Togene. Hver natt skrangler togene innenfor Europa, fram og tilbake, opp og ned langs sentrale strøk, uler gjennom utkantene, i syd, i øst, i nord, i vest. Togene. Hver natt jager de opp og ned de opptrukne sporene (…).
Slik starter Dag Solstad sin gjennombruddsroman, Arild Asnes, 1970. Siden har togets mystikk og perrongens estetikk vært en uatskillelig del av bibliografien til Norges mest markante forfatter. Når togentusiasten for første gang er booket til Hovefestivalen på Tromøy utenfor Arendal, er det derfor grunn til å spørre: Hvordan i alle dager skal han komme seg dit?
For Solstad har selvfølgelig ikke sertifikat. Hvilket åndsmenneske har vel det? Og Solstads foretrukne transportmåte – Sørlandsbanen – går, av det Solstad betegner som naturstridige grunner, ikke direkte til Arendal. Eller i nærheten av kysten i det hele tatt. WTF?
I stedet er Sørlandsbanen lagt til dalstrøkene innafor. Stasjonene heter derfor ikke Arendal, Grimstad, Kragerø og Tvedstrand – men ting som Nordagutu, Gvarv, Nelaug og Grovane. Eller som Solstad karakteriserer det: «Vårt lands minst pittoreske omgivelser».
– Jeg kommer til å miste bussen, sier Dag Solstad.
NATT&DAG har fått innvilget en kort telefonaudiens.
– Det er mer å se på, og du kan nærmest kjenne sjølufta. Det er jo mulig å ta toget til Arendal, men da må jeg bytte tog på Nelaug stasjon, og det ene med det andre. Så det er like greit å ta bussen. Ja, bedre. Utsikten er å foretrekke. Den togreisen går jo bare gjennom dyster granskog uansett. Men trasévalget handler om industripolitikk. Det var disse innlandsbyene med krafttilgang som satte premissene. Sånn er det med den saken.
Arendal og Tromøy er vel ikke helt ukjent terreng likevel. Du hadde din første jobb der?
– Ja, jeg var lærling i avisa Tiden, arbeiderpartiavisa i byen. Den eksisterer ikke nå lenger. Jeg tror jeg var ute på Tromøy en del også. Men den gangen så det sikkert helt annerledes ut enn det gjør i dag.
Du er invitert til Hove for å snakke om disse fem fotballbøkene dine. Gitt at du klarer å rangere dem – noen favoritt?
– Jeg er vel i grunn fornøyd med dem alle. Men den første er jo spesiell, da. Det var første gang jeg var på et mesterskap, og dessuten første gang jeg skrev om fotball i det hele tatt. Så den er kanskje den mest overskuddspregede av dem. Eller vent, alle er egentlig det. Jeg må jo skrive disse bøkene i all hast. Og det er bare mulig hvis jeg har overskudd.
82-VM i Spania hadde jo dessuten denne sagnomsuste Brasil-generasjonen. Zico, Socrates, Falcao, Eder, Serginho. Navn som gjerne påkaller age og salighet hos 68-ere?
– Jo da, Jon (Michelet, journ. anm.) var sånn. Han svermet veldig for dem. Men ikke jeg. Jeg så dem bare én gang, husker jeg. Det er bare England som teller for meg. Kun England. Men jeg ergrer meg noen ganger litt over at vi ikke startet med disse fotballbøkene tidligere. Nå er jeg for gammel. Det har jeg vært lenge. Jeg var egentlig for gammel i 98 også. Inn og ut av disse tribunene. Billettkøer og drosjekøer. Jeg husker det som en jævlig slitsom opplevelse. Og da var jeg ikke seksti år gammel engang! Nei, vi burde startet tidligere. Tenk om vi kunne opplevd VM i Sverige i 58. Nei, forresten. Da var jeg bare 17 år gammel. Men England i 66. Det hadde vært stort. Men det spørs om vennskapet med Jon hadde tålt enda flere mesterskap. Høhø.
Hva tenker du om England sine sjanser i år? Lever håpet?
– Uff, nei. Det finnes ikke håp. Den tanken slipper jeg ikke til.
Belgia, den første nasjonen til å kvalifisere seg til årets sluttspill, har utvilsomt en helt spesiell generasjon på gang?
– Det kan være, men det er få land jeg har sjikanert så grovt som Belgia, og jeg skal ikke snu nå. Jeg har skrevet og sagt så mye stygt om Belgia, at jeg sikkert burde vært arrestert. Men jeg kan ikke dy meg. Jeg klarer ikke å la være. Det landet – og det folket – byr meg så forferdelig i mot. Jeg utstår dem ikke. Men Drillo er visst glad i Belgia. Det har han fortalt meg. Jeg kan ikke forsto hvorfor. Men han sa det.
Du og Jon Michelet ga dere i 1998. Siden har denne norske VM-boktradisjonen humpet litt skadeskutt avgårde. Cathrine Sandnes og Joachim Førsund/Egon Holstad gjorde spe og aktverdige forsøk på å overta stafettpinnen i henholdsvis 2002 og 2006. Men for fire år siden var det ikke engang noen som forsøkte, kanskje mest fordi disse bøkene ikke selger lenger. I år har imidlertid Kjartan Fløgstad og sønnen Aslak Nore satt kurs for Brasil. Hva tror du om denne boktradisjonens framtid? Er den litt for sammenvevd med ditt og Michelet sitt navn?
– Nei, da. Det er bare å fortsette. Det er ikke så vanskelig. Og tenk at det finnes forlag som er villig til å bare sende forfattere avgårde på denne måten. På lykke og fromme nærmest. Forlag som ordner billetter og betaler for overnatting. Det er jo … ja, det er jo helt utrolig. At en så jævla god deal finnes.
Dag Solstad er booket til Hovefestivalens litteraturprogram for å snakke om de fem bøkene han har skrevet fra VM i fotball i 82, 86, 90 og 94.
The post Dag Solstad: Det er få land jeg har sjikanert så grovt som Belgia. appeared first on NATT&DAG.