NATT&DAGs festivalguide

Karlsøyfestivalen
1.–6. juli
Karlsøy

Du finner ikke noe jævla Djuice-­bannere på Karlsøy. Ikke noe Nokia-­sponset ladestasjon heller, eller Red Bull-­telt. Ikke noe Sony, VG, Pepsi eller (Gud forby) Coca Cola-­reklame. Karlsøy er motkulturens siste festning. De «står han av». Myteomspunnet og legendarisk. Karlsøysamfunnet har vært utsatt for mere bygdesladder og kreativ historiefortelling enn et gjennomsnittlig kongehus nordpå. Fakta: Karlsøy var bortimot fraflytta tidlig på 70-­tallet, og ble tatt i bruk av mer eller mindre radikal ungdom. Disse fikk barn. Barna flytta ut, barna kom hjem igjen for å lage festival basert på Karlsøyas idealer. «No Fucking Sellout.» Nei, du får ikke utdelt syrelapper og chillumer i døra, men det er allikevel det nærmeste du kommer Christiania, som også er samarbeidspartnere med festivalen i Norge. Du kommer ikke utenom det politiske budskapet, men viktigst av alt er Karlsøy­-følelsen. Det er som om Altamont aldri skjedde, og hippiedrømmen ikke brast. Utopisk, ja visst, men i dagene festivalen pågår er utopien en realitet. Du spiser nyslakta geitekillinglår fra gården oppi skråninga, eller veganvennlig linsesuppe og drikker Mack­øl eller bålkaffe inne i lavvoen. Det meste foregår på fotballbanen til den lille skolen deres, mens du ser kystvakta ligge på plass ute i fjorden. Etter endt festival går hele publikummet i samlet flokk på tvers over øya, langs en gammel kjerrevei, for å feste inn i de små timer på stranda på andre siden. Du er ikke den samme etter en helg sammen med Karlsøy­gjengen. I år spiller Nilsenbanden, Senjahopen, Slincraze og Tommy Tokyo, men det viktigste er uansett når Karlsøy Prestegård selv avslutter lørdagskvelden. Magisk, med Tromsøs mildt sagt legendariske urpunkere, som av og til teller tre generasjoner på scena.

Tons Of Rock
19.– 21. juni
Fredriksten Festning, Halden

Årets nykommer. Tons Of Rock er hjertebarnet til bransjeveteran og heimbrentconnoisseur Svein Bjørge, og er en metalfestival for deg som synes at Inferno og Blastfest blir for smalt. Som om NRK Pyro skulle arrangert festival, bare uten tidsriktig metalcore og amerikansk stadionmetall (ikke at det er noe galt i det). Den store genistreken med Tons of Rock er derimot ikke lineupen. Selv om det er deilig å se Backstreet Girls og One Tail One Head på samme plakat er hovedstjerna settingen, Fredriksten festning. Om du ikke har vært i de gamle middelalderruinene som troner over Halden, så er det som å entre et lite Ringenes Herre­univers, eventuelt et mulig utgangspunkt for en gotisk Edgar Allen Poe-­novelle. Og hva er vel mer metall enn det? Har ikke Immortal spilt inn musikkvideo her allerede? Skandale! Ikke er Halden lange stykket unna Oslo, eller svenskegrensa, kinaputter, snus, flesk og porr heller, så logistikken er upåklagelig. Kudos for å snike inn to av de mest interessante forkjemperne for den nye sataniske rocken, Purson og svenske Year Of The Goat, som slapp fantastiske Angel’s Necropolis i fjor. Ellers balanseres festivalen folkekjært med Volbeat og fortsatt interessante 80­-tallshelter som Slayer, Anthrax og Wasp, svensk hipstersatanisme som Ghost og In Solitude, og ikke minst et eksklusivt comeback fra kristenpunkerne i Silver.

Riddu Riđđu
9.– 13. juli
Kåfjord

Foto: Ørjan Bertelsen

Er du ute etter en festival litt utenom det vanlige, kan Riddu Riddu i Kåfjord, Troms være noe for deg. Riddu er inne i sitt 23. år, og selv om det ikke er mange innenfor Ring 2 som valfarter hit, er de for en institusjon å regne. Riddu er mye mer enn musikken, med fokus på samisk kultur og annen urfolkkultur. Rundt sletta i Manndalen troner høye fjell, og nede på vidda er det som å være på prærien i ville vesten. Riddu er halvt folkefest og halvt kulturelt fyrtårn. Dans, teater, workshops, heimbrentfylla og tilhørende ralling, bidos (reinsdyrsgryte), joik. Barnefestival. Urfolkskunstnere fra alle verdensdeler. Musikalsk kan du snuble over alt fra ørkenblues fra Mali til samisk rap og tuvinsk strupesang. I år er ett av høydepunktene A Tribe Called Red. Electronica tuftet på pow­wow og amerikanske tradisjoner fra lenge før Columbus kom rekende på leit etter tandoorikrydder. Og alt det får du mens publikummet rundt deg er en salig blanding av spritglade nordboere klare for bygdefest, og den kulturelle samiske eliten som farter fra kulturopplevelse til kulturopplevelse. Du tror kanskje du er godt kjent med Norge, helt til du står på Riddu­campen og skåler i midnattsola.

