenger, og de store sponsorene hadde trukket seg. Missegeneralens sønn, Daniel Hamnes, tidligere Paradise Hotel-deltaker og ansatt i Tommy Sharifs dekkimperium, skulle egentlig ta over «tronen» etter pappa, men overtakelsen ble ikke noe av.
Miss Norway 2017, foto: Rumi Baumann
«Konkurransen er nå på mange måter gått ut på dato» sa Hamnes senior den gang.
Tilbake i 2017 er klokken 18.30 og det er lørdag kveld midt i fellesferien. Foran broen som går over Akerselva og forbinder show-lokalet Wallmanns med øvre Grünerløkka, poserer to unge menn med lilla skjorter, vest og dressbukse foran en fotovegg. Det er én time siden Wallmanns åpnet dørene, en halvtime til kveldens toastmaster skal gå på scenen og hele fire timer til Norges vakreste kvinne skal kåres.
Inne i selve lokalet lukter det kjøtt. På kjøkkenet forberedes tallerkener med stekt kyllinglår og grønnsaksragu. På Wallmanns er det ingen show uten dinner, og ingen dinner uten show. Lokalet rommer opptil 600 personer, men fakturaen som noen dager senere skal sendes fra Wallmanns AS til Motivaction AS, selskapet bak konkurransen, begrenser seg til middag og dessert for 180 personer. Mens publikum beveger seg inn i lokalet og middagen bæres ut, spilles «This Love» med Maroon 5 på høyttaleranlegget, som en antagelig utilsiktet påminnelse om glansdagene i 2005.
Internasjonal presse
Klokken er kvart over sju, og programmet, slik det står presentert på Facebook-arrangementet til Miss Norway-finalen, er forsinket. Det er mye som følge av flaskehalsen inn til selve lokalet, hvor Creative Director for opplegget, Nisse Nordberg, insisterer på å slå av en ordentlig prat med samtlige som har kjøpt billett for kvelden. Nordberg er en middelaldrende mann som sier ting som «fantastisk bra», «beinhard konkurranse» og «det er du som er bestemor, ja!» til de som står foran oss i køen.
Når det blir NATT&DAGs tur hilser Nordberg først på den kvinnelige journalisten og så på fotografen, mens han overfor den mannlige journalisten først later som om han ikke har tenkt å hilse, men så «ombestemmer» seg, sier «okei, da», mens han rekker fram hånden og gir ham et visittkort.
Nisse Nordberg opplyser at det i kveld er både nasjonal og internasjonal presse til stede for å dekke konkurransen. Han begynner å ramse opp pressekorpset. Viafree, en reklamefinansiert streamingtjeneste, skal filme hele arrangementet. En meksikansk fotograf er fløyet inn, ens ærend, fra Miss Universe Headquarter. Nordberg blir stille. Han er ferdig med oppramsingen.
I tillegg til Viafree og en bedriftsfotograf fra Miss Universe er NATT&DAG altså det eneste mediet som har møtt opp for å dekke Miss Norway. Så hvorfor er vi her? Hvorfor er noen her? Hvorfor skal denne skjønnhetskonkurransen avvikles i 2017?
Miss Norway 2017, foto: Rumi Baumann
Konkurransen som taper konkurransen
Noe har endret seg i kulturen. Når man skal peke på hva som gjør at det å stille som deltaker i en skjønnhetskonkurranse ikke lenger er særlig attraktivt, er det særlig to elementer som peker seg ut. Det første er, som det ofte er, sosiale medier. Der de som ville profitere på utseendet sitt for bare få år siden var prisgitt større institusjoner som TV for å få eksponering, kan man i dag ta saken i egne hender og skaffe seg oppmerksomhet på egenhånd.
Instagram har plass til alle, og passer du ikke inn i det rigide, klassiske skjønnhetsidealet, finnes det kanskje et annet skjønnhetsmarked som vil ta deg imot med åpne armer.
Den andre åpenbare forklaringen handler om likestilling. Manneblader har sluttet med lettkledde kvinner på forsidene, og feminisme, i omtrent alle former, selger som aldri før. Tabloidene har lettkledde kvinner på forsidene mer enn noensinne, men da under påskudd av å skulle ta diverse oppgjør med kroppsfokus og idealer.
