P. Diddy AKA Puff Daddy AKA Sean Combs har sammen med Meek Mill akkurat sluppet singelen «I Want the Love». Mannen som en gang i tiden signet Biggie ønsker nå å fortelle oss at han gjerne vil bli elsket her og nå før det er for sent. Derfor starter låta med at Diddy forteller oss hvor mye han hater begravelser. Han utdyper dette ved å si at han også hater folka som gråter i begravelser fordi det er «fake shit». Diddy gir seg ikke der, og monologen fortsetter med:

«They ain’t really love a nigga while they was there. See I’m a different type of nigga, I wanna be honest with y’all. I need the love now, if y’all motherfuckers gonna be crying and playing thirty minute specials when I’m gone fuck that, love me while I’m here. Love me while I’m here, I had to tell a bitch.»

Etter at Diddy har «told a bitch» dropper beaten og låta som neppe blir en av hans mest minneverdige produksjoner. Mer minneverdig er musikkvideoen til «I Want the Love».

(Fortsetter under video)

Diddy og Meek Mill har nemlig funnet ut at dette særs viktige budskapet om kjærlighet og død, lar seg best formidles fra de sveitsiske alpene. Gutta fremfører nemlig låta innimellom noen grantrær med nysnø til knærne, omringet av pels- dog lettkledde babes og noen snøscootere huskyer for å gjøre det hele mer troverdig. Alt er veldig absurd. Og om ikke Diddy og hans Bad Boy Entertainment har stelt i stand noe omvendt psykologi-shit her, har jeg vanskelig for å se for meg at dette blir en klassisk sommerhit.

Og det stopper ikke der. Når man trodde dette makkverket av en video hadde gått tom for absurditeter, ser man Diddy med tannpirker i munnviken behagelig plassert på en Iron Throne-replika midt i skogen. Det ellers så klokkeklare budskapet til Diddy og Mill ble plutselig litt vanskeligere å fordøye. Er dette en referanse til mangelen på ”love” utvist av Westeros sine glade innbyggere før King Geoffrey drakk gift og dævva? Er dette produktplassering fra HBO og George R. R. Martin? Aner ikke jeg ass.

Det som er mer sikkert er at resten av låtene på Diddys forestående album MMM, burde holde veldig høy kvalitet om han ikke ønsker å skusle bort det lille han har igjen av en tidligere så ærverdig hiphop-karriere.

MMM har ingen bekreftet slippdato.

The post P. Diddy hater begravelser, men digger Game of Thrones og de sveitsiske alpene appeared first on NATT&DAG.

I dag går første avspark i det ekstremt etterlengtede verdensmesterskapet i fotball, men selv om det selvfølgelig blir spennende å se hvem som stikker avgårde med gullballen i år, har internettets overvåkne brukere selvfølgelig klart å henge seg opp i én side ved arrangementet som ikke har noe som helst med fotball å gjøre:

2104 FIFA World Cup-logoen ser ut som en facepalm!

I den anledning har det dukket opp en ustoppelig flom av memes med kjente og kjære fjes i en positur som ligner på verdensmesterskapets kanskje ikke fullt så gjennomtenkte logo, og nedenfor kan du se et utdrag av de festligste av dem.

The post Obama og 18 andre som ligner på VM-logoen appeared first on NATT&DAG.

– Under protestene kaster jeg stein på politiet, bygger barrikader og kaster tilbake gassbombene politiet kaster på oss.

“Gabriel”, en student i starten av 20-årene forteller om hvordan han ble en del av det som i opptaktene til VM har vært Brasils mest omtalte gruppering: black bloc-demonstrantene. Han har lenge vært aktiv i protestene, men i det siste har han blitt en del av den voldelige fraksjonen som jevnlig støter sammen med politiet og stjeler stadig flere overskrifter.

– Min rolle er å forsøke å holde politiet unna. Jeg prøver også gjøre det som skal til for at gamle og barn klarer å komme seg vekk.

Svart Samba

5 måneder tidligere, da vi først møtte “Gabriel” på en gatefest i Brasil, var han rasende og la ikke noe imellom når han snakket om hvordan myndighetene hadde sviktet Brasil. Når vi tar kontakt med ham i dag, ønsker han å være anonym og er mer forsiktig med uttalelsene sine.

The Economist har sitert medlemmer som truer med å brannbombe spillerbusser og supportere. Frykten for at noe skal gå galt har fått president Dilma Rousseuf til å rykke ut og garantere sikkerheten til de tilreisende, med militære midler hvis nødvendig.

“Gabriel” mener derimot det er politiet som hver gang initierer volden når de opplever at demonstrantene kommer for tett på.

– De er trent som dyr, sier han.

”Gabriel” har ikke noe til overs for de som skal holde demonstrantene og myndighetene adskilt. Han forteller hvordan politiet først kaster sjokkgranater og beholdere med tåregass, før de slår etter de nærmeste demonstrantene med batonger. I hans fortelling er han selv en blanding av politisk aktivist og edel ridder som beskytter de uskyldige.

