På en amfiscene pyntet med rekvisitter som hentet fra en skolefritidsordning – en haug med utkledningsklær, noen plastbøtter, en bowlingkule, en vase med kunstige blomster – snakker, står, går og danser fem skuespillere frem noen av Shakespeares vakreste sonetter. Uutforskede tekster – mener mange – om kjærlighetens mørkeste irrganger, mest håpløse tilstander og mest ambivalente øyeblikk. Vers, slett ikke ment for en teaterscene, og nettopp derfor så fristende å fremføre akkurat her.
Det er det private og ikke-teatrale som har fått den franske regissøren Laurent Chétouane til å plassere sonettene på scenen; utfordringen ved å formidle intimitet til mange. Det handler om å lese en sonette for et annet menneske – og føle at det du sier, er dypt personlig, sier han til Nasjonaltheaterets magasin. Om å tørre å fjerne den ytre handlingen – plottet og løsningen – og la de sterke ordene og den rene formidlingen være nok i seg selv, også på en teaterscene.
Men Nasjonaltheaterets Sonetter har – i all sin forsøksvise ærlighet og upolerte naturlighet – ikke blitt det den forsøker å være. Den franske regissørens anmodning om å ikke spille, men reflektere tekstene, har ikke blitt til ubesværet skuespill, men til sjeldent retningsløs ”tekstformidling”.
Uten komforten av en rolle å styrke seg på og gjemme seg bak, har skuespillerne hvert sitt hovedansiktsuttrykk: Her fins det usikre og angstfylte fjes (Barker og Sæther), nesten lattermilde fjes (Sabado), virkelighetsnære fjes (Harr) og virkelighet blandet med uforklart komikk (Senstad). Men det mangler likevel en samlende motivasjon som tydelig binder de ulike uttrykkene sammen; et felles sted den forsøksvise, naturlige spillestilen kommer fra, og et felles, slagkraftig uttrykk for å formidle den ambivalensen tekstene representerer. Noen (Harr og Sabado) viser tydelige metablikk og metasmil innimellom. Kledelige hint om at de er innforstått med at fortellinger om kjærlighet – at det å fortelle om kjærlighet – er uholdbart komplisert og uforholdsmessig vanskelig. Men metatonen – som befrielse fra alvoret innimellom – later heller ikke til å være noen felles løsning kompaniet har blitt enige om. Slik gjør heller ikke mennenes nyttige ”brudd” noen vesentlig forskjell.
Slik, uavklart, fremføres vers etter vers, mens skuespillerne veklser kjærtegn og danseriske håndsutrekninger. Tamme illustrasjoner for å ledsage en teksttype som egentlig ikke trenger teatral staffasje – om jeg forstår Chétouane rett – for å skinne sterkt og tydelig. Men litt selskap har ordene altså fått: Det resiteres ikke bare, men danses, løpes og rusles over scenen mens Shakespearske kostymer og diverse rekvisitter prøves og forkastes – pludderbukser, kapper og vester; bøtter, kritt og fjærdryss. På den måten blir det mer å se på, men, idet handlingene oppleves som lemfeldige mer enn vesentlige; som lettvint teatralske mer enn undringsvekkende enkle, tar de bort brodden istedenfor å kvesse ordene. Grepene verken høyner eller forsterker og gjengen på scenen forblir en underlig castet restefest fanget mellom barken og veden. Hvorfor ikke heller tørre å la ordene stå nakne, når det å ta teksten tilbake er hele poenget? Eller nøye seg med noen få raffinerte virkemidler som kan omformes etter hvert tematiske kast, som smakebitforstillingen til Det Norske Teateret i fjor vår – en kappe, noen krakker og en projektor? Heller ikke komponist og pianist Leo Schmidthals spill og tilstedeværelse på scenen styrker nerven i stykket.
Så står de der, så går de der og ser ganske bekvemme og middels lattermilde ut, uten at noen får lov til å le helt, og uten at Shakespeares sonetter vinner stort på det. De viser ambivalens over spillestilen de har blitt pålagt, men heller ikke den felles tvilen er tydelig nok til å binde uttrykkene sammen og samle konsentrasjonen. Vi fornemmer godlynt latter bak sceneteppet, men får ikke lov til å være med å le den sammen med dem. Enn vite hva den egentlig betyr.
Derfor ler en eldre dame foran meg undertrykt som en liten jente, mer enn som en ondsinnet teatertante, idet Ågot Sendstad løper over scenen med fløyelsteppet i hånden og et besynderlig frigjort smil om munnen, for å markere overgangen fra én intetsigende sonette til den neste. Det er ufrivillig morsomt, uklart og først og fremst svært langt fra regissørens ønske om å formidle poesi på en dyp og personlig måte fra scenekanten.
Nei det er ikke lett å bare skulle si store ord uten å få lov til å mene noen av dem. Helt.
The post Sonetter: Store ord, mager trøst appeared first on NATT&DAG.