DET HAR ALLEREDE gått nesten ni år siden den siste episoden av Queer As Folk ble sendt på amerikansk TV. Mye har – heldigvis – skjedd siden den gang.
For det første som slår meg etter å ha sett noen episoder av den nye HBO-serien Looking, er hvor veltilpasse karakterene fremstår. At de er homofile er unektelig en fremtredende del av personligheten deres, men det er likevel ikke deres mest vesentlige karaktertrekk.
Vi er med andre ord forbi det stadiet der tv-presentasjonen av de homofile utelukkende handler om å vise hvor mye de sliter med sin seksuelle identitet og hvor vanskelig det er å komme ut av skapet
Looking er i stedet befriende i all sin tilforlatelighet. De involverte har et annerledes og mer normalisert forhold til homo-verdenen og dens regler, enn generasjonen før dem.
For i en verden hvor det å spørre en streit fyr om han er homo ikke lenger gir deg et knyttneveslag i ansiktet, men kanskje heller et høflig og noe smigret «nei, dessverre», er «den homofile praksis» blitt gjenstand for en mye mer avslappet holdning. Hurra!
Ikke dermed sagt at potensialet for screw-ups er borte. For selv om det er tryggere å være homo i dag, er sjekkeverdenens sosiale irrganger stadig like vanskelig å manøvrere i. Gutter klarer – som kjent – helt fint å drite seg ut på egenhånd.
Da første episode av Looking hadde premiere i januar, var både kritikere og TV-seere kjappe med å kalle serien en «homo-variant av Girls», og det er jo i og for seg noe i det. Som Lena Dunhams serie handler også Looking om unge, selvfokuserte mennesker med høy hipsterfaktor, som prøver å finne seg selv i storbyen.
Begge seriene er dessuten såkalte dramedys, en hybrid av drama- og komiserie som balanserer lattervekkende situasjoner med pinlige sosiale øyeblikk og småtragiske livsobservasjoner. Men der Girls gjerne vipper over på den morsomme siden, er Looking mer oppsatt på å la kleinheten slippe til.
Dette skyldes kanskje at karakterene Girls er ti år yngre enn Looking-gutta, noe som gjør at karakterene er utsatt for større fallhøyde. En noen-og-tyve-åring kan alltids starte på nytt, og mange situasjoner som kan fremstå i et slags galgenhumoristisk lys for en 20-åring, får straks et mer tragisk anstrøk når vedkommende har passert 30.
Med andre ord: Innsatsen er høyere og mer står på spill. Vissheten om at mulighetene stadig snevres inn, gir serien en slags følelse av kappløp med tiden.
Om skaperen av Looking, Michael Lannan, sammenlignet sitt prosjekt med Lena Dunhams Girls da han pitchet Looking til sjefene på HBO, vites ikke. Men det vi vet er at HBO umiddelbart likte ideen hans, og at de straks spurte den britiske indie-regissøren Andrew Haigh om han ville bidra til å ferdigstille Lannans manus til en TV-serie.
Dersom Haighs navn høres litt kjent ut, er det fordi han i 2011 regisserte spillefilmen Weekend, en sjarmerende og upretensiøst lavbudsjetts-romanse om to unge menn som finner hverandre over en helg i Storbritannia. Selv om filmen handlet om to homofile hovedpersoner, tok den spranget ut av skeiv-film-ghettoen og ble en stor hit også hos det såkalte mainstream kinopublikummet.
At karakterene er homofile betyr ikke at serien må handle om deres kamp, like lite som hver film med svarte mennesker trenger å handle om borgerrettigheter.
DA JEG MØTTE Andrew Haigh i Oslo sommeren 2012, i forbindelse med den norske premieren på Weekend, snakket han mye om hvordan filmer med skeivt innhold blir segregert i kinomarkedet og hvordan han tok høyde for nettopp dette da han lagde den. Og selv om han ærlig innrømmet at han innimellom fjernet – eller i hver fall tonet ned – enkelte aspekter ved filmen, snakket han høyt om sitt ansvar som filmskaper og om den skeive filmens «ideologiske potensial».
