I dag stenges landets eldste åpne narkotikamarked, Nygårdsparken i Bergen, for en såkalt oppussing. Daværende sosialbyråd Dag Inge Ulstein fra KrF presenterte nyheten for pressen i september 2013, samtidig som han hevdet at det har vært en halvering av rusavhengige i parken siden 2010. Påstanden er fremdeles udokumentert. Stengingen kalles av flere Bergensaviser for et nødvendig eksperiment. Men å jage bort marginaliserte mennesker fra sentrale byområder er ikke så eksperimentelt som det engang var. Tvert imot er dette nå en helt vanlig norsk strategi for å håndtere grupper av slitne og fattige som ikke følger reglene de er pålagt.
I Oslo finnes et mantra alle heroinister roper etter politifolk som ber dem komme seg vekk: «Men hvor ER vekk, da?!».
Når den nye parken åpnes skal det i følge Bergensavisene «aldri mer tillates kjøp og salg av narkotika» der, men det skrives ingenting om hvordan dette skal gjennomføres uten at det går på bekostning av nødvendige hjelpetiltak eller øvrig kriminalitet i bybildet. Ved å fjerne en sosial arena for rusmiljøet vil heller ikke deres nye situasjon være som før, men langt verre. For at rusavhengige nå skal ha en sosial arena, henvises gruppene til byens nye kommunale MO-sentere, som alle er bekvemmelig plassert på utkanten av byens sentrum. Lederen i mandagens Bergens Tidende forteller om en tverrpolitisk, men «forsiktig optimisme» for at brukere nå heller vil søke hjelp på slike nyopprettede mottaks- og oppfølgingssentre for rusavhengige.
«Årsaken til den tverrpolitiske, men forsiktige, optimismen i bystyret er de nyåpnede mottaks- og oppfølgings-sentrene (MO-sentre), der rus- avhengige får et variert tilbud fra kommunen. I dag vil forhåpentlig brukerne som vanligvis tilbringer dagene i parken gå ned til Nygård bybanestopp, kjøpe seg et Skyss-kort og ta banen til Wergeland for å oppsøke hjelp.» -Bergens Tidende på lederplass 25. august 2014
På spørsmål fra Bergensavisen om hvorvidt rusmisbrukere vil kunne oppholde seg i andre parker, svarer politiet at de vil bruke hjemmel i politiloven til å vise bort personer som etablerer kriminelle arenaer andre steder. Så er det opp til leseren å forstå at enkelte mennesker etablerer slike kriminelle arenaer ved sitt blotte nærvær. I Oslo finnes et mantra alle heroinister roper etter politifolk som ber dem komme seg vekk: «Men hvor ER vekk, da?!».
Debatten som har rast i lang tid, er ved et foreløpig endepunkt. Innleggene har vært mangfoldige. Blant mytene som har florert var et slags høydepunkt da bildet av den kyniske narkolangeren dukket opp, som hentet ut fra 60-tallet. I velforeningsbladet Vel&Bra ble studenter advart mot at «en hyggelig fyr byr på en tjall». Denne mannen er selvsagt en langer som vil skaffe seg kunder, ansatte og lagerplass for narkoen sin i studenthybelen. Saken ble smakfullt illustrert av Tarzan som slåss mot en diger gorilla, alt for å forhindre at studenthyblene skulle ende som «tragiske narkoreir».
Velforeningen ser til å ha klare meninger om narkotika, uten å inkludere noe standpunkt til stengingen av parken. En annen aktør i debatten har vært politiet selv. Bergenspolitiet har de siste årene markert seg med store narkoaksjoner mot unge rusbrukere, blant annet på videregående skoler, hvor mange av de arresterte nå har mistet retten til å føre motorvogn på grunnlag av såkalt manglende edruelighet. Praksisen er meget restriktiv og ikke proporsjonal med den øvrige håndhevelsen for alkoholbrukere. Det fremstår som nok en sosialpolitisk fallitterklæring.
Så lenge all befatning med narkotika er definert som straffbar, vil selve tilværelsen som rusbruker være straffbar. Det spiller liten rolle om du ønsker å hjelpe et menneske du har plikt til å straffe. Det er også her politiske styresmakter fremstår som maktesløse; når det er definert som politisk «umulig» å fjerne straffereaksjoner fra denne typen forbrytelser vil det også være umulig å finne sosiale tiltak som kan veie opp for konsekvensene av straffen. Grupper som lever under trusler om straff og fordømmelse lever i evig opposisjon. Utfallet kan ikke undervurderes lenger. Dette er prisen vi som samfunn har betalt for å jakte på dem. Frykten for straffesanksjoner har for høyt volum i deres ører. De hører ikke på oss lenger. Symbolpolitikken kostet oss relasjonen med samfunnets svakeste, og nå er tilliten borte. Vi bør diskutere hvordan vi kan få den tilbake.
To gruppers interesser har nå stått hardt mot hverandre i Nygårdsparken i over 50 år; Den ene bestående av marginaliserte mennesker som benytter området, og deres beskyttere. Den andre er en tverrpolitisk fløy som nå ser det som den beste løsningen at alle forlater området.
Åpne rusmiljøer er et resultat av tilbud og etterspørsel etter tunge rusmidler. Enhver arrestert selger erstattes hurtig med en ny opportunist. Men er lukkede rusmiljøer virkelig så mye bedre? Det er tydelig at byrådets sosialstrategi har feilet, og at lokalsamfunnets tiltak ikke har strukket til. Høye strafferammer bidrar til høyt prisnivå, og byfolkets sosiale fordømmelse ser ikke ut til å ha begrenset etterspørselen blant ivrige kjøpere, snarere tvert imot. To gruppers interesser har nå stått hardt mot hverandre i Nygårdsparken i over 50 år; Den ene bestående av marginaliserte mennesker som benytter området, og deres beskyttere. Den andre er en tverrpolitisk fløy som nå ser det som den beste løsningen at alle forlater området. Bergensere bør spørre seg om hva det er med året 2014 som fikk den siste gruppen til å bli så mye større enn den første. Hva ville legene som stiftet parken ha sagt til at byens sykeste nå tvinges til å forlate området?
Bergensjournalistene har den siste uken lagt ære i å avslutte sine kommentarer med et budskap om forsiktig optimisme, og at ingen vet hva som venter. Men erfaringer fra Oslo har vist hva som kan forventes: byens rusmiljø vil desentraliseres, mulig brutaliseres, og det vil bli uoversiktlig ved å forflytte seg innendørs hvor hjelpetiltak er vanskeligere å iverksette. Slik blir det også vanskeligere å registrere rekruttering, men gatene vil trolig føles tryggere for innbyggere som misliker å se nød rundt seg. Den forsiktige optimismen fra medier og politikere er et uttrykk for en populistisk ønskedrøm, et patetisk håp om at hverdagen ikke akkurat har blitt verre for de som allerede har det verst i byen. De håpløse. De ser ikke ut til å spille noen stor rolle så lenge fasaden kan poleres blank nok til å blende velgergruppene.
The post Nygårdsparken: et uttrykk for en populistisk ønskedrøm appeared first on NATT&DAG.