Mandag 17.02.14 ble 27 skoleelever pågrepet av politiet på sine videregående skoler i Bergen og siktet for befatning med narkotika. Aksjonen var i følge politiet utløst av et beslag, men det kom senere frem at en skoleoppgave hadde vært sentral for politiets vurdering.
To elever ved Sandsli VGS hadde spurt 850 av sine medelever om deres rusbruk, hvorav 700 hadde besvart undersøkelsen. Studentene fant blant annet at det var like mange med høyt karaktersnitt, sosiale personer med mange venner, og som gjerne hadde jobb, som bruker narkotika. Studentene mente det var sjokkerende å høre at så mange mente det var «helt uproblematisk». Oppgaven var å utføre en undersøkelse basert på sosiologisk metode, men resultatene havnet hos politiet.
Det er uklart om deltagernes anonymitet ble bevart her, men en slik beskyttelse for deltagere er sentralt for sosiologisk arbeid. Årsaken til at en slik beskyttelse er viktig, er at selve datagrunnlaget mister legitimitet hvis studiens deltagere frykter sanksjoner. Ved neste spørreundersøkelse vil man nå risikere at utvalget svarer uærlig. Den ene av elevene bak undersøkelsen bekreftet at det var funnet av holdninger som vakte oppsikt da hun uttalte til BT at hun mener ungdomspartier som går inn for legalisering, «må ta en del av ansvaret for holdningene».
Bergensavisene som dekket aksjonen på mandag 17.februar beskrev at 20-30 elever var siktet for «befatning» med narkotika. Dette er et uklart ordvalg, som egentlig kan bety hva som helst. Begrepet finnes ikke i straffelovens paragraf § 162, som ellers dekker enhver som «tilvirker, innfører, utfører, erverver, oppbevarer, sender eller overdrar» narkotika. På narkotikafeltet virker det generelt som politiet kan servere norske journalister de aller fleste påstander uten å bli motsagt. Det finnes få muligheter for utdanning tilgjengelig på feltet, og tilsvarende lite kompetanse å spore blant offentlig ansatte.
Politiets motivasjon bak slike aksjoner kan virke klar; de vil sette seg i respekt og skremme ungdom vekk fra de fryktelige miljøene som selger og bruker narkotiske stoffer. Det er likevel verdt å merke seg at Riksadvokat Tor-Aksel Busch gikk ut i januar og kritiserte politiet for å bruke for mye tid på rusbrukere, da deres nye økning i narkotikasaker består av de minst alvorlige sakene.
Det har også vært hevdet at politiet i stor grad er «avhengige» av hasjrøykere for å opprettholde sin oppklaringsstatistikk, og derved sikre egen økonomisk støtte. I lys av dette har aksjonene i Bergen skapt nok en gruppe av ungdom som må stadig bevise sin uskyld, fordi politimestrene i deres distrikt sikrer bevilgninger via oppklaringsprosent.
Av de så langt 27 arresterte ungdommene i Bergen har 23 takket ja til påtaleunnlatelse og deltakelse i politiets «Tidlig ute»-prosjekt, som er et samarbeid mellom helse- og påtalemyndighetene for kriminelle under 25 år som blir pågrepet for narkotikarelatert kriminalitet. At det finnes et alternativ til straff er vel og bra, men dette ser mer ut til å være staten som klør statens rygg med statens kløpinne. I pressen slås det stadig opp hvor farlig cannabis er, og i disse sakene nevnes det gjerne at ungdom søker hjelp for å endre sin cannabisbruk.
I slike saker benyttes tallene fra Norsk Pasientregister flittig, da disse viser at antallet personer som søker hjelp mot cannabisavhengighet har økt med 23 prosent de siste to år. I 2010 søkte 1387 personer hjelp til å få bukt med sin cannabisavhengighet, mens tallet var 1711 i 2012. Å produsere denne formen for statistikk ved å arrestere ungdom og aktivt lede dem mot å søke hjelp for sine lovbestemte problemer, er en utbredt strategi i den globale kampen FN-nasjonene kjemper mot regulering av cannabis.
Politiadvokat Marita Mellingen ser det som viktig å nevne at det meldes om økt bruk og aksept for bruk av narkotika. Politiet ser ut til å jakte på holdninger, og dette er utenfor deres mandat. Tankekriminalitet er ikke et begrep vi assosierer med trygghet. Under aksjonen ble navnene på de mistenkte ungdommene lest opp høyt i klasserommene, og politiet uttalte at de selv anså dette som en skånsom metode.
Forsvarsadvokat John Christian Elden mener derimot at dette er et stigmatiserende brudd på taushetsplikten. Det er i det hele tatt utenkelig at en arbeidsplass skulle bli utsatt for en slik form for behandling. Se for deg en arbeidsplass som avdekker at de ansatte liker skrekkfilmer, og derved risikerer politiaksjoner på grunnlag av skremmende holdninger til drap. En bedriftsleder ville kjempet hardt imot slike aksjoner, men i Bergen er alle VGS-rektorene som ble spurt utelukkende positive til politiets aksjoner. På denne måten blir ungdommene ofret av myndighetspersoner som velger å vektlegge en desperat kamp om signaler.
Her synliggjøres en statsmakt som snur på antagelsen om at enhver er uskyldig til det motsatte er bevist, og pålegger dette mot en sårbar gruppe ungdom, for å underbygge statens narkotikalovverk i kampen mot holdninger de selv anser som usunne. Unge mennesker som velger cannabis som et alternativ til alkohol, får «valget» mellom ren straff, med alle konsekvenser – eller å søke hjelp for sine moralsk usunne valg og holdninger. Når ungdommen så velger sistnevnte, erklæres helseprosjektet som en suksess, og tallene gjenbrukes til å sverte cannabis som rusmiddel fordi «mange søker hjelp».
Narkotikalovverket er en fiasko, og denne statlige propagandakampen mot cannabis er patetisk.
Jon Olsen er student og medlem av FHN
The post Pinlige politirazziaer i Bergensskolen appeared first on NATT&DAG.