Stadig flere av demonstrasjonene det siste året har blitt dominert av slike sammenstøt, den mest tydelige konsekvensen har vært at de har blitt merkbart mindre enn de enorme protestene som herjet landet i fjor sommer.

Salatsommeren

– Politiet begynte å skyte tåregass og sjokkgranater inn i mengden, sier professor Antonio Engelke.

Han er en mørkhåret mann i midten av 30-årene. Nå går han fram og tilbake i det lille klasserommet og veiver med armene mens han beskriver redselen han følte under protestene i Rio de Janeiro den 20 juni i fjor.

– I midten av en massiv strøm av demonstranter så vi at alle utgangene fra gaten vår var stengt av opprørspoliti. Vi var bare vanlige borgere, ingen opprørere, forteller han.

Engelke underviser til vanlig i Sosiologi ved PUC-Rio, et av Brasils ledende universiteter, men i fjor sommer var han og millioner av brasilianere ute i gatene for å protestere og vise sin misnøye med styret i landet. Siden den gang har han forsket på protestene og hvordan de blir omtalt i media. Han forteller om hvordan han akkurat kom seg unna med metroen før politiet sperret av stasjonene, og med det de siste rømningsveiene. Dagen etter så han videoer på nettet av demonstranter og venner som ble blindet av granatsplinter, jaget gjennom gatene og slått med batonger til de segnet om.

Engelke hevder det var mellom 300.000 og en million mennesker som protesterte bare i Rio den kvelden. Anslagene har variert veldig. Politiet brukte tåregass, batonger og gummikuler mot fredelige demonstranter, forteller han.

– Og det var ikke bare der protestene pågikk, politibiler kjørte vilt rundt i andre nabolag og kastet tåregassbomber inn i restauranter og barer. Det var galskap.

For Engelke var dette den siste dagen han var ute og demonstrerte, og han vet det samme gjelder mange andre.

– VM har satt misnøyen på spissen, ved at det tydeliggjør hvordan offentlige midler ikke kommer folket til gode

I fjor sommer utviklet flere små og fredelige lokale protestbevegelser seg til landsomfattende massedemonstrasjoner, som fjernet glansen fra det positive bildet av landet Brasil har forsøkt å bygge før VM. Det startet smått, da bevegelsen for gratis kollektivtrafikk, Movimento de Passe Livre (MPL), i São Paulo protesterte mot økning i bussprisene. Det ble hardt slått ned på av politiet.

Deretter gikk flere grupper ut for å vise støtte. MPL er dominert av unge studenter, og i de neste protestene var foreldrene deres med i protestene for å fungere som levende skjold mot politiets behandling. Dermed hadde snøballen begynt å rulle: Støtteprotester utløste nye, som igjen tok inn i seg bred misnøye med styre, korrupsjon og ulike sosiale problemer. Mest av alt var protestene mot det militariserte og voldelige politiet, og for retten til å protestere.

– VM har satt misnøyen på spissen, ved at det tydeliggjør hvordan offentlige midler ikke kommer folket til gode, sier Kjersti Kanestrøm Lie.

Lie jobber med protestene for Latin Amerika Gruppene i Norge (LAG) og mener VM-perspektivet blir for ensidig, og at misnøyen har dypere årsaker.

Et eksempel hun bruker er hvordan halve Rio de Janeiro ikke er tilknyttet noe kloakkanlegg, samtidig som Brasil bygger et helt nytt fotballstadion i Manaus for 44.000 tilskuere. Budsjettet er allerede sprengt, nå antar man at den endelige prisen vil bli på 1,7 milliarder kroner, mye grunnet korrupsjon. Legg til at det har vært flere dødsfall under byggingen, at det har vært stilt spørsmål om hvorvidt klimaet i det hele tatt gjør det mulig å gjennomføre kamper og ikke minst at tilskuersnittet for det lokale laget er 600, og bismaken ved arrangementet er forståelig. Hundretusenvis blir tvangsflyttet for å skape plass til de nye stadionene.

Slagord som «Skoler i FIFA-standard» var de mest brukte under demonstrasjonene, som bygget seg stadig oppover til junidagene mellom den 20. og den 23. hvor de største demonstrasjonene på 22 år eksploderte. Personer som aldri stemte, eller hadde vist noen interesse for politikk, trakk ut i gatene for å vise sin misnøye og sinne med myndighetene. Bevegelsen fikk raskt navnet «Salatrevolusjonen», eller «V for Vinegar», etter et absurd eddikforbud politiet hasteinnførte: Ideen var at eddik helt på tørklær og t-skjorter kunne lage provisoriske gassmasker som gjorde tåregassen mindre effektiv. Journalister som forsøkte å dekke protestene ble arrestert for besittelse av eddik, uten at eddik noensinne har hatt noen særlig effekt mot tåregass. De voldelige metodene til politiet fikk raskt sitt motsvar i en voksende gruppe voldelige demonstranter, som kastet steiner og tente på bygninger.

Etter dette gikk demonstrasjonene over i en ny fase, de ble mindre populære og ble tatt over av en liten gruppe radikale demonstranter som agerte under såkalte Black Bloc-taktikker.