Pstereo
15.– 16. august
Trondheim

For mange handler festivalopplevelsen om å komme seg bort fra familie, skole og hverdag – en videreføring av tenårenes leirskoleopphold, om du vil. Men jo eldre man blir, desto mer tiltrekkende er den gode, gamle byfestivalen. Blant de absolutt beste av disse finner vi Pstereo i Trondheim, hvor man ikke bare kan oppleve fin­fin og variert musikk i vakre omgivelser på Marinen, men dessuten får avsluttet den norske sommeren sammen med hyggelige og solglade trøndere. Enten du bor på hotell, har lånt deg sofaplass, eller er fra byen selv, slipper du altså å våkne opp i et svett telt – og kanskje best av alt: etter konsertene fortsetter moroa i byens oversiktlige utestedjungel. Slenger du på muligheten til å stikke innom Bibliotek­kaféen Gjest Baardsen og spise landets kanskje beste kanelbolle, sier det seg selv at Pstereo burde stå på lista di over sommerens mulige festivalopplevelser. I år kan du berike deg med konsertopplevelser fra heltinner som MØ (DK) og Elliphant (SE), samt nyere og eldre legender som Tungtvann og Highasakite.

Øyafestivalen
5.– 9. august
Tøyenparken. Oslo

Er Øyafestivalen landets desidert beste festival? En ting er sikkert: ingen andre festivaler er like brukervennlige. Og da ser vi bort i fra det befriende faktum at festivalen foregår midt i byen, sånn at man kan dra rett ut på byen, eventuelt rett hjem i egen eller andres seng etter konsertslutt. Mattilbudet er også makeløst, om enn noe dyrt. Hos Øya er kvalitet i fokus i alle ledd, og det gjør selvsagt festivalen til en absolutt for de som er litt for gamle til å sove i telt og livnære seg på Mr. Lee og lunken Pokaløl. Skal man pirke på noe, er det at indierocken og shoegazebandene som har dominert her ikke akkurat er det man kaller «fæstarmusikk» nordpå. Heldigvis har Øya tødd opp litt, og i fjor fikk politisk ukorrekt arbeidsmetal (Slayer) og 90­tallsnostalgisk ballerap (Wu Tang) innpass høyt oppe på plakaten. Årets program inkluderer flere band man ikke nødvendigvis forbinder med Youngstorget­mafiaen. Outkast, Mayhem og Gojira, for eksempel. Det store spørsmålet i år er selvfølgelig, vil det ha noe å si for festivalen at den flytter fra de akk så innjobba fasilitetene i Gamlebyen og opp til Tøyenparken? Blir det skikkelig Øyafestival uten de tradisjonsrike trekkfuglene som flyr over vannet?

Slottsfjell
17.– 19. juli
Tønsberg

Tønsberg er vestkanten av Oslo sitt Sodoma og Gomorrah sommerstid. Drita, pengesterk ungdom med seilersko og poloskjorter velter seg rundt langs kaikanten. Mange av disse finner selvsagt veien opp på Slottsfjell, men de er heldigvis ikke så dominerende at du risikerer å bli sett rart på når du tropper opp i den utvaska Maiden­skjorta di, army boots og trange 501s. Festivalen har bygd seg opp til å bli en av Norges største de siste årene. Selve konseptet reint musikalsk er kanskje litt utydelig, og det har det alltid vært, men du må være en skikkelig grinebiter for å ikke finne noe du liker på Slottsfjell. Folkelige De Lillos, death metal og grindcore­legendene Carcass, indie­yndlingene og Norgesvennene Haim og Norges beste rapper Store P har kanskje ikke mye til felles, men på sitt beste er det disse motsetningene som gjør Slottsfjell så bra. Vi kan dog ikke prate om Slottsfjell uten å nevne klubbprogrammet. Her har Tønsbergfestivalen valgt å satse tungt, og Kastellnatt er voksne greier. Altså svære. I år kommer Diplo, Just Blaze og Dillon Francis, og dermed gjelder det å porsjonere pilsinga kraftig utover i ettermiddagssola, for Kastellnatt vil du ikke gå glipp av. Selv om programmet kanskje spriker som ei livsglad vestkantjente etter litt for mye cava, er det få som kan flekser festivalbiceps som Slottsfjell denne sommeren.

