Litteraturhuset i Oslo. Bjørnar Moxnes fra Rødt skal holde partilederforedrag og jeg håper å oppleve noe av den entusiastiske halleluja-stemningen sosialister har skapt i andre land. Gangen utenfor Tancred-salen er fylt av alle slags forskjellige mennesker. Det er en del gamle folk der, de yngste rundt 20 år. Kvinnene kledd i blomstrete topper og quirky sko, mens mennene tilsynelatende har prøvd å velge så anonyme antrekk som overhodet mulig. De fleste stirrer på mobilen eller snakker lavt sammen, nærmest som om Litteraturhuset innbyr til ærefrykt bare fordi de har en bokhandel der. Det eneste tegnet til en folkebevegelse er to menn sent i 20-åra med politiker-øl-vom i «BJØRNIE 2017»-t-skjorter. De smiler, men mer tappert enn overbevisende.
Jeg kjøper en øl, i håp om å bli revet med av den kraftfulle, optimistiske og radikale stemningen som forhåpentligvis skal fylle lokalet om få minutter.
LES OGSÅ: Det er en skandale at venstresiden lar seg distrahere av «verdidebatten».
For første gang på lenge virker det som om venstresiden faktisk har noe som i hvert fall ligner på vind i seilene på verdenshavene. Riktignok sitter det høyreradikale gærninger ved makten mange steder, og riktignok vant verken Bernie Sanders i USA eller Jeremy Corbyn i Storbritannia sine nylige valg, men de oppnådde noe som kan være vel så viktig som en valgseier: De ga vanlige folk følelsen av at reelle samfunnsendringer er mulig. Endelig er det noen som lytter til de som ikke vanligvis blir lyttet til. Endelig virker det som om en annen verden faktisk er mulig.
Men det er enn så lenge lite som tyder på at det venstreradikale spøkelset som for n-te gang hjemsøker Europa tar seg bryet med å stikke innom Norge, selv om Kari Elisabeth Kaski, Oslo SVs førstekandidat, er uenig i det.
– Også her er den samla venstresiden i vekst. Men situasjonen i Norge er spesiell. Det store sosialdemokratiske partiet har fortsatt høy oppslutning. Men også SV, MDG og Rødt er i samla fremgang, sier hun.
Har vi det allerede for bra? Mye av den politikken «Bernie» og «Jezza» har skapt entusiasme for i USA og Storbritannia er allerede en realitet her i Norge. Kanskje er det enklere å mobilisere for reform av helsevesenet hvis det suger fra før enn det er å skape folkelig entusiasme rundt å senke egenandelen bittelitt, eller en moderat økning av barnetrygden.
LES OGSÅ: Valgkamp Summarum: Full overtenning på Arendalsuka
Eller en liten skatteøkning, som Ap og Jonas Gahr Støre foreslår så motvillig denne valgkampen, at de nylig ble beskyldt for å lyve av Norges største avis. VG kunne nemlig fortelle at Aps varslede hundrelapp i skatteøkning for folk som tjener mellom 600.000 og én million, i realiteten bare gjelder opp til 900.000. 900.000 er ikke det samme som én million, kunne avisens årvåkne journalist påpeke. Er man så uheldig å tjene hele millionen, kan man måtte betale hele 300 kroner ekstra i måneden med Ap i regjering. Dette falt ikke i god jord hos arving og aksjemegler Jan Petter Sissener, som reagerte med det rasende blogginnlegget «Jonas Gahr Støre prøvde å ta oss bakfra». Sissener (fullt navn Jan Petter Wilhelm Courvoisier Sissener) er oppført med knapt 12 millioner i inntekt og 66,4 millioner i formue for skatteåret 2015, og har tidligere i valgkampen skrevet blogginnlegg som «MDGs grusomme politiske metoder», «Kan vi leve med Støre som statsminister?» og, allerede i januar, «Blir valgkampen grisete med Støre?». Blogginnleggene ghostwrites av den gale PR-rådgiveren Jarle Aabø, kunne DN nylig avsløre, men det er genuine følelser i sving her. Høyresiden nailer å være sinte.
Er den norske venstresiden for opptatt av å beskytte det som allerede er oppnådd, i stedet for å foreslå ny politikk som kan endre samfunnet?