De sorte massene

Black Bloc-taktikker i demonstrasjoner har blitt gradvis mer vanlig siden de først ble brukt av husokkupantmiljøer i Vest-Tyskland på 70-tallet. Hovedideen går ut på å bruke sorte klær og hodetørklær som uniform, for å framstå som en enhetlig sort blokk av demonstranter. Taktikkene har preget mange av de største protestene verden over de siste fem årene: i Egypt har de stått mot det muslimske brorskapet, i Canada og Storbritannia har de markert motstand mot global kapitalisme og økte studentavgifter. Det har blitt forsøkt å tegne sammenhenger mellom de ulike gruppene, men dette blir kategorisk avvist av aktivistene selv.

– Black bloc består av mennesker som ikke lenger klarer å snakke med systemet

Hovedårsaken til den utbredte bruken er nok heller at taktikkene er svært effektive, og enda mer i et samfunn med stadig flere mobilkameraer og videoopptak: Ved å ha like klær er demonstrantene tilnærmet umulige å identifisere i ettertid, noe som igjen gjør det vanskeligere å straffeforfølge dem. De sorte klærne skal også skape en fellesskapsfølelse og en gruppedynamikk som gjør at flere går lengre, og er mer voldelige, enn de ville vært i sivil. En annen effekt ved valget av sort er at mange ulike grupperinger kan bruke taktikken, det er ingen automatiske verdier knyttet til plaggene slik det ville vært ved bruk av for eksempel røde klær.

Kanestrøm Lie og LAGs samarbeidspartnere har møtt på Black Bloc i protestene ved flere anledninger.

– Det er en veldig sammensatt gruppe som organiserer seg hovedsakelig gjennom internett, og personlige kontakter, uten noen klart definert ledelse.

I Brasil er taktikken først og fremst forbundet med venstreekstreme grupper uten noen ledelse. Grupper som diskuterer og er aktive politisk på internett, sjelden i etablerte partier. Black Bloc RJ (Rio de Janeiro) er den største av flere Facebookgrupper, med omkring 90.000 medlemmer.

Toppen av isfjellet

Pablo Ortellado er professor i statsvitenskap ved universitetet i São Paulo. Han sier de fleste i Black Bloc er anarkister uten noe tiltro til demokratiet, og at de ikke er ute etter reformer og gradvis endring. De bruker demonstrasjonene som kulisser for å formidle et politisk budskap om at det er noe galt med systemet i seg selv, ikke bare med enkeltpolitikere.

Ortellado har forsøkt å forklare brasiliansk opinion om bakgrunnen for taktikkene, og mener aktivistene feilaktig blir sidestilt med Al-Quaida:

– I starten av protestene var det en idé om at passiv motstand ville tvinge gjennom endringer, men brutaliteten fra myndighetene ble aldri tilstrekkelig omtalt. Black Bloc er en ny type sivil ulydighet hvor man selektivt ødelegger privat eiendom, både for å vekke media til live, og for å formidle budskapet man har å komme med. I Brasil er protestene rettet mot myndighetene, så her har budskapet blitt formidlet ved ødeleggelse av offentlige steder som bussholdeplasser og metrostasjoner.

Professor Ortellados poeng er at å se på Black Bloc som terrorister og pøbler er en blindgate, men samtidig er han usikker på om det politiske budskapet de fremmer kommer gjennom, eller om det har noe gjenklang i de bredere lagene av Brasils befolkning.

– Black bloc består av mennesker som ikke lenger klarer å snakke med systemet, sier Yuri Kasahara.

Han er fra Rio de Janeiro og jobber for tiden på NIBR (Norsk intstitutt for by- og regionforsking). Fra kontoret sitt i Forskningsparken forteller han om hvordan familiemedlemmer som aldri hadde vært politisk aktive tidligere nå engasjerte seg.

For Kasahara burde Black Bloc forstås som den radikale og ekstreme delen av en stor gruppe som ikke har noen tillit til styresmaktene, eller muligheter for å bli hørt. De er den synlige delen av et større problem som er utbredt på en global skala.

– Det å ikke tilhøre et politisk parti ble i seg selv et politisk standpunkt i demonstrasjonene. I så måte har de en underliggende tematikk felles med bevegelser som Occupy i USA og Indignados i Spania, grupper som ønsker mer radikale endringer enn enkeltreformer. Den typiske Black Bloc-demonstrant er ung, ofte høyt utdannet, som regel en mann med usikker framtid. Uten noen klar representasjon i tradisjonell politikk og med en følelse av å ikke bli hørt, bruker de vold og ødeleggelse av verdier for å få en stemme. De har mange felles symboler og samles om de samme estetiske uttrykksformene.

Demonstranter og terrorister

Etter hvert som Black Bloc-aktivistene ble mer fremtredende ble de en del av debatten om en ny terrorlovgivning i Brasil. En rekke nye lover som skal rette seg mot terrorisme er på vei gjennom det brasilianske politiske systemet, og flere av dem møter en storm av kritikk.

Motstanderne mener lovene er vagt formulerte, og i praksis kan bli brukt til å arrestere demonstranter som terrorister. Amnesty har ropt varsko om at lover som denne vil hemme ytringsfriheten og retten til å protestere.