Det betyr også at ikke hver film med homofile i en eller flere roller, trenger å handle om homokamp, like lite som hver film med svarte mennesker trenger å handle om borgerrettigheter. Både Weekend og Looking har det felles at de er befolket av en gjeng homoer som med en naturlig skepsis ignorerer mange av de hellige kyrne som den eldre homogarde sto på barrikadene for.
Haighs poeng er at man kan bruke alminneliggjøringen av homofili til å fortelle andre historier enn før; historier som speiler dagens forhold.
For dersom man sendte en tv-kritiker fra nittitallet i en tidsmaskin frem til 2014, er det nok dette som ville overrasket ham eller henne aller mest: Hvor vanlige karakterene i Looking er, på «tross av» at de er homofile.
Denne nye normaltilstanden gjør at selvmord, HIV, og tung krisepsykiatri ikke lenger trenger å være obligatoriske tema i en serie befolket av homofile karakterer. Gudskjelov, kan vi kanskje legge til.
I Amerika er det fortsatt et stort skille mellom hva som er tillatt å vise på vanlig network-TV, og hva kabelkanalene slipper unna med. HBO, gitt sine forutsetninger som fri aktør, har hele veien gått i bresjen for å tøye grensene og bryte tabuer.
Lookings oppriktighet eksemplifiseres best i dens framstilling av homo-sex. Der andre serier med framtredende homofile karakterer – tenk Modern Family, The New Normal og Glee – helt har unngått å vise antydninger til seksuell utfoldelse, har sex en viktig plass i Looking. Serien er ikke redd for å formidle at sex kan være fantastisk, og at muligheten for sex og ritualene rundt dette er en fundamental og forlokkende del av homolivet.
Serien går imidlertid heller ikke av veien for å vise at tilfeldig sex mellom menn kan være høyst utilfredsstillende (akkurat som streit sex), noe som egentlig ikke burde vært en stor overraskelse, det er bare det at ingen andre serier har gjort dette på en like nonsjalant måte.
Jeg tror Looking sin appell også handler om sansen for detaljer. Seriens fingerspissfølelse og generelle know-how vitner om skapere som «vet hva det dreier seg om». Det gjør at serien byr på en rekke gjenkjennelige scener, som når Patrick i en episode drar med seg en fyr hjem i senga og sliter med å få av ham de supertrange hipsterbuksene. Hvem har vel ikke opplevd å være i samme situasjon siden buksemoten gikk over til å gi kvinner soppinfeksjoner og menn testikkelvridning? Er det bare jeg som savner hvor lett det var å få av noen et par med saggebukser?
Populariteten til serien er kanskje ikke helt avklart enda, men hittil ser det ikke så veldig imponerende ut, noe underholdnings- og media-nettstedet The Wrap rapporterte under overskriften «Not many people looking at looking». Den første episoden hadde 660.000 seere samlet sett på visningsdagen, og seertallene gikk ned de neste to episodene. Fra episode tre snudde imidlertid trenden, og seertallene steg sakte men sikkert.
HBO har historisk sett vært flinke til å la serier få tid til å bygge opp en publikumsbase, selv når den ikke har vært populær helt fra starten. Det blir med andre ord spennende å følge utviklingen videre. Looking er en serie som fortjener et langt liv.
For ingen trenger å være en artsy rikmannsdatter i begynnelsen av tjueårene for å like Girls. Og ingen trenger være en jødisk standupkomiker for å få noe ut av Seinfeld. På samme måte: Det er ingen forutsetning å være homofil for å få stort utbytte av Looking.
Ja, det er ikke engang en fordel. Looking noe så sjeldent som en homoserie for alle, både vaskeekte homoer og streite turister.
The post Barn av regnbuen appeared first on NATT&DAG.