Du har vært skater, punker, kunstner, buddhist …
– Hare Krishna protegé!
Ja, whatever.
Du har inntatt mange roller. Hvem er du egentlig, Torgny Amdam?
– Haha! Skal jeg prøve å være morsom nå, eller?
Gråter du bak klovnemasken eller skjuler du bare enda en maske?
– Jeg er bare en fyr som prøver å uttrykke meg så godt jeg kan.
Har du funnet ut hva du vil uttrykke? Eller kan det hende du bytter stil igjen i morgen?
– Jeg har vært den samme hele veien. Det er det samme uttrykksbehovet som ligger i bunn, sammen med en nysgjerrighet og et ønske om å bidra med noe. Likevel er jeg alltid i utvikling. Jeg er ikke en sånn fyr som landa på en klesstil da han var 21 år og kjørte den, liksom. Det er sikkert mange som tenker sitt om at jeg først drev med hardcore og nå med elektronisk musikk, at det er så jævlig rart. For meg har det vært en naturlig utvikling.
Hvorfor søker du alltid mot ytterpunktene? Har du en trang til overskridelse?
– Jeg tror det har med menneskenaturen å gjøre: Noen synes det er nok å ha det stabilt, jeg har alltid søkt utover. Jeg må ha mye stimuli. Ofte får jeg kjeft for å være dårlig til å skjule at jeg kjeder meg. Verden må være litt DER. Dessuten elsker jeg reaksjoner.
Hva får hardcore-gutter til å begynne med Hare Krishna?
–Hardcore-folk er opptatt det ekstreme. Det er fysisk, stage diving og alt det der. Vi var jo også straight edge-bevegelsen, hvor folk begynte med Krishna. Det var vel derfor vi begynte å vanke i tempelet på Ris og ble kjent med dem. Jeg jobbet i restauranten på Majorstua i årevis.
Var det ikke ganske snuskete greier, det tempelet der? Det går rykter om perverse munker.
Jeg kjenner ikke hele historien, men jo. Noen av de største åndelige lederne internasjonalt viste seg å være totalt dekadente og forfallene. De hadde fått masse makt i et system, men viste seg å stå for det motsatte av det de talte om.
Du har ikke vurdert en teaterkarriere isteden, du som er en så flink posør?
– HAHA! Jeg debuterte jo faktisk som skuespiller allerede i tv-versjonen av «Frida – med hånden på hjertet», der spilte jeg mot Thorbjørn Harr. Jeg er en ganske dårlig skuespiller. Jeg har hatt en par cameos i venners filmer, men er ikke noe god.
Har du ADHD eller bare en ADHD-persona?
– Det siste. Det var mye prat om det da jeg var liten, men moren min avviste det siden jeg også har evnen til å fordype meg om jeg virkelig vil. Jeg tror det handler om en generell rastløshet.
Finnes musikkbransjen fortsatt?
– Både ja og nei. Jeg vet egentlig ikke. Det har blitt en sånn arbeiderparti-greie. Fokus på distriktspolitikk og middelkultur. Uff.
Hvor er din plass i musikkbransjen?
– Godt spørsmål. Hva synes du?
Du er en liten maskot.
– Du er så frekk! FAEN, jeg er ikke mye maskot! Jeg er en fyr som … Jeg er ensom. Jeg er ikke en del av oslodiscoen, jeg er ikke en del av rocken, jeg har ikke noe band. Jeg er bare en crazy mofo som charger rundt på egenhånd. Men det er BRA! Det er BRA DET. Jeg står på. Jeg har én kapital: 110% INTEGRITET overfor skivene mine.
Men du liker å være en klovn?