Forfølgelsen av demonstranter i Sao Paulo, som har et av de største Black Bloc-miljøene i Brasil, er et forvarsel: Politiet i byen anklages for å arrestere unge de antar er på vei til demonstrasjonene, for å hindre dem i å delta. Beskyldningene har haglet om at politiet forfølger politiske meningsmotstandere og at det minner om tenkning fra diktaturtiden.

Brasil har ingen terrorlovgivning, mye fordi denne typen lover ble grovt misbrukt i militærdiktaturtiden, spørsmålet er hvorvidt gjeninnføringen av denne typen lover vil være et stort steg bakover for demokratiet i landet.

President Dilma Rousseuf har utsatt innførselen av lovene til etter VM, men semi-konspiratoriske uttalelser om at protestene utgjør et systematisk angrep på hennes regjering tyder på at de fort kan bli innført i etterkant når oppmerksomheten er mindre intens.

Den største trusselen er at politiet med disse lovene vil få verktøyene de trenger for å forfølge på basis av politisk overbevisning. At politiet i Brasil tar i bruk ekstreme midler er vist gang på gang.

Cláudia da Silva Ferreira var en brasiliansk firebarnsmor som har blitt et symbol på behandlingen av fattige i Brasils favelaer. Under et av utallige oppgjør mellom politiet og de mange gjengene i Rio de Janeiro ble hun skutt av det politiet hevder var et streifskudd. Det har blitt hevdet at politiet skjøt henne bare fordi hun kom i veien. Hardt såret ble hun lagt bak i en politijeep for å kjøres til sykehuset. På veien åpnet bakdøra seg. Klærne til Cláudia hang seg fast i døra, og hun ble slept etter bilen på motorveien i flere hundre meter, før bilen endelig stanset ved et lyskryss. Politiet stappet det som da var igjen av Cláudia inn i bilen igjen, før de kjørte henne til det lokale sykehuset hvor hun ble erklært død. De tre politimennene som arresterte Cláudia har seg imellom 69 “drap i tjenesten” på samvittigheten, uten å ha blitt straffet for noen av dem.

 I favelaen er gummikulene byttet ut med ekte kuler.

Det er antatt at over 2000 mennesker blir drept i ulike politiaksjoner i Brasil hvert år. Dette har sparket i gang debatten om at demonstrantene og Black Bloc nå bare får oppleve det som er hverdagen til den store underklassen i Brasil. Yuri Kasahara mener det kan være positivt at også de rikere delene av befolkningen merker brutaliteten og tåregassen til politiet på kroppen. Forskjellen er at i favelaen er gummikulene byttet ut med ekte kuler.

En samling nyttige idioter?

Lederene for Black Bloc RJ-gruppen organiserer det største samlingspunktet for bevegelsen. De kommuniserte med oss på Facebook-chat på svært haltende engelsk, og insisterte på at de ikke kan stå inne for andre Black Bloc-ere.

– Hver person er ansvarlig for det en selv gjør. Det er ingen gruppe her, vår rolle er å beskytte demonstranter mot politiet.

De fleste svarene de gir er enkeltsetninger presentert gjennom et tykt Google Translate-filter, avbrutt av slagord av typen «THE WORLD IS WAR». Det er tydelig at interessen for å snakke med reportere er minimal.

– TV forvrenger alltid fakta og presenterer bare bildene der de som protesterer er terrorister. Forbudene har ingen annen funksjon enn å identifisere personer som ikke bøyer seg for denne dritten som er Brasil, og som bestemmer seg for å kjempe.

Gruppen skal fungere som en motvekt mot bildet tradisjonelle medier gir, og som en måte å «informere» om sannheter som holdes unna den jevne brasilianer. Bildet de tegner er av en samling demonstranter uten trening og organisering, og tilsynelatende uten noen klar ideologisk rød tråd annet enn en idé om at vold er et nødvendig virkemiddel for å bekjempe det som er galt med dagens samfunn.

– Tross alt, hvem liker å ha mennesker som går rundt i masker og tenner på ting i gatene sine?

Det opprører Professor Engelke, som mener Black Bloc er politisk sterile og ute av stand til å stå bak en betydelig politisk endring. Han tror ikke de forstår hvilken rolle de har i demonstrasjonene, og hvordan de har blitt brukt i en bevisst strategi fra myndighetenes side.

– Politiet økte kostnadene for å delta. Resultatet? Bare de som var villige til å ty til vold for å protestere var igjen. Myndighetene var ansvarlige for å radikalisere demonstrasjonene, på denne måten lyktes de i å filtrere deltagerne.