Miss Norway 2017, foto: Rumi Baumann
Parallelt med at skjønnhetskonkurranser blir mindre attraktive profiterer kvinner på utseendet mer enn noen gang.
De tjener hundretusenvis, noen av dem millioner av kroner, på å eksponere seg selv og livet sitt på blogger, Instagram og i realityprogram. At Miss Norway ikke lenger er populært handler kanskje rett og slett om at konkurransen ikke i stor nok grad fronter intimitet, image og karakter på en moderne måte. Fotballfrue Caroline Berg Eriksen er bare halvparten så interessant om hun ikke provoserer ved å blogge om hvor digg det er å ta på seg en fin truse etter en lang fødsel. Linnea Myhres fronting av sminkemerket MaxFactor via hashtaggen «Inner strength is #MyStrength» fungerer kun som (merkelig) markedsføring når Myhre har vært åpen om sine spiseforstyrrelser. Paradise Hotel ville ikke hatt livets rett uten at programmet stadig fant nye måter å fasilitere konflikt på.
Paradokser, konflikter, selvmotsigelser, utlevering og grenseløs intimitet. Når man sammenligner dramatikken i denne kulturen med uskylden rundt Miss Norway, hvis ærlige agenda kun er å finne fram til Norges vakreste kvinne, er det ikke så enkelt som at bikinikonkurranser og aftenkjoler er for vanskelig å svelge for den norske offentligheten. Bikinier og aftenkjoler er faktisk perfekt for den norske offentligheten – men kun når det sitter på en kropp som konstant er involvert i drama, selvutlevering og konflikt. Mot dette har Miss Norway, med sine puristiske idealer, som blant annet går ut på at kandidatene må være ugifte, barnløse og under 28 år gamle, ingenting å stille opp med. Den på mange måter ærligste og minst tilslørte skjønnhetskonkurransen har tapt kampen om oppmerksomheten vår.
Jessheims datter
Vi sitter ved et bord, bakerst i det halvtomme lokalet. Rundt oss sitter de 180 betalende gjestene, som ser ut til å være bestemødre, småsøsken, fedre og mødre av deltakerne. Noen har med seg plakater. En fyr på første rad, rett foran catwalken, har med seg et lite 17. mai-flagg. Det ser også ut til å være en, og bare én, venninnegjeng. De sitter bak oss, og heier på en deltaker ved navn Vilde.
Mens vi prøver å danne oss en oversikt over publikum og hele tilstelningen, dukker Nisse Nordberg plutselig opp igjen. Han spør om vi har møtt Svetlana: «hun er årets frisør 2015, og har en del ansvar her i kveld». Han blir avbrutt av at det skjer noe på scenen. Showet skal starte. Miss Norway 2017 er i gang.
Miss Norway 2017, foto: Rumi Baumann
I år har konkurransen innsett at #SoMe er en viktig arena for markedsføring (men ikke innsett at SoMe på mange måter er alt som er), og innført nye regler om at deltakerne må blogge jevnlig om veien fram mot selve kåringen. Deltakerne har måttet skaffe egne sponsorer, drive veldedig arbeid og dokumentere sine følelser rundt virksomheten på Instagram, Facebook og den offisielle Miss Norway-bloggen.
Dagen før finalen har for eksempel finalisten Ida Emilie fra Jessheim linket til et intervju med Romerikes blad, hvor hun står smilende iført en fotsid kjole og med missebånd over skulderen, mens hun håndhilser på ordføreren i Ullensaker kommune. «FrP-Tom heier på Ida Emilie», er overskriften på artikkelen. «Jeg representerer Jessheim og Ullensaker, og jeg er fast bestemt på å ville representere Norge!», skriver Ida Emilie på Miss Norway-bloggen. Blogging, sosiale medier, sponsorer, presseoppslag og reklameoppdrag skaffer deltakerne «aktivitetspoeng», som sammen med SMS-stemmer fra publikum og juryens vurdering er med og kårer vinneren.
Samme dag som arrangementet går av stabelen trykker D2 en sak der en av årets deltakere (som også var med i fjor!) Yasmin Osee Aakre snakker om hvor mye penger hun har brukt (200.000 – to hundre tusen – kroner!), samtidig som både hun selv, nåværende og forhenværende arrangørerer nærmest konkurrerer om å presisere hvor lite det betyr å vinne denne konkurransen.
