Janteloven finnes. Den har en prominent og sentral plass i den norske folkesjelen, og den evige diskusjonen om janteloven avslører mye om det norske samfunnet og dets selvforståelse. Dette er dog ikke ensbetydende med at det i den norske folkesjelens dunkle avkroker dveler et lyssky monster hvis eneste oppgave er å spolere drømmene til enhver modig sjel som ønsker å bryte med den norske konformiteten. Janteloven er ikke kreativitetens eller nytenkingens nemesis. Janteloven er ikke engang først og fremst konformitetspress. Janteloven er i utgangspunktet hovedsakelig to ting: En normal og sunn sosialpsykologisk mekanisme man finner i små samfunn. Og: En særegent norsk ryggmargsrefleks som trer inn når fellesskapet føler at det norske likhetsidealet er truet.
I 2014 er janteloven – eller rettere sagt den pågående samtalen om den – kanskje først og fremst en utforsking og utvidelse av begreper om norskhet.
La oss si at vi befinner oss i en liten bygd i en trang norsk dal, to-tre hundre år tilbake i tid. Og la oss si at begge bygdas grisebønder en dag bestemmer seg for å pakke sakene og satse på en karriere som houseprodusenter i den nye verden. Da snakker vi et par individuelle veivalg som potensielt kan bli katastrofale for det lille samfunnet. I små bygder (eller store familier) hvor hver og en hadde sin klart definerte rolle og utførte et arbeid som var av avgjørende betydning for fellesskapets fremtid, var sosiale mekanismer som oppfordret mennesker til å bli ved sin lest uttrykk for et kollektivt overlevelsesinstinkt. Grisebøndene kunne rett og slett ikke tillates å følge sine drømmer om taktfull Red Bull-sponsing og lukrative spillejobber på tarvelige Las Vegas-kasinoer og South by Southwest, og derfor måtte selve umuligheten av dette innprentes i dem – og i alle andre – fra barnsben av. På individnivå slo det ikke alltid heldig ut, men for samfunnet innebar denne (langt på vei underbevisste) holdningen at fellesskapets fortsatte eksistens var sikret.
Slike sosialpsykologiske mekanismer, innarbeidet over perioder på flere hundre (eller flere tusen) år, forsvinner ikke over natta – selv ikke når det nasjonale fellesskapet plutselig oppdager at det kan pumpe gratis penger opp fra havbunnen, og økonomien beveger seg over i en fase hvor man tidvis kan forledes til å tro at vi faktisk kan leve av å klippe hverandres tatovører. Denne kollektive impulsen blir da liggende og stanger mot mer flyktige tidsåndsmessige innfall, som selvrealisering og dyrkingen av den metafysiske og etter hvert smått protofascistiske størrelsen «talenter», og får et anstrøk av noe gammelmodig, bittert og snerpete. Det er på denne måten janteloven ofte forstås – som en ubrukelig rest av en psykologi vi har vokst fra, et metaforisk sosialpsykologisk halebein som stikker kjepper i hjulene for moderne nordmenns kreative utfoldelse og personlige vekst.
Men en slik forståelse ser bare toppen av isfjellet. I realiteten er janteloven kun det mest håndgripelige uttrykket for det norske folkets overbevisning om at alt vi verdsetter i vår måte å organisere samfunnet kan føres tilbake til sosial likhet. Vi snakker her om noe langt mer spesifikt enn franskmennenes égalité eller amerikanernes oppheng i at folk er født likeverdige. For den norske modellen er det helt essensielt at mennesker forblir sosioøkonomisk like livet gjennom. Det var denne innsikten kong Olav ga uttrykk for da han insisterte på å betale billett på trikken – selv det symbolske statsoverhodet hvis blodslinje løftet ham over fellesskapet innså viktigheten av å insistere på en slik absurd likhet for loven. Innerst inne forstår vi det alle sammen: Et rikt samfunn som kjenneteges av små sosiale forskjeller gir opphav til en grunnleggende trygghet og en sterk følelse av fellesskap. Men for at dette skal funke, må det store flertallet følge reglene. Og disse reglene må forbli uskrevne.
Det er betegnende for janteloven – slik den eksisterer som samtaleemne i 2014 – at den nærmest uten unntak påkalles i tilfeller der mennesker ønsker å øke sin kjendisstatus. «Dugnad» er et av få ord som er unike for det norske språket, og dugnadsånden er selve grunnpilaren i det moderne norske velferdssamfunnet. En stor del av våre lover, institusjoner og sosiale infrastruktur er da også skapt ut ifra et ønske om å opprettholde og befeste denne kollektive impulsen. I metaforisk (og i mange tilfeller bokstavelig) forstand er de som klager over janteloven de samme menneskene som konsekvent skulker dugnaden i borettslaget. Jantelovens ofre er menneskene som ser på seg selv som så unike og spesielle at de rett og slett ikke kan forventes å skulle møte opp for å rake løv eller sparkle vinduer et par timer hver vår, og som i tillegg krever at borettslaget forstår og respekterer denne beslutningen.