Han mener resultatet har vist seg på to områder: for det første ved at volden og ødeleggelsene har tatt opp hovednarrativet, for det andre ved at protestene har skapt en følelse av kaos og anarki. Resultatet av at gatene ble sett på som voldelige kulisser for anarkister som ville velte systemet, er at opinionen snudde vekk fra demonstrantenes side:

– For at denne strategien skal lykkes er det én ting som er avgjørende: at pressen dekker det myndighetene vil skal bli dekket

Professor Engelke hevder at politiet ved flere anledninger har latt de voldelige demonstrantene herje, for å skape en illusjon av at de når som helst kan ta over og skape anarki. Han nevner en demonstrasjon i Leblon, et av de rikeste nabolagene i Rio de Janeiro, hvor politiet lot demonstranter plyndre og tenne på biler til live tv-dekning i over to timer før de tok affære. Politiet veksler mellom å brutalisere demonstrantene for å knekke dem, noe som hisser opp de radikale elementene, for så å gi disse spillerom til å skape kaos og anarki. På denne måten unngår politiet den verste kritikken, og får batonger og tåregass til å virke som nødvendige verktøy for å holde samfunnet sammen. Etter å ha latt demonstrantene herje får de friere tøyler til å være brutale ved neste protest. Hendelser som den i Leblon bidro til å undergrave og svekke protestene, og ikke minst svekke den viktige støtten i resten av befolkningen.

– Tross alt, hvem liker å ha mennesker som går rundt i masker og tenner på ting i gatene sine?

Han er ikke enig i det romantiserte bildet Black Bloc har av seg selv som folkets beskyttere, selv om han innrømmer at de ved enkelte anledninger kan ha spilt den rollen. For ham blir de voldelige demonstrantene brukt politisk uten å selv vite det. Han kan forstå hvordan noen tyr til vold når de møter politiets metoder, men er frustrert over at de ikke ser konsekvensen av å kjempe tilbake. Det var kanskje Black Bloc som dyttet vanlige demonstranter vekk fra gatene, men det var ikke de som var ansvarlige for radikaliseringen av demonstrasjonene.

Yuri Kasahara tror ikke at sommerens VM kommer til å være preget av store demonstrasjoner på samme måte som i fjor. Han er mer bekymret for behandlingen de få som kommer til å demonstrere vil få. Han synes det er vemodig at den store bevegelsen gradvis ble mindre, uten noen politiske reformer av betydning å vise til. Jevnlige demonstrasjoner ble holdt nesten helt fram til jul, og pågår fortsatt med en økning fram mot VM, men oppmøtet er nå på tusentall, ikke i hundretusener.

Hverken opposisjonen eller andre politiske grupperinger klarte å bruke protestene til å legge vedvarende press på regjeringen, eller tvinge fram betydningsfulle konsesjoner. Det er fortsatt misnøye med arrangeringen av VM, og sinnet mot korrupte og udugelige politikere har ikke blitt noe mindre, men familiemedlemmene hans som var ute for et år siden har sluttet å delta. Lite tyder på at de vil ta til gatene med det første.

Tilbake i Rio er Professor Engelke enda mer negativ på bevegelsens vegne. Han sier at Black Bloc bidro til å undergrave støtten til protestene, men at de er en konstruert syndebukk som brukes for å unngå betente politiske spørsmål og nødvendig endring. Han er ikke selv i tvil om at det var bevisst fra politi og styresmakter å la vold dominere flere av protestene, selv om han vanskelig kan bevise det.

- Grunnen til all denne volden har blitt mer og mer tydelig: Myndighetene vil skape så mye frykt at de fleste ikke tør å demonstrere. Og tragisk nok, det faktum at dette intervjuet dreier seg om Black Bloc viser i hvor stor grad myndighetenes taktikk faktisk har lykkes.

The post – Det brasilianske politiet er trent som dyr appeared first on NATT&DAG.

Akkurat nå er det få steder vi heller ville vært enn i Barcelona, hvor Sónar-festivalen går av stabelen for tjueførste året på rad. Programmet knallsterkt og vår utsendte svarer ikke på facechat (vi antar fordi hun har det for fett for SoMe, og det sier jo sitt).  I et fåfengt forsøk på å døyve vår ganske betydelige FOMO, har vi gravd frem  noen gamle Sónar-blinkskudd  arkivet.

Om du er så heldig at du Sónar og flipper ut nå, kan du notere deg at NATT&DAG anbefaler Caribou, Neneh Cherry med Rocketnumbernine, Todd Terje, Future Brown, Evian Christ, Elija&Skilliam, DâM-FUNK, Sinjin Hawke, MØ, Jessy lanza, Nisennenmondai. Og Röyksopp & Robyn. Og Laurel Halo. Og masse annet! Serr, MYE bra i år.

Meeei, snurr bilder!

Hei, se! Enda flere bilder!

Reisebrev fra Sonar

72 bilder

The post Ønskereprise: Bildeserie fra Sónar 2012 appeared first on NATT&DAG.

Endelig er det VM. Vi har gjort vår jobb og plukket ut de beste fotballåtene, sånn at du kan ha noe å se på mens du sitter sitrende i sofaen helt frem til neste kamp, eller ha noe å nynne på der du sykler tilforlatelig ned mot Kontraskjæret, hvor du kan stå i kø i en time, for så å KANSKJE komme inn til det forjettede land av overpriset øl og det flyktige, forvirrede samholdet som skapes når hundrevis av fotballtilhengere finner sammen foran en kjempstor skjerm.

Finnes det egentlig noe vakrere?

