– Ingen vil være som morra si, sier Marta Breen.
Det er hennes forklaring på hvorfor 70-tallsfeministenes døtre tilsynelatende har sviktet sine mødres idealer. Hennes siste bok «Født feminist – Hele Norge baker ikke», åpner med en resignert erkjennelse: «Sannsynligvis tilhører jeg historiens første generasjon som er mer konservativ enn sine foreldre.»
– En rød tråd i boka er mine samtaler med moren min, der jeg sammenligner våre opplevelser av å være småbarnsmødre og feminister, nå og på 70-tallet. Om hva som har skjedd med tidsånden, sier Breen.
– Det er sakprosa og et forsøk på å skape debatt, men også en veldig personlig historie om min feministiske oppvåkning.
Bildet hun tegner antyder en kapitulert kvinnekamp: 70-tallets rødstrømper kjempet utrettelig for likestilling – og vant fram med abortlov, barnehageutbygging og et mer rettferdig arbeidsliv. Døtrene deres vil ha overdådige bryllup og minimalistiske stuer – og kjemper kun for slanke kropper og perfekte cupcakes. Det er i hvert fall slik vi gjerne framstilles.
Hva har skjedd?
– Det er slik historien utvikler seg: Pendelen slår frem og tilbake, og ingen vil bli som foreldrene sine. Min generasjon vokste opp med skilte foreldre og travle mødre som røykte rullings. Da er det kanskje naturlig å heller ville trippe rundt i Mad Men-antrekk og være søt?
Vikler vi oss tilbake i de samme familiestrukturene våre mødre kjempa for å komme seg ut av? undrer Breen.
– Min generasjon vokste opp med tanker om det kollektive, om å engasjere seg i det politiske. Mødrene våre søkte seg mot det der ute, utenfor huset. Nå handler det heller om å bygge vegger rundt hver enkelt kjernefamile. Deretter skal vi bruke livet vårt på å pusse opp disse veggene. Og tapetsere dem med bilder av ungene våre, som vi også skal tatovere på kroppene våre. Ærlig talt: Er det liksom hele prosjektet? Før handlet det om å bryte ned disse veggene.
Samtidig er det ting som forteller en annen historie. For eksempel tar flere kvinner utdanning enn noensinne, og yrkesdeltakelsen blant kvinner har aldri vært høyere. Hvordan passer det inn i beskrivelsen din?
– Det er sant, men her beskriver jeg en tendens. Virkeligheten er selvsagt ikke så svart-hvitt, og består av mange parallelle tendenser. I dette ligger det forresten et paradoks: Damer er høyere utdanna enn noen gang, derfor er det snodig at den kommersielle kvinnekulturen overhodet ikke speiler det. Hvorfor er alle blader og tv-programmer rettet mot damer kun opptatt av kropp og hjem? Damene der ute er jo opptatt av teknologi, politikk, medisin og alt mulig annet. Men det mener damebladredaktørene vi blir så slitne av å tenke på. På fritiden skal vi jo bare kose oss. Så vi ikke blir slitne. I hodene våre.
Hva er galt med å bake cupcakes, da? Det er vel mulig å ha to sider?
– Selvsagt, de fleste har nok langt flere sider enn som så. Og jeg har ingenting imot at noen liker å bake cupcakes. Problemet er at alle trekker i samme retning. Det er jo ikke sånn at 200 000 damer i Norge plutselig fant ut av seg selv at de har lyst til å lage cupcakes. Det er fordi det hamres inn i oss at sånn skal det være. Når mediene først plukker det opp en eller annen trend, bare banker og banker de, sier Breen.
Enda mer problematisk, fortsetter hun, er presset på kvinner – særlig unge jenter – om å oppfylle krav til kropp og utseende. I «Født feminist» skriver Breen at kampen mot skjønnhetsindustrien og objektivering av kvinnekroppen er den kvinnebevegelsen har tapt med størst margin.
– Det har blitt utrolig mye verre, og ingen kjemper lenger imot, sier Breen, og trekker siste nummer av «Norsk ukeblad opp fra vesken. Ved siden av oppslag om bolleoppskrifter, lyder coverteksten: «Slank med Botox!»
– Alle trekker i samme retning, og bak står kommersielle interesser. Det kommer stadig rapporter om hvordan dette påvirker unge jenter, om hvor mange som sliter med spiseforstyrrelser, at unge jenter nå bruker mer tid foran speilet enn på lekser. Det er åpenbart at det ikke er sunt. Likevel lever vi en individualistisk kultur, hvor ingen er villig til å kritisere utviklingen, sier Breen.
– Selv i 8.-marstog vil bannere om disse temaene bli sett på som naivt. Hvis noen tar deg seriøst, får man bare høre at jentene må stramme seg opp, eller at de bare må drite i det.
Breen er vant til å bli kalt naiv. Hennes første møte med offentligheten som erklært feminist, var som bidragsyter til antologien «Råtekst» som 22 åring i 1999. Med personlige tekster om sine møter med kjønnsurettferdighet ville en gruppe unge kvinner, de fleste journalister og kulturarbeidere, vekket til live likestillingsdebatten og feminstbegrepet, som de opplevde lå i dvale på nittitallet. Inspirasjonen kom fra det tilsvarende svenske prosjektet «Fittstim», som samme år hadde skapt sensasjon i Sverige.
Også i Norge var unge kvinners personlige historier om emner som spiseforstyrrelser, sex og identitet egnet til å fange medienes interesse. «Råtekst»-forfatterne så en stund ut til å skapt en feministisk vekkelse, og det ble tilskrevet æren for å brakt en tredje feministisk bølge til landet. Men langt fra alle var positive: Dette er ukebladutleveringer, skrev kritikerne. Selvpromoterende mediefeminster. Det er sterke historier, men hva så? Hvorfor er dette feminisme? Hvor er politikken?
Der førstebølgefeminstene kjempet for stemmerett, og andrebølgen for selvbestemt abort og rettigheter i arbeidslivet, hadde den tredje bølgen vanskelige for å definere felles prosjekter. Det var individualister, Gucci-feminister, selvrealiseringsfeminister. Ally Mc Beal- og Bridget Jones-feminister. I ettertid er mange i tvil om det egentlig er riktig å snakke om noen bølge. Breen sier det slik i «Født feminist»:
«Historisk plasseres jeg i kategorien «ufarlig og individualistisk» – jeg som så mye heller vil være solidarisk og radikal!»
Likevel ser hun grunn til optimisme, og beskriver i epilogen et feministmiljø i vekst – kanskje også med nye og samlende prosjekter å kjempe for.
– Jeg har aldri sett så mange jenter som er så aktive som akkurat nå. Selv om den organiserte kvinnebevegelsen er liten, skjer det mye. Det er blogger, diskusjonsgrupper, debatter, festivaler og feministpils. Eller ta mobiliseringen til 8. mars i år. Jeg mener det skjer mer nå, enn det har skjedd på de femten årene siden Råtekst.
Breen mener den økte aktiviteten er en reaksjon på regjeringsskiftet. Å se at Høyre er villig til å kjøpslå med kvinners tilgang på abort, har fungert som en vekker, mener hun.
– Som jeg avslutter boken: Kanskje vi bare skapte et skvulp, og det er nå vi får se den tredje bølgen.
«Født feminist – Hele Norge baker ikke» er i salg nå.
The post Marta Breen: – Glem ufarlig og individualistisk. Jeg vil være solidarisk og radikal! appeared first on NATT&DAG.