For nordmenn som vil opp og fram er det å trekke jantelov-kortet et forutsigbart utspill med tilsvarende forutsigbare reaksjoner – et ritual som plasserer dem utenfor fellesskapet. Det er en individuerende gest som erklærer den ambisiøse oppkomlingens prosjekt for offentligheten: Deres regler gjelder ikke for meg, og det skal dere akseptere og beundre. Samtidig er det innlysende at dette kun er nødvendig dersom den vordende b-kjendis ikke har noe ved seg som umiddelbart skiller ham eller henne fra mengden, ikke besitter evner eller står bak bragder som kan heve vedkommende over den frådende massen av rød, hvit og blå konformitet som hun så gjerne ønsker å ta avstand fra. Det er et forsøk på å skille seg ut ved å innta rollen som provokatør – uavhengig av hvorvidt noen egentlig lar seg provosere av ens forsøksvise oppvigleri.
Her spiller også en av jantelovens mindre kjente paragrafer en rolle: Norge er fortsatt et lite land, og dersom man vil det nok, er det relativt lett å komme seg opp og fram. Hvis samfunnet attpåtil skulle støtte opp under hver eneste babyblogger og improkomiker som siktet mot a-kjendisstatus, ville vi fått en offentlighet hvor de kjente fjesene ble byttet ut med en slik hyppighet at det ville være vanskelig for fellesskapet å finne noen felles referanser å samle seg rundt i det hele tatt. I slike tilfeller spiller janteloven rollen som en konservativ bremsende mekanisme, som garanterer et minstemål av stabilitet og forutsigbarhet. Hvis man virkelig vil stikke seg fram, bør man uansett kunne riste av seg misbilligelse og skeptiske blikk. Det er ensomt på toppen – ifølge dem som har vært der.
Når janteloven diskuteres i dag, er det dog ikke fordi den sosiale stabiliteten står på spill. Janteloven er et populært tema fordi det er noe eggende og pirrende ved menneskene som insisterer på å påberope seg denne offerstatusen, samtidig som det å diskutere janteloven som fenomen skaper en illusjon om en kollektiv offentlig selvransakelse. Hvis man dertil faktorerer inn medier som ønsker seere, lesere og treff, har man utgangspunktet for en oppskrift som kan – og vil – gjentas i det uendelige. Dette hadde imidlertid ikke vært mulig hvis det ikke var for at dette repetitive mønsteret tjente en samfunnsfunksjon. For ved siden av de to ovennevnte punktene er janteloven også:
Et mantra som bekrefter nordmenns annerledeshet og dermed knytter det stadig mer heterogene fellesskapet sammen.
I 2014 er janteloven – eller rettere sagt den pågående samtalen om den – kanskje først og fremst en utforsking og utvidelse av begreper om norskhet. Som regel munner ikke diskusjoner om janteloven ut i stort mer enn et selvironisk hoderystende «Vi nordmenn, altså!», og hver gang dette gjøres, konsolideres det norske fellesskapet. Motsatt gjør enhver som diskuterer janteloven seg til en del av dette fellesskapet. Uansett hvor mye man ønsker å ta avstand fra det norske samfunnet og den norske mentaliteten, har man tapt så fort man innlater seg på en diskusjon om janteloven – særlig hvis man gjør seg til offer for den.
Det kan synes som en selvmotsigelse at de samme menneskene som forkaster fellesskapets verdier og frasier seg dets plikter skal kreve at dette samme fellesskapet skal godkjenne og bifalle deres individualistiske prosjekt. Å bryte med samfunnets normer er i utgangspunktet en handling som resulterer i ensomhet og isolasjon, men i en nasjon som innerst inne fortsatt ser på seg selv som en krokrygget nisseluebefengt einstøing bosatt der ingen skulle tro at nokon gadd å bu (selv om det altså tyter gratis penger opp fra havbunnen) er det noe fundamentalt betryggende ved outsideren som arketype. For å virkelig forstå janteloven må man innbefatte dens innebygde motreaksjoner og overtredelser. Gjør man dét, blir det plutselig svært enkelt å se at janteloven er en kompleks og inkluderende sosialpsykologisk mekanisme som springer ut av et lite samfunn som er grunnlagt på sosioøkonomisk likhet og kollektiv innsats, men som samtidig er såpass raust at det tilbyr selv den som avviser dets grunnleggende prinsipper og idealer plass i den samfunnsrollen som det setter høyere enn alt annet – nemlig utskuddet.
The post Kommentar: Likhet er loven appeared first on NATT&DAG.