Ja. Denne videoen av chilenske minearbeidere, for eksempel, som i 2010 satt innesperret i en mine 700 meter under bakken, og som ble reddet ut etter 69 dager. «Verdensrekord i innesperring” ifølge Wikipedia. Tenk det, da! Ikke bare slipper du ut fra minehelvete, du setter til og med VERDENSREKORD I INNESPERRING! Verdensrekordholderne dro i år tilbake til minestedet og lagde denne flotte videoen til det chilenske landslaget. Vi anbefaler å sette på undertekster. “Spania er vanskelig? Nederland er vanskelig? Vi frykter ikke “Dødens gruppe”, VI BRYR OSS IKKE OM DØDEN!”

Ok, det er kanskje ikke en fotballsang, men om man har en god grunn til å poste den videoen burde man gjøre det. Under finner du verdens beste fotballsanger. Vi har selvsagt unnlatt å ta med noen, samtidig som vi helt sikkert har glemt noen. Skriv gjerne forslag i kommentarfeltet, og vinn en fotball påmalt fjeset til Frank Strandli – signert av Alf Inge «Alfie» Håland!

New Order – World In Motion

Placido Domingo –  El Mundial Official Song Of WC 1982

Kenta – Just Idag Är Jag Stark

Jorge Ben – Zagueiro

Tuba Tuba – Post VM 98 (Forever)

Fjorden Baby! – Republikken

Shitrich – Bombefly

Lars Vaular – Gary Speed

Turboneger – I Got Erection (St. Pauli)

The post VM i fotballåter – de beste musikkvideoene appeared first on NATT&DAG.

 Selve festivalen går ikke av stabelen før 28. oktober, men artister og tema ble sluppet i dag. Årets tema er “Lyden av en nasjon”, som i grunnlovsåret vel er passende. Festivalen har også klart å få artisten Khaled til  Norge, som står for Algeries beste låt noensinne , Aicha, som du kan se nederst i denne saken.  Godt jobbet, verdensmusikkfestival! Eller, som de sier i Algerie: هذا وأود أن ربما لا ينفق وقتي

Fra før er Melingo (Argentina), Ebo Taylor (Ghana), Bulka (Spania) og Mdou Moctar (Niger) bekreftet til OWMF. Her er resten av artistene som ble sluppet i dag, med noen utvalgte låter. Sees på verdens beste verdensmusikkfestival, da! Ikke gidd å vær nasjonalistisk og sneversynt!

- Hugh Masekela – Sør Afrika

- Gilles Peterson – UK – med sveitsisk og fransk bakgrunn

- Souad Massi -Algerie- venter på bekreftelse 

- OY- Ghana/Sveits

- Monica Ifejilika – Nigeria/Norge

- The Brother Moves on – Sør Afrika

- Dj Marfox + Dj Nigga Fox

- Wichtramp – Portugal

- Sheldon Blackman – Trinidad & Tobago/Norge

- Dengue Dengue Dengue – Peru

- Bafana Nhlapo – Sør – Afrika/Norge

- Khaled -Algerie

The post Verdens beste verdensmusikkfestival med artistslipp appeared first on NATT&DAG.

Backstreet Girls er et av de lengstlevende og mestlevende bandet i Norge, og har vært toneangivende innen boogierock siden bandet ble startet i 1984. Nå kan det se ut som om det hardtarbeidende bandet får en dokumentar, finansiert – forhåpentligvis – av fansen.

Produsentene crowdfunder filmen blant annet ved å selge billetter til premierefesten for 50 euro, lodde bort gitarist Petter Baarlis kunst (som ble solgt ut på to timer da han stilte ut på Mr. Pizza (!) på Torshov i fjor) «i gigaformat» for 16 euro, og ved å lodde bort muligheten for å vinne en signert gitar for 16 euro (Baarli hevder i klippet under at han har så mange gitarer at kona må ha skoene sine i fryseren. ROCK!). I tillegg kan man melde seg som sponsor for den nette sum av 1000 euro. Vi anbefaler seff alle fire, pluss at dere kjøper en øl til Baarli, vokalist Bjørn Müller, trommeslager Martin H-Son og bassist Dan Thunderbird neste gang dere ser dem på byen.

Sjekk ut en slags trailer til filmen under, og gi penger til sommerens beste formål HER.

The post Backstreet Girls trenger DIN pengehjelp til rockedokumentar appeared first on NATT&DAG.

Alle disse hæljene som kom og gikk… Ja, hva fant vi egentlig på, og hva skal vi gjøre nå? Øve til småvilt-jegerprøven, skrive kronikk om fredag den 13., eller strene gatelangs på jakt etter vegan-kebab natterstid?

Alt kan kombineres i Oslo 2014.

Som vanlig må det nevnes at du finner daglige anbefalinger av utstillinger, konserter, klubber og annet uteliv i NATT&DAGs byguide-app. Hvis du ennå ikke har fått lastet den ned kan du se hvordan du gjør det HER.