Spons. Veldedighet. Presse.
Det er med en gang tydelig at konferansier Staale Fossberg har bestemt seg for å ta mye plass denne kvelden. Han ønsker velkommen, sier noen ord om hvor utrolig vanskelig det var for dommerne å bli enige i fjor, og sier at vi, «før vi skal treffe de 15 jentene som akkurat nå står bak scenen og er sinnsykt nervøse», skal ta en prat med fjorårets vinner Bettina Hofsødegård. Da Miss Norway-alumnien entrer scenen vet NATT&DAG hva hun skal si. Konferansier Staale Fossberg har nemlig latt manuset ligge ubevoktet på bardisken før showstart, til allment skue: «[Bettina sier litt om hvor flinke jentene er med sponsorer, veldedighet og presse]», står det under teksten hvor Fossberg sier det om at «jentene» står bak scenen og tripper.
Bettina fremfører sitt budskap og forlater scenen. Det er tid for første møte med «jentene».
Det er ingen som har tatt seg bryet med å mikse sammen låtene som akkompagnerer Miss Norway-deltakerne idet de, én etter én, iført et «casual» antrekk kommer gående ut på scenen, spaserer over catwalken, stopper ved to ulike teip-kryss på gulvet, sier navnet sitt og hvor de er fra, før de snur seg og forsvinner ut bak scenen igjen. Den to-tre sekunder lange pausen mellom hver låt blir til en evighet når den inntreffer mens en av deltakerne er på vei over gulvet. Stillheten, som ikke er så vanskelig å oppnå når det bare er 180 mennesker i lokalet, avbrytes kun av lyden av Stine (19) fra Nittedals stiletthæler mot scenegulvet og en hostende bestemor.
– Tusen takk, jenter! Er de ikke flotte?
Konferansier Fossberg entrer scenen igjen og forteller at vi straks skal få se «jentene» i et herlig og behagelig treningsantrekk fra GoFit. Først skal vi imidlertid få et lite pauseinnslag. Vi får «The Indicators», som med Fossbergs ord er «en blanding av litt forskjellig, hiphop, rytmisk sportsgymnastikk». Fossberg opplyser at én av medlemmene i The Indicators, Carina fra Spydeberg, også var med i fjorårets finale.
– Hun er et multitalent! Jeg så på det i stad og tenkte: ikke prøv dette hjemme!»
Musikken skrus på, og ut på scenen kommer en fyr med t-skjorte og hatt. Han begynner å danse mens han mimer teksten til musikken, som er en mash-up av ulike hits. Han gjør break dance-trinn, Michael Jackson-aktige bevegelser og tar en salto, før ytterligere to jenter i hotpants entrer scenen og kaster seg inn i koreografien.
Det hoppes, stupes kråke og sparkes i lufta. Pauseinnslaget inneholder definitivt elementer av sportsgymnastikk og opptil flere andre dansestiler. Det er noe forstyrrende ungdommens kulturmønstring-aktig over opptrinnet, som styrker den allerede snikende følelsen av å være på et slags internt arrangement, der oppgavene har blitt delegert til de som har tid, mulighet, og som kan gjøre ting uten at det koster for mye penger.
Etter fremvisning av gym-antrekket fra GoFit er det tid for en skikkelig missekonkurranse-klassiker. Konferansier Fossberg ber alle komme ut på scenen og stille seg opp på en rekke. Vi har kommet til det intellektuelle spørsmålet.
Kaja fra Kongsvinger får kveldens største utfordring.
– Synes du Norge skal pumpe opp mer olje og gass, og hvis ikke, hvorfor?, spør Fossberg, og lager et bekymret-fjes mot publikum.
– Jeg synes egentlig ikke det. Jeg er ikke noe for oljeboring. Jeg er heller for at vi kan eksportere mer fisk, ta mer vare på landet. Olje ødelegger Norge, svarer Kaja fra Kongsvinger, til intens applaus fra sin del av publikum.