– NEI! Jeg liker å få reaksjoner. Å se mennesker le, kjenne energien deres. Jeg driter i klovnen. Jeg er ikke selvhøytidelig … Jeg leser Montaigne (Michel de, red. anm.) om dagen. Menn, særlig gutter, er opptatt av å fremstå så jævlig smarte. Namedroppe det og det, fremstå intellektuelle, rike, ha cash, fine i tøyet. Montaigne sier: Jeg er ferdig med det der, vet du hva jeg frykter? Jeg er redd for at folk ikke skal vite akkurat hvem jeg er! Akkurat hvordan jeg har det! Jeg vil stå frem med min skrøpelighet, for det er den jeg er. Det er så jævlig mange som skal fremstå så smarte. Ugh, sånne forknytte folk som på småborgerlig og karrieristisk vis skal si de riktige tingene. COMON! Jazz it up! Jeg har gjennomskua deg for lenge siden, så bare slapp av.
Var du opptatt av det tidligere? Rikdom, karriere og annerkjennelse?
– Jeg vil selvsagt ha til livets opphold. Problemet er sånn selvhøytidelig engstelse etter å være inne med de riktige tingene: Er det her kult? Er det her kult? Nei, du er allerede ukul. Du engster deg for mye. Også har det med alderen å gjøre. Du blir mer shameless. Mer shameless i seksualiteten, mer shameless i måten du er sosial på. Jeg tror mennesker blir mer og mer seg selv. Psykologisk forskning viser at det skal veldig mye til for å forandre personligheten din etter du er tjuefem. Om hele familien din dør i en trafikkulykke, forandrer du deg kanskje. Hvis ikke noe sånt skjer, skal det det jævlig mye til. Det er noe vi må leve med. Vi må bare jazze rundt i verden og ha det gøy uten å såre for mange.
Forakter du middelmådighet?
– Ja og nei. De fleste føler vel de fortjener noe mer enn det middelmådige i livet. På den annen side er det noe pretto og forknytt i å gå rundt å forakte det middelmådige.
Men du hater egentlig den tilfredse middelkulturen?
– Ja, altså, hva ER middelkultur? Ja, jo, ja, å LIKSOM snakke enkelt om de store tingene? Åååå.
Mellomsnerket, som din fetter Peter Amdam (kunstkritiker, kurator og musiker, red. anm.) kaller det.
– Jeg blir rastløs av det. Jeg blir rastløs av den kjekke og greie kulturen. «Alle skal med»-kulturen. Den gode smak er kunstens fiende. Det er så jævlig kjedelig med sånt kjekt og greit artistbilde. Jeg HATER kjekt og greit artisteri! Ikke stå der og smil sånn «Å, se på den fine sangen min». Faen! Lag en fin sang, la lytteren få oppleve det. Og kom gjerne med noen striking bilder i tilegg, som kan stå på egne ben.
«The only game»-musikkvideoen din kan vel kanskje karakteriseres som mellomsnerk?
– HAHA!
Det er jo å si noe stort med noe lite. Pen og naivistisk estetikk.
– Jeg synes hele triologien bærer preg av et aggressivt blikk. Alle sier det er så mye varme i videoen … what the fuck?! VARME?! Det er høygravide bondekjerringer på seksten, bortskjemte dekadente vestkantjenter som spyr, sånn samisk … Jeg vet ikke hva, det var helt drøyt oppi der. Det er mye aggresjon i det. Jeg vil ikke si det er mellomsnerk, men jeg vet da faen hva ettertiden vil si.
Når tok du drugs sist?
– Jeg røyka så mye hasj i tyveårene at jeg ikke husker. Haha! Neida, men jeg har fått veldig respekt for drugs. Jeg var aldri noen rusromantiker, men en del av nysgjerrigheten min går ut på å prøve alt. Flere av de jeg prøvde sammen med betalte veldig dyrt for det, i form av å kaste bort ti år av livet sitt på overdoser og det som er.
Hva er yndlingsdopet ditt?
– Haha! Jeg digger dette. Hva er ditt a?
Nå står du og skuer utover Plata mens du vurderer hva som er favorittdopet ditt.