Les også: NATT&DAG kommer i buksene dine

Ånei, men hjelpes! Fredag den 13., og masse halvveis planer? Best å få spikra kveldens program før de overtroiske ulykkestankene begynner å kverne. I tillegg til arrangementene i appen vår kan du velge og vrake mellom disse middels- til høykulturelle hendelsene denne helga:

FREDAG 13. JUNI

Boblere (sjekk NATT&DAG-appen for mer info):

Vinn dagspass til Norwegian Wood (fredag)

NATT&DAG gir bort billetter til musikkfestivalen Norwegian Wood. Last ned appen og delta i konkurransen.

Avgangsutstilling på KHiO: Jazz og moderne/samtidsdans

Hvis du ser nøye på det nokså mørke bildet under her, kan du faktisk skimte konturene av en progressiv og overskridende samtidsdans. Mer av det, si! Avgangsstudentene ved statens balletthøgskole viser denne helgen sin siste forestilling, før de forsvinner ut i det frie kunstfeltet, som vi alle vet er preget av usikkerthet, vaklende stipendordninger og politisk uenighet. Få med deg studentenes siste produkt som er skapt under KHiOs trygge tak og rammer. Vises fra torsdag 12. juni til onsdag 18. juni. NB! Ryktene sier at det blir stappa, så vær tidlig ute med billetter!

OPN: Cosmonauts + Mayflower Madame på Revolver

Fra Orange County i USA kommer drone-popbandet Cosmonauts. Bandet sier selv at stilen deres er inspirert av både polo-skjorter og MDMA. De spiller feedete pop-rock, og du får også med deg det psykedeliske post-punk-Oslo-bandet Mayflower Madame, som varmer opp.

Diesler på Ingensteds

Diesler besøker denne helgen Norge for andre gang. Han har mer enn ti års fartstid som artist og DJ. Han er også radiovert, og på Ingensteds spiller han et sett som forhåpentligvis er spekka med signaturvarianten av slapp funk, soul og latinovibber. Fra 22.00 og utover.

Oslo Comics Expo på Deichmanske bibliotek 

Selv om det kanskje ikke går inn under kategorien uteliv, er det i hvert fall ute. Tegneseriefestival skjer, altså. For åttende året på rad fylles Serieteket på Schous med tegneserier, tegneserietegnere, tegneserientusiaster og tegneserielegender. I år er det den amerikanske Hate-skaperen, Peter Bagge som er snakkisen. Fredag er den offisielle åpningen, og det blir workshop, taler og «seriemord». Sistnevnte med Flu Hartberg.  Lørdag blir det også fest på popsenteret (uteliv, jeej!).

BLÅ: Music Norway og Blå Showcase

BLÅ kliner til med en line-up over 4 timer på fredag. I samarbeid med Music Norway har arrangørene kuratert kvelden som byr på noe av det beste du kan finne innenfor norsk elektronika om dagen. Fra 23.00 og utover blir det fest med blant andre Bendik Baksaas, DiskJokke, Rune Lindbæk & Helene Rickard og Slick Shoota.

LØRDAG 14. JUNI

Boblere (sjekk NATT&DAG-appen for mer info):

G-HA og Tore Jazztobakk på Jaeger

Trap Them, Haust og Next Life på Blitz

Sommer på Stratos. Sesongpremiere

Gjennom hele sommeren, fra 14. juni til 23. august, tilbyr Stratos et fullspekket sommerprogram med panoramautsikt over Oslo, DJs og live underholdning. God kok hele veien, fra heisen og opp. Sesongpremieren er altså lørdag fra 23.00, med DJ Chris Stallion.

The Altern80s Club på Rockefeller-taket

The Altern80s er et månedlig Oslo-konsept som tar deg tilbake i tid og lar deg utvide din musikalske horisont innenfor synthpop, new wave, italodisco, new beat, postpunk, EBM, spacesynth, minimalelektro og andre subsjangere som formet det musikkrevolusjonerende åttitallet på ulike måter verden over. Det blir en nådeløs kombinasjon av  myke, harde og obskure 80-tallstoner – samt noen nyere innslag – innen synth og wave. Wiii!

Russerdisko på Litteraturhuset

Når du først har akseptert at dette arrangementet finnes, er det bare å hive seg rundt. Litteraturhuset lover at østeuropeiske rytmer skal dra deg ut på dansegulvet deres lørdag kveld. Vi vet ikke hvor dansegulvet er, men finner sikkert frem, og gleder oss til å se. Det blir russiske reklamefilmer som flimrer på storskjerm i bakgrunnen, og generelt god vodkastemning. Fra 23.00 og utover.

Slippfest: Of Norway Live & Daniel Vaz. SS: Beryl Diane & Metoo på The Villa

Of Norway er ute med nytt album, og gutta skal spille et av sine live-set på The Villa lørdag kveld.  DJ Daniel Vaz spiller både før og etter. Inne i Sweat Shop spiller Beryl Diane, som har med seg deep-house-duoen Metoo ifra Cape Town. Fra 23.00 og utover.