Hovefestivalen
28. juni–3. juli
Tromøya, Arendal

Kidsa, kidsa, kidsa. Så lenge kidsa er fornøyd så er Hove en suksess. Selvsagt er det (sentralstyrte) 40­åringer som bestemmer hva kidsa synes er fett i år, men det er veldig oppdaterte førtiser altså. At Hove holder en såpass ung profil har nok vært mye av grunnen til at de har gjort det så bra. De er ikke bare en videreføring av Quarten. At selv 25­åringer føler seg som dinosaurer på campingområdet der er jo typisk, men det er også fordi ingen andre festivaler tør å satse på målgruppen 18–25 år. Selv om det medfører den største tettheten av narkobikkjer på alle norske festivaler. Ungdommen skal da ikke ruse seg, heller. At Hoves fokus på unge, norske band innebærer at disse stort sett spiller for tomme telt klokka 14.00 på formiddagen får så være. Hove har et dedikert publikum, som vet å pleie festivalfølelsen. Har du aldri sett en real Circle Pit eller Wall of Death før? På Hove ser du det. Sterkt program i år også, med noen av artistene bak de beste hiphopskivene det siste året, som Schoolboy Q, Chance The Rapper og Pusha­T, og EDM-høvdinger som Lemaître og Trentemøller, mens metallen dessverre ikke er like tungt representert som tidligere.

Trænafestivalen
10.– 12. juli 
Træna

Langt te’ havs finner du en av Norges mest sagnomsuste og spesielle festivaler. Opprinnelig et overskuddsprosjekt for Bylarm-general Erlend Mogård Larsen, og Træna bærer preg av lave skuldre og høy smerteterskel. Festivalen, som ligger en hel haug med nautiske mil ut i det nordlandske havgapet, har uten unntak vært utsolgt. Kritikken har ligget i at dette har gjort dem slappe på bookingprofilen, men på Træna er det egentlig ikke så jævla nøye hvem som spiller. Settingen, kulissene, stemningen og havfolket selv gjør festivalen til en unik opplevelse uansett. Det er som en blanding av en mini-Roskilde Festival i bygdeformat og en bygdefest i Roskilde-format. Faktum er at den store pågangen har gjort at Træna har kunnet spisse profilen sin. De trenger ikke stresse for å blidgjøre andre enn kjernepublikummet. Gjøglete punkereggae og teatralske takter, samt litt føling i fjæra. Kirkehelleren, Norges kanskje mest unike konsertsted som du må ut med båt for å komme deg til, har erstattet trauste norske headlinere. I år finner du Store P, Nosiswe, Hekla Stålstrenga, Jaakko Eino Kalevi, Oscar Danielson og Erlend Øye (selvutnevnt Træna-ambassadør) sammen med islandske Hjalmar på plakaten. Har du ikke opplevd Træna er det bare å gripe sjansen, om det ennå er billetter igjen. Og for å være på noenlunde på nivå med nordlendingene på Camp Troillkåt er det best å begynne å bøtte Nordlandspils allerede på den tre timer lange båtturen ut fra Bodø. Dessuten kan du klatre til topps i Træntoppen (338 m.o.h.), overnatte i rorbu og spise ferskfesk tilberedt av gourmetkokker, og komme tilbake med nordlandspass i baklomma.

Månefestivalen
25.– 27.juli
Gamlebyen, Fredrikstad

Likestilling er stadig et hett tema i norsk musikk­ og festivalliv, men få har tatt kampsaken til et så høyt nivå som Månefestivalen i Gamlebyen i Fredrikstad. I år vil det nemlig kun stå kvinnelige artister på scenen! Festivalsjef Jimmy Olsen synes ikke bare det er uproblematisk med en ren kvinne­lineup, han mener også at årets program er det beste noensinne. Navn som Patti Smith, Beth Hart, Suzanne Vega, Mari Boine, Ida Marie og Frk. Fryd lover da også utvilsomt godt for musikkhelgen i landets vakreste festningsby. Husk bare på å aldri, ALDRI ta ferja over til Fredrikstad sentrum når festivalen er over, da du garantert kommer til å lide av Østfold­senskader resten av sommeren. Hvis du mot formodning likevel skulle befinne deg på den turistinfiserte bryggepromenaden, er det forøvrig Savoy som gjelder. Ille koselig lokalbar!

Boblere: Varnafestivalen: 10.–12. juli, Moss // Bergenfest: 12.–15. juni, Bergen // Europride/Skeive Dager: 21.–30. juni, Oslo // Måkeskrik: 25.–26. juli, Kristiansand.

The post NATT&DAGs festivalguide appeared first on NATT&DAG.