– Nei. Vi vil FAKTISK redusere forskjellene og FAKTISK redusere klimagassutslippene. Dette er politikk som er i tråd med drømmen om et bedre samfunn. Dette er ikke å bare fortsette som før. Et annet eksempel er at vi vil ha en helt ny skoledag! Og ny utenrikspolitikk, sier Kari Elisabeth Kaski.
Men dette er jo nesten det samme som Rødt sier. Ville ikke venstresiden vært sterkere om den samlet seg? Hvorfor er ikke Rødt og SV samme parti?
– Rødt har historisk opphav i bevegelser SV har vært veldig kritiske til. Vi har vært uenige om demokratiforståelse, i tillegg til at vi har vært kritiske til deres samarbeid og kontakt med visse regimer og bevegelser i andre land. Vi kan absolutt diskutere om SV og Rødt bør slå seg sammen for å skape en bred venstresidebevegelse. Men det er ikke en reell problemstilling nå rett før valget.
Så dere mener ca. det samme, men vil ikke slå dere sammen fordi dere har kranglet mye før. Kontraproduktivt, much? Vil dere ikke ha en bred venstresidebevegelse?
– Den norske partifloraen er helt annerledes enn i USA og UK, der det bare er to store partier. Heldigvis er det ikke slik her i Norge. Sammenlign i stedet med Danmark, der flere partier på venstresiden bidrar. Der har vi fått til mye. Jeg er ikke overbevist om at alt løses bare vi får færre partier.
SE OGSÅ: NATT&DAG blir avvist av Siv Jensen
Arbeiderpartiet har i likhet med oss i NATT&DAG brukt våren og sommeren på å flørte med de liberale og kristne på den andre siden av midtgangen. I august rykket Jonas Gahr Støre ut i avisen og utelukket tett samarbeid med både Rødt og MDG. I interne mailer sammenligner de seg med den liberale franske presidenten Macron. Til og med kretsen rundt Aps «venstresidealibi» Trond Giske viser liten forståelse for hvorfor Corbyn og Sanders skaper entusiasme.
Kari Kristensen har tidligere vært medlem av SV (og lokalredaktør for NATT&DAG), og er nå valgkampsekretær for Rødt i Sør-Trøndelag. Hun har liten tro på en venstresidebevegelse med Ap i spissen, men understreker at hun uttaler seg som privatperson.
Hva er det som feiler Arbeiderpartiet egentlig?
– Haha, for et drømmespørsmål. Norge ligger jo til venstre politisk på verdensbasis. Så Ap er jo til venstre for mange andre sosialdemokratiske partier, som har endt med å bli liberale partier i andre land. Men Arbeiderpartiet har ikke evnen til å lære av verken sine egne eller sine sosialdemokratiske brødre og søstres feil. De forstår ikke alvoret.
Er de for lojale mot makta?
– Det er skremmende at de utelukker budsjettsamarbeid med et demokratisk sosialistisk parti og heller vil samarbeide med Venstre, som ligger lengst til høyre i norsk politikk på arbeidsliv. Det blir økt polarisering i Norge, når AP ikke evner å minske forskjellene.
Hvorfor virker det som om ingen egentlig tror på venstresiden i dag?
– Politikk generelt har blitt for fjernt for folk flest. Og det har vært for lite vanlige arbeidere på listene til for eksempel SV, som er det venstrepartiet som har syntes mest fordi de har vært større. Men dette kan Rødt endre. Førstekandidaten i Hordaland jobber på vaskeri, og kan sikre seg et direktemandat.
Hva skal til for at folk skal få følelsen av at NÅ går det an å endre verden?
– Det som skjedde rundt Corbyn og Sanders var at vanlige folk begynte å engasjere seg. Det hjalp nok også at folk som Killer Mike og Stormzy gikk ut og støttet kandidatene. De er personer som vanlige folk lytter til, og som gjør at Corbyn og Sanders blir spiselige for flere. Alle skal jo med, he he he.
Lever drømmen om revolusjonen?