SØNDAG 15. JUNI

Åneeeei. Søndag allerede? Da gikk vi glipp av NM i treklatring på Botanisk hage, i regi av Norsk Trepleierforum :-(

Jaja, vi kan i det minste trøste oss på med Vilde Ilkama Nupen og Kristoffer Lislegaards elektronika på Løkka:

Sunday Digestive: Sgrow

Parkteatret presenterer en helt grei måte å roe nervene på søndag kveld. Duoen Sgrow spiller luftig og kald elektronika på løkka. Dørene åpner 19.30, og konserten starter presis (presis, presis, presis) klokka 20.00.

Boblere (sjekk NATT&DAG-appen for mer info):

Shattered Preface på Fotogalleriet

Synnøve G. Wetten på Unge Kunstneres Samfund

King Midas / Mona & Maria på Henie Onstad Kunstsenter

Da gjenstår det bare å ønske alle ungdommer, unge voksne og andre en heeeelt vanlig helg ;-)

Husk å sjekke appen vår for enda flere utelivsalternativer.

The post Helgens utelivsanbefalinger appeared first on NATT&DAG.

NATT&DAG møtte Will Butler fra Arcade Fire da de var i Oslo i går for å spille på Norwegian Wood og jobbe med Norgesvenn-statusen.

Siden vi bare har 15 minutter med dere så vi hopper bare i det: La oss starte med å snakke litt om videoen til «We Exist» og kontroversen, eller ikke-kontroversen, rundt den. Hvordan opplevde dere det?

– Det var litt en ikke-kontrovers, hehe, Laura Jane Grace (fra Against Us! journ. anm.) uttrykte sin mening om videoen, og den var ikke så veldig sjokkerende.

Hun mente at dere burde ha funnet en skuespiller som faktisk er transseksuell til videoen for å styrke budskapet i «We Exist». Jeg stusser over at man ikke skal kunne bruke en kjent skuespiller i en rolle som en transseksuell person. Hvordan kan man bli kritisert for det?

– Vel, jeg synes egentlig hun hadde et poeng. Og hun virket ikke spesielt sint, men hun hadde en mening og det var en ok mening. Det er verdt å diskutere, det er bare et dårlig medium å diskutere på, internett og sånn.

– At Laura Jane, og andre, reagerte så sterkt var kanskje litt vår egen feil, siden vi bare publiserte videoen uten å si noe mer om tanken bak. Vi burde ha startet diskusjonen, i stedet for å tvinge noen andre til å starte den, det hadde vært mer riktig. Vi ble bare opptatt med andre ting og glemte det litt, vi ønsket å starte en diskusjon og så dreit vi oss ut og glemte å si noe for å starte den.

Var det et bevisst forsøk på å skape kontrovers?

– Hele videoen var egentlig David Wilsons idé, han hadde en visjon og castet videoen, og han kastet seg ut i det. Han overbeviste oss, og det handlet mest om å bare fortelle en historie på fem minutter med et bra soundtrack

Var dere enige med Wilson? Kunne dere relatere til hans visjon?

– Jeg synes videoen og historien er rørende. Selve dansingen er spesielt imponerende. Jeg er gift med en koreograf, og det å se hvordan Andrew (Garfield, journ. anm) har gått inn i dansingen synes jeg er sterkt.

Det kan virke som dere har blitt mer og mer opptatt av å bruke posisjonen deres til å fronte forskjellige budskap, er det viktig for dere?

– Ja veldig. På et helt menneskelig nivå, det er ting man bryr seg om som menneske.

Det har blant annet ført til at dere har blitt sammenlignet med band som U2. Er dere et slags U2?

– Øøøh, vi snakker om ting? Og forsøker å endre ting til det bedre. Jeg vil påstå at uansett hva, har U2 tatt opp ting og endret dem til det bedre.

Mange mener jo at kampen mot «ting» er vår tids største utfordring! Jeg så at broren din, Win, mente at dere har innflytelse på færre og rarere folk enn U2. Gjør det Arcade Fire til «lille rare U2»?

– Å si at vi er «lille rare U2» er mye riktigere enn å si at vi er U2. Hvor sant det er vet jeg ikke helt.

Alle de vage tingene som kom og gikk, lite visste vi at det var selve livet. Mener du virkelig at Bono og U2 har endret verden?

– Jeg tror det! Jeg tror de har endret ting, de har gjort en god jobb. De får mye kritikk for det, men de har snakket om mye og satt fokus på det og gjort verden til et bedre sted.

Win mente også at dere lever i en «tolerant boble av økologisk mat og liberale mennesker», er det livsstilen deres?

– Jeg tror det er livsstilen til mange som bor i ulike byer. Hvis du gikk på college og bor i en by langs kysten lever du i en annen verden enn hvis du ikke gikk på college. Og igjen, hvis du bor midt i landet er det noe annet, det er vanskelig. Du havner i et mønster hvor du bare møter like mennesker.

Gjelder det fansen deres også?

– Ja, eller for å være ærlig: Vi er så store nå at jeg ikke vet hvordan fansen vår er, egentlig. Når vi spilte for 200 mennesker var det lettere å møte dem enn når vi spiller for 10.000. Du prøver å bryte ut av det og møte nye fans, men det er ikke så lett.

På tross av stor suksess har dere og andre hevdet at dere er «anti-mainstream». Er det vanskