TED feirer bursdag denne uka. Sting kommer og all ting. Den første konferansen som ble arrangert gikk så dårlig at de ikke holdt en til før seks år senere. Nå går alt så meget bedre. TED.com har to millioner streaminger daglig. TED Talks har vært med på å forme måten ymse ideer blir formidlet på i 2014. Den har også vært med på å forme måten en del av oss ønsker at endring kan skje på. Det første er en triumf for formatet og filosofien bak konferansene. Det siste er et litt mer guffent fenomen.
Den kanskje mest effektive kritikken av TED kom fra Benjamin Bratton, som plukket konseptet fra hverandre under en TEDx-talk med den bedrøvelig tidstypiske tittelen «We need to talk about TED». Teksten spredte seg overalt i julen i fjor og kronet på den måten et år der vi virkelig hadde rukket å gå lei av tingenes iboende upworthyhet. Bratton traff klokkerent.
Det var, og er, grunn til å irritere seg over det som er blitt en slags infantilisering av måten ting formidles på. Vi har fått kjenne på det her hjemme den siste uken med hele raushetsspetakkelet. En stor del av den krangelen dreier seg om den ubehjelpelig lallende tonen alt mulig har fått.
Nyhetene fra sider som Upworthy minner mest av alt om Horatio Alger-historier eller annet skvip du leser om at folk digga før i tiden. Ting som i dag fremstår som naivt og eskapistisk godt over grensen til det hemningsløse. TED har også utvilsomt sine svin på skogen. En foredragsholder som Jane McGonigal vet garantert mye om gamifying og sånn, altså, men det endrer ikke på at det er en absurd øvelse å høre henne snakke om hvordan dataspill skal redde verden i tjue minutter.
Det er plenty med andre eksempler. Så la oss unne oss et til. SE på Per Inge Torkelsen her, da.
TED fortjener tyn, og det får de. Bratton maler et bilde hvor «TED-metoden» bortimot er en oppskrift på «civilizational disaster». Han mener at de løsningene TED promoterer , som oftest basert på like deler teknologi og positiv tenkning, gjør at vi vender blikkene bort fra de virkelig kompliserte økonomiske og politiske problemene vi står overfor.
Gjerne det, men det går an å snu på årsakssammenhengen. Det er godt mulig at en av grunnene til at TED talks er blitt så populære ikke handler om dagdrømming, men nettopp om å være desillusjonert. Liten vi setter til «idé-sektoren» eller hva pokker man skal kalle den bør kanskje forstås på bakgrunn av hvordan tilliten til endring andre steder, innen politiske og økonomiske institusjoner for eksempel, er blitt svekket.
Du skal grave godt for å finne noen som er optimistiske på vegne av EU, Verdensbanken, USA, G-Ørten og så videre. Enhver som er interessert kan finne nok bra lesestoff om hvorfor muligheten for nødvendig endring, enten det er økonomisk, demokratisk eller miljø- og energipolitisk, er fullstendig skakkjørt.
Det er helt forståelig at man henvender seg til teknologien med ønsketenkning. Den har tross alt bydd på én nokså vaskekte revolusjon i vår levetid. Hvorfor ikke ønske seg en til?
Det har vært med på å forme oss. Det finnes en ung, politisk type som nærmest er forelsket i smarthet. La oss kalle ham «Aksel». Eller ok, la oss kaste et litt videre nett og kalle dem TED-optimister, siden organisasjonen nå en gang har bursdag.
For TED-optimisten dreier det seg mer om å fikse samfunnet enn å snu det på hodet. Der 68-ernes våte politiske fantasier kanskje var preget av store masser og dramatiske oppgjør, drømmer TED-optimisten om et eller annet knallbra og sømløst policytriks som gjør verden uendelig mye bedre, gratis og gjerne på en litt usynlig måte.
Det skal ikke være så plagsomt. Når Hans Rosling er blitt en av sidens store stjerner, er mye av grunnen at han en måte forteller oss at vi er på rett vei allerede. I en bok som Nudge foreslås metoder for hvordan folk kan drives til bedre valg uten at de en gang merker det.
Denne uka lanserte stjernetallknuseren Nate Silver et manifest for sin nyhetsside, Fivethirtyeight.com, hvor han skisserer opp en datadreven måte journalistikken kan bevege seg bort fra syns og anekdoter på.
I voksende datamengder og nye analysemetoder øynes muligheten for å hente ut innsikter som liksom er hevet over enkeltpersonens snevre perspektiver og interesser. I metoder som randomisert testing og den økte bruken av feedback loops øynes et potensiale for å sette slike innsikter ut i spill på en måte som setter den politiske debatten ut av spill.
Bratton og andre skeptikere som Evgeny Morozov peker på at ingen av disse fine moteordene så langt har fått noen stor virkning. Big Data har ikke spart inn milliarder av kroner i offentlige budsjetter, vi har ikke nudget folk ut av fattigdom, du kan ikkje 3D-printe ein klem og samfunnet er ikke blitt et vidunderlig laboratorium hvor vi alle er lykkelige prøverørskaniner ennå.
Sant det, men denne typen skeptikere burde kanskje roe ned egget litt. Det er tross alt de som gjør et stort nummer ut av at ting endrer seg sakte, i inkrementer. Selv om alle disse endringene ofte selges inn som monumentale og momentane av folk som har noe å tjene på det, trenger ikke resten av oss tro på timeplanen. Det går an å ha mer kjedelige, moderate forhåpninger til hva alt dette skal bety på sikt.
Et politisk engasjement som er rotfestet i vitenskapsoptimisme og eksperimentvilje trenger på ingen måte å være en bra ting, kanskje den er alt for veik, men hvem vet, kanskje det er en form for engasjement som egner seg for vår tid. Det vil uansett by på store utfordringer. Her er tre:
For det første er det ikke bare slik at TED-optimismen har en tendens til å undervurdere økonomiske og politiske realiteter, som Bratton hevder. Den undervurderer også hva som skjer med gode ideer når gjennomføringen ikke er smertefri.
I artikkelen Slow Ideas forteller Atul Gawande om forskjellen på hvordan to store medisinske innovasjoner – anestesi og sterilisering – spredte seg. Anestesi gikk forferdelig kjapt, det ble populært over hele verden under et år etter at metoden ble oppfunnet. Sterilisering, derimot, var en kamp i motbakke. Forklaringen, ifølge Gawande, er at anestesi gjorde inngrepenen enklere for alle involverte. Sterilisering, derimot, krevde større innsats.
Gawande mener at disse to mønstrene fremdeles finnes i måten innovasjon sprer seg på. Den politiske tidsånden er full av tro på hvordan gode, populære ideer kan spre seg. Det er vanskeligere å få øye på et svar på hvordan tilsvarende gode, men ikke fullt så populære ideer kan få fotfeste. For at optimismen skal bli noe mer enn bare deling av fete ting og kryssing av fingrene, må det utvikles klarere strategier for hvordan man skal fremme innovasjon også når det butter i mot.
For det andre må TED-optimistene finne et svar på hvordan man skal unngå å drukne i pseudovitenskap, utredningsinflasjon, all bullshiten som genereres. Her er det mye å ta av. Om man ønsker å flytte mer makt over fra politikere til forskere må man angripe utallet av måter frasen »kunnskapsbasert politikk» kan misbrukes på.
For det tredje fremstår TED-optimistens prosjekt mer enn en anelse elitistisk og individualistisk. TED i seg selv er en arena hvor forskere blir stjerner. Selv om usynlige og subtile endringer regelmessig hylles innenfor denne rammen, er formidlerne av det glade budskap alt annet enn usynlige. «LYTT TIL EKSPERTER» er magert stoff for politisk massemobilisering. Det er ikke no «arbeid til alle er jobb nummer én». Her er snarere løsningene for alle jobben til noen få.
Det kan være at det er sånn det må bli, men med mindre det går an å formulere vitenskapsoptimisme litt mer som et kollektivt politisk prosjekt og litt mindre som en individuell interesse som går hånd i hanske med fremtidige karrierremuligheter, tror jeg fremdeles mange vil vende det døve øret til når TED-optimistene åpner kjeften.
The post Gratulerer med 30årsdagen, fineste TED appeared first on NATT&DAG.