Bikinivisning
Når det omsider er klart for bikinivisning, er det på ingen måte etterlengtet. Det føles mer som en litt brysom øvelse vi liksom må gjennom, som om den trengs for å legitimere showet som en skjønnhetskonkurranse. Konferansier Fossberg, derimot, later til å ha fullstendig overtenning. Hittil har han vist seg som en blanding av en konfirmasjonsleder og en brisen onkel som er toastmaster i samme konfirmasjon. Det er dét dette minner mest om: En konfirmasjon. Bare at det er på Wallmanns. Og bare at i stedet for å måtte lese bibelvers og bli velsignet av presten, må missene – i aldre fra 18 til 28 – gå over scenen i bikini, høyhælte sko og store smil, akkompagnert av subtilt sjåvinistiske kommentarer fra konferansieren, og støttende applaus fra venner og familie.
Det norske språk har dessverre ikke noe ord som betyr det motsatte av sømløst – men her synes i hvert fall ikke noe annet enn sømmene.
Det er ingen deler av showet som føles motivert. Ikke engang selve kåringen later det til å være noen som egentlig bryr seg om.
Og når tiden er inne for å kåre en vinner, oppstår det forvirring. Er det én vinner, eller flere vinnere? Først blir seks deltakere ropt opp. Dette er topp seks, det skjønner alle. Deretter kunngjøres «4th», «3rd» og «2nd runner up». SÅ, etter mye om og men blir konferansieren og øyenbrynkongen Fred Hamelten** enige om å i kor utrope Kaja fra Kongsvinger til «Miss Universe Norway 2017».
– Hvordan er det her a, jenta mi? spør Fossberg, i ett av sine sleskeste øyeblikk for kvelden.
Miss Norway 2017, foto: Rumi Baumann
Er det over nå, tenker vi? Men neida, det står fortsatt to jenter igjen foran på scenen. Celine fra Drammen blir utropt som «Miss World Norway 2017». Vilde fra Tønsberg får den tvilsomme æren av å være «first runner up». Venninnegjengen som heier på Vilde, og som har skreket navnet hennes nærmest uten stopp i fire timer, bli helt tause når denne beskjeden kommer. Hvilken plassering fikk egentlig Vilde? Er hun den største vinneren blant taperne, eller den største taperen blant vinnerne?
Enda mer forvirrende er det når konferansier Fossberg skal rope ut navnet på vinneren blant de som fikk flest «aktivitetspoeng». Juliana Martinsen blir ropt opp som deltakeren med flest aktivitetspoeng som følge av flest medieoppslag, sponsorer og veldedig arbeid.
Juliana får blomster, men ingen plassering, ser det ut til.
Mens Miss Universe Norway og Miss World Norway tar plass foran på scenen, trekker de andre finalistene seg unna og blander seg med publikum. Vilde fra Tønsberg går nølende frem til de nyslåtte missene og stiller seg sammen med dem. Venninnene hennes begynner å juble og kjemper seg fram til scenekanten for å ta bilder. Blomster overrekkes. Det blinker fra en blitz. Noen rekker Celine fra Drammen et norsk flagg. Slik blir de stående, disse tre. Tro, håp og kjærlighet, i skjønnhetens og renhetens navn. To kvinner som skal representere Norges skjønnhet internasjonalt, og en tredje kvinne som på det beste kan håpe at en av de to andre blir syke.
Neste dag oppdateres Miss Norway-bloggen: «Nå lurer kanskje mange på hvorfor jeg ikke fikk noe plassering siden jeg lå som nr. 2 på Topp 10-lista over deltagere med flest aktivitetspoeng og hadde hele 7 sponsorer, altså blant de 3 jentene med flest sponsoroppdrag», skriver Juliana fra Tønsberg. Hun fortsetter: «og det er et godt spørsmål. Jeg vet sannelig ikke selv[…]».
Under innlegget hennes lyser en melding i rødt: «Påmelding til Miss Norway 2018 er full igang. De som blir tatt ut til førsteuttaket blir invitert til obligatorisk kurs til høsten. Vi gleder oss til å se din påmelding».
** Som forøvrig er den svært heldige eieren av domenenavnet øyenbryn.no, og som, blir vi fortalt i løpet av kvelden, fikk en twitter-shoutout fra Rihanna («Fred Hamelten, thanks for my thuglife tweezaz») etter at han ga henne en diamantbelagt gullpinsett til en verdi av 70 000 kroner.
The post Skjønnheten og ubehaget: Vi dro på Miss Norway 2017 appeared first on NATT&DAG.