– Haha! Men det dølleste druget er hasj. I all sin TILSYNELATENDE uskyldighet tror jeg også det er det farligste. Heroin er ganske greit: «Jeg er digg og ganske ufarlig mot organene dine, men du kommer til å bli GRISEHEKTA, og i et land som Norge får du det kjipt og du kan dø av det.» Speed er ærlig: «Jeg RÆVKJØRER de indre organene dine og FUCKER utseende ditt». Hasj derimot kommer snikende og sier: «Jeg er bare hyggelig, se på tv-serier og ha sex og alt er ekstra spennende». Jeg hadde en sjelsettende prat med en taxisjåfør en gang, som hadde røyka hver dag i tredve år og derfor aldri ble noe mer enn taxisjåfør. Du blir så jævlig content. Bare du får den lullete kosen om kvelden, er du villig til å spise samfunnets bæsj.
Hva ER du avhengig av, da? Sex?
– Jeg vil ikke si jeg er sexavhengig, men jeg er i kontakt med seksualiteten min.
(fortsetter under bildet)
Hvem i norsk kulturliv har du sett onanere?
– Haha, hva dere har klart å grave opp. Hei, forresten, en gang på nittitallet så jeg Bertrand Besigye sitte på bar og råkline med en mann på 55 år.
Eh, hva?
– Ja, en skalla fyr. Jeg visste ikke at han var homofil en gang.
Er han det, da?
– Nei, jeg tror han bare drev med sånn derre konseptuell utforskning av verden.
Det er jo sånt du digger! Har du gjort noe seksuelt med en mann?
– Ja, jeg har hatt barnesex …
BARNESEX?!
– Ja, da JEG var barn, altså. Vi var kompiser som strocka hverandre, koste og sånn. Men det utviklet seg aldri, og jeg er veldig heterofil.
Var det Joachim Trier du hadde runkering med? Det virker som dere har et veldig ømt forhold.
– Nei, det var en prominent mann i norsk næringsliv. Jeg sier ikke mer.
Du klina med Anders Danielsen Lie backstage på Osloprisen i fjor.
– Det stemmer! Vi bonda så jævlig over sluttscenen i en film (Beau Travail, red. anm.). Plutselig klina vi og bare «Æææ! Hva skjedde nå?». Det er en kunstgreie, det er innafor, bromance!
Osloprisen, ja! Det var jo det vi egentlig skulle snakke med deg om. Du skal være jurymedlem i år. Hva synes du det kreves av årets osloborger?
– Det er mange som fortjener det, som er vidt forskjellige folk. Det kan være die hard tverre jævler som har stått på sitt gjennom kulturgreier, folk i politikken eller kanskje noen som gjør noe gjøglete. Det er hyggelig å bli spurt. Jeg har jo tilbrakt veldig mye tid i denne byen.
Føler du på en sterk osloidentitet?
– Ja, jeg gjør vel det. Noen ganger kan jeg bli overveldet av kjærlighet for Oslo. Noen ganger føler jeg et voldsomt hat. Jeg har en ambivalens til Oslo, og har en helt annen erfaring enn det en innflytter kan ha.
Folk snakker mye om at Oslo har et eget mørke.
– Det er sant. Det er kjipe energier her, men også noen veldige fine. Jeg har mye mer elsk for Sentrum vest enn sentrum øst. Det blir bedre når du kommer over til gamlebyen, men fy faen – jeg HATER Brugata stasjon, Nord-Europas kjipeste sted. Carl Berners Plass har jeg heller ikke så mye kjærlighet for.
Er du noen ganger redd når du går ute?
– Ja. Jeg ble faktisk ranet i 2008. Jeg gikk sammen med en kompis, så kom det en speeda gjeng med pakistanske ungdommer med kniv. De var på en rampage, og angrep fire andre etter oss. Det gikk bra, men Oslo kan ha en helt drøy darkness. Og det som er jævlig DARK, er de folka som jobber i Rådhuset og bor i sånn gated community-opplegg i Holmenkollen. De ser ikke hvor drøyt det er. Oslo er ikke stor nok til å ha egne områder for darkness, så plutselig går alt fra å være kjekt og greit til at nedre Grünerløkka er en fuckings crazy ghetto.
Kan du plassere deg selv politisk?
