Stem på årets stemme nederst i saken!
Bjørn Stærk er nominert til prisen for Årets Stemme 2013. Her er juryens begrunnelse:
«Vi er ofte helt uenige med ham, likevel leser vi ham alltid med interesse. Bjørn Stærk er noe så sjeldent som en FrP-sympatisør som (stort sett) nyter respekt langt ut på venstresiden. Forklaringen ligger nok i hans intellektuelle redelighet, og viljen til å forandre mening i møte med et bedre argument. Stærk begynte sin skribentkarriere i det islamkritiske bloggmiljøet som spiret etter 11. september. Her deltok han i diskusjoner med høyreradikale kontrajihadistiske stemmer som «Fjordman», og advarte mot disse flere år før de nådde offentligheten i kjølvannet av 22. juli. I 2013 tok han steget over i de tradisjonelle mediene som fast spaltist i Aftenposten og forfatter av to bøker. Fortsatt befinner han seg godt til høyre for sentrum, men repertoaret er betydelig utvidet: Enten det dreier seg om konservative kristne, klimaforandringer, ytringsfrihet eller innvandring, byr tekstene alltid på kunnskapsrik analyse og friske tanker. Bjørn Stærk er nominert til Årets Stemme fordi han med sin prinsippfaste og redelige tilnærming til debatt bidrar til noe som iblant føles som en mangelvare: Opplyst og fornuftig samtale på tvers av politiske skillelinjer.»
Du får en time taletid på stortinget: Hva snakker du om?
– Noe om langsiktige trender, og at politikerne må slutte å tro at det nok går bra på sikt. Det er mye i norsk politikk som bare gir mening hvis du er ordentlig optimist. Vi tar det ikke så tungt med klimaendringene, for noen andre finner vel løsningen, og vi klarer oss nok. Vi lar oss selv bli avhengige av oljeinntekter som forsvinner snart, og satser formuen på et boligmarked resten av verden kaller en boble. Vi vedtar velferdsgoder for oss selv og håper at vi fortsatt har penger når regningen kommer. Vi lar mesteparten av befolkningsveksten komme fra innvandring, og er så sikre på at dette går bra at vi overlater til internasjonale avtaler og tilfeldigheter å styre tempoet. Optimisme kan være fint. Entreprenører bør være optimister. Politikere bør være pessimister, i alle fall når de overtar et velfungerende land hvor det ikke er alt for mye urettferdighet igjen. Da er ikke jobben din å skape himmelrike på jord, men å overlevere en noenlunde bærekraftig system til neste generasjon.
Hva er vår største forsømmelse i år? Hvem burde vært nominert til årets stemme?
– Jeg vet ikke om det har blitt sagt så fryktelig mye lurt det siste året. Kunne dere gjøre som med Nobels fredspris, og la være å dele den ut i blant?
Hvordan håper du Norge har forandret seg om 20 år?
– Jeg håper vi har klart å finne en vei ut av boblevirkeligheten de gode tidene oppmuntrer oss til å leve i. At vi klarer se oss selv i perspektiv, og finne en annen rolle å møte verden med enn de to tradisjonelle: Turisten og misjonæren. Vi må fortsette å være idealister, men mer ydmyke. Idealister som ikke tror at de har makten og historien på sin side. Vi må gjenoppdage hvor sære vi er. Det gir oss riktig perspektiv når vi skal forsøke å redde verden.
Hva er nordmenn for opptatt av?
– Vår egen tid.
Hva bryr vi oss for lite om?
– Fortiden. Den lærer oss at det vi tror er evig, endrer seg fra år til år, og det vi tror er helt nytt, har vært slik hele tiden. Men du må tilbringe en del tid der før det virkelig går opp for deg.
Hva kommer du til å huske 2013 for?
– Det var året jeg fant fram til gode arbeidsrutiner som skribent: En kombinasjon av penn og papir, tidlige helgemorgener, og Evernote.
Hva var årets beste…
…lesning?
– Crazy Like Us av Ethan Watters, om hvor kulturelt betinget psykiatriske diagnoser er, og hvor mye innflytelse de har over hvilke former galskap tar i et samfunn. Jeg vet ikke om han er en crank ennå – det er ulempen med de mest interessante bøkene.
…tv-øyeblikk?
– Kastet ut TVen for årevis siden, og flere de beste øyeblikkene har jeg faktisk på YouTube, hvor det ligger mye underlig. Der så jeg dokumentarseriene Inside the Medieval Mind og The Shock of the New. Og der finner du alt av Adam Curtis, min dokumentarskaperhelt.
…musikkopplevelse?
– Konsertfilmen Jazz on a Summer’s Day fra 1959. Den ligger forresten også på YouTube. En ting er musikken, men se på publikum!
…fest?
–Fest?
…diskusjon?
– Det har vært mange på Facebook, men vanskelig å komme på noen ordentlig gode. Sosiale medier er litt som en stampub full av alkoholikere, litt som Cheers. Du finner alltid noen å drikke med, og i begynnelsen er det hyggelig, men så begynner du å lure på hvorfor de sitter der fra morgen til kveld. Det er jo egentlig veldig trist. Og etter at du har hatt den samme diskusjonen 20 ganger med de samme tre personene går det opp for deg at du er i ferd med å bli en av dem. Det er en fin og viktig arena, men man må ikke ta det for seriøst. Det er kanskje mer som amfetamin enn alkohol. Du er hyper og aggressiv og energisk. Det er uansett en felle. Den mest interessante diskusjonen hadde jeg med en polsk journalist, om tillit og personvern og norsk kultur. Det ble en underlig kulturkollisjon. Jeg måtte sette ord på ting som er så instinktive for meg at jeg aldri tenker over dem, og mens jeg snakket forstod jeg hvor rart det måtte høres ut fra utsiden. Alt vi skjønte var at vi ikke skjønte hverandre. Det er noe med øst-europeere og perspektiv. En gang snakket jeg med noen estere om Andre verdenskrig. Jeg fortalte at Sovjetunionen hadde styrker i Finnmark ved krigens slutt, men de trakk seg tilbake. «Hvorfor det?» spurte de. Jeg var i ferd med å svare «hvorfor ikke, vi var jo på samme side», men klarte å stoppe meg selv. Det er ille nok å si noe så dumt, men enda verre å ikke fange opp smerten som lå bak det enkle spørsmålet.
Les mer om Bjørn Stærk og de andre nominerte til årests stemme her!
Meld deg på ÅRETS BESTE FEST her!
The post – Politikere bør være pessimister appeared first on NATT&DAG.