– Jeg tror på revolusjon – en demokratisk langvarig reform! Se mot Oslo der kommunen tok over renovasjonen etter press fra blant annet Rødt. Det er ikke politikerne inne på stortinget som kan forandre verden. Politikken starter utenfor Stortinget og rådhuset. Den starter på gata, på jobben, i barnehagen. Det opplever jeg at vi fokuserer mye på i Rødt.
Tilbake på Litteraturhuset blir det stille når Foxy Moxy entrer talerstolen. De første fem minuttene bruker han på å si at kapitalismen fører til økologisk katastrofe. De fleste i salen er nok enige, men det forblir knyst. Foredraget fortsetter forutsigbart. Sidemannen min vrir seg i stolen. Dette er kjedelig!
«Eliten!», «Eliten!», «Eliten!» fortsetter Moxnes. Kanskje inspirert av den solbrune høyrepopulisten som nettopp har ålet seg inn i salen og står beklemt like ved inngangsdøra: Hans Jørgen Lysglimt Johansen, Alt-right-aktivist, rasist og leder for mikropartiet Alliansen. Jeg knipser noen bilder til Instagram.
Rødt-lederen samler flere tilhørere til sitt foredrag enn noen av de andre partilederne. Men Moxnes klarer ikke å skape entusiasme i salen. Ikke så mye som en liten applaus unnslipper de forknytte revolusjonære kroppene som fyller salen. Kanskje er det bare vi nordmenn som er avmålte, sjenerte og blyge? Eller kanskje er det bare vi nordmenn som frekventerer Litteraturhuset som er det? Likevel er det litt skuffende. For om ikke entusiasmen for «det nye venstre» kommer til syne når lederen for det mest radikale venstresidepartiet taler, når skal det komme?
Når jeg keitete reiser meg for å gå er Moxnes midt i en setning om at vi må bygge ut mer vannkraft. Jeg stikker på kino i stedet, skuffet over at venstresidens nyvunne entusiasme uteble denne kvelden. Kan ikke venstresiden være litt sinte for en gangs skyld? Ta i litt? Sparke makta i ballene?
LES OGSÅ: Slik blir Norge etter SPs voldelige maktovertagelse
Heldigvis er Kari Kristensen litt sur, da.
– Jeg er ofte dritsur.
Vi lever i en Age of Anger, som den indiske, radikale forfatteren Pankaj Mishra kaller det i sin nylige bok med samme navn. Folk verden over er sinte på forskjellige måter, enten de er voldelige islamister, nykommunister eller høyrepopulister. Er det mulig å være sint på en konstruktiv måte i Norge i dag?
– Ja det er det! Jeg skjønner at FrP har gått frem i mange år. Ap sier at vi HAR fellesskap i Norge, samtidig som mange opplever å stå utenfor. Da blir man jo nettopp sint på fellesskapet. Jeg kjenner på sinnet selv. Men det er viktig å huske hvor man skal rette det… Det finnes noen som er skyld i at vi får mindre velferd. Vi må rette ansvaret oppover, ikke nedover. De heter ikke Mohammed, men Amazon, Facebook og Google. Aktører som trumfer demokratiet. EU og USA. Det må være lov å være sur på disse. Vi har en jobb å gjøre med å få retta hatet.
Men hvem skal gjøre den jobben? Trenger også den norske venstresiden en avdanket sosialist-bestefar til å vise hvordan man lager opprør? For den norske venstresiden har øyensynlig blitt så vant til å styre at de har blitt for kompromissvillige. Rett og slett for snille. Ingen veloppdragne idealister lager revolusjon. Kanskje hadde Fukuyama rett: Kapitalismen og liberalt demokrati er kulminasjonen av tusenvis av år med politisk utvikling. Vi HAR kommet til historiens endepunkt. Dermed består venstresidens oppgave i å kjempe for velferdsstater i land som ikke har en, og å beskytte den i land som Norge. Det sistnevnte fører ikke til de store folkebevegelsene. Men så er det nå en gang sånn at det er litt kjedelig å bo her på bjerget …
Det skal vi kanskje være glade for. Men hvor lenge varer det?
LES OGSÅ: 6 grunner til at Ketil Solvik-Olsen IKKE etterspør mer høyrehumor
The post Hvor blir det av den norske venstrebølgen? appeared first on NATT&DAG.