– Jeg synes realpolitikk er ganske kjedelig. Jo eldre jeg blir, jo gladere blir jeg for at noen vil drive med de greiene der. Når folk begynner å mase om markagrensa, lenger jeg etter Althusser, Adorno og sånne ting. Jeg vil mye heller drive med ideologikritikk.
Du må vel mene noe om det skjer. Hva stemte du?
– Jeg stemte De grønne, men jeg vet da faen jeg. Det var kanskje ikke så lurt.
Hvorfor ikke?
– De hakke peiling. Men gi ungene en sjanse, ass.
Vi har sett deg mye på Voldsløkka i høst.
Er ikke det å begynne å skate igjen etter fylte tretti bare en erstatning for yoga for eks-punkere med midtlivskrise?
–Hehe, det er det. Men så er du jo i kontakt med noe du har gjort lenge, da. Det er digg. Jeg kan jo ikke henge på et treningssenter, jeg hadde fått mark.
Kunne begynt med longboard, da.
– Nei! Det er cheezy shit, ass. Nå har de begynt å selge sånne små brett også. CHEEZY SHIT!
Venner har beskrevet looken din for ti år siden som «han dusten i Black Eyed Peas».
– HAHA! Han dusten?! Kanskje fordi jeg kjørte uniformjakke og sånn. Ja, ok, de hadde kanskje rett.
Hvem er ditt stilikon nå?
– Jeg har blitt veldig flink til å søke innover og ikke utover. Jeg er ikke pastisjmusiker som er «litt den æraen», «litt ham, litt henne», «litt den gitaren møter det og det». Jeg er ikke sånn. Stilen min kommer innenfra. Det henger sammen med at jeg har gått til psykoanalyse i seks år.
Ble du frisk?
HEHE
– Nei, det er det som er med analysen. Den bare åpner såret, og lærer deg å stå i det med all gædden og pusset. Jeg tror det gir deg et mer interessant liv, men det heler ingenting. Hvis du skal ta et oppgjør med ting du virkelig sliter med – forholdet ditt til kvinner for eksempel – må du virkelig deep down in the dirt. Til moren og faren din. Så freudiansk er jeg. Vi har med oss mor og far uansett. Når vi står på en scene er de der, når vi er sosiale er de der. Mamma og pappa er der når vi KNULLER! You gotta deal with that shit!
Hvordan er moren og faren din med deg …
– Når jeg tar backstick?
Haha, ja!
– Hva ER egentlig backstick, forresten? Der har du diskusjonen, ikke sant: Er det analt samleie eller er det doggystyle? Det er den store språklige undringen jeg har båret med meg i tyve år.
Vi skal holde oss i dette området.
– Det anale arealet er undervurdert som diskursiv flate!
Dyp samtale!
Neeeeida, det skal handle om runking IGJEN: Vi hørte at noen har sett deg onanere i baksetet i bilen til svigerforeldrene dine mens de satt foran og dama di satt ved siden av.
– Fyyy faen, DET er funny.
Fordi det er sant?
– Nei. Men jeg har runka en gang i en bil, da jeg var high school-student i USA. Vi kjørte rundt med en stor skategjeng på kvelden og jeg bare runka på fun. Jeg husker det var en italiener som sa «I promise you, I can come in twenty seconds if I jerk of now» og så gikk han bare ned på kne. Også har jeg gjort det på turne mens alle ligger og sover. Men ikke foran svigerforeldrene mine, nei nei nei.
Når gråt du sist?
– Jeg klarer ikke gråte, det er et problem for meg. Jeg gråter av helt patetiske ting. Jeg driter i sport, men kan gråte av at noen får en OL-medalje for eksempel. Tårer er jo kapital, ikke sant? Hvis du krangler med noen kan du gråte for å vise at det er alvor. Jeg sliter jævlig med det. Jeg pleier å rope «Nå gråter jeg! Nå gråter jeg!». Var det ikke dette vi snakket om i stad? Faen, der fant vi kilden til hvorfor jeg er den jeg er: Gråten er i alt det andre!
The post Smil & Gift møter Torgny Amdam appeared first on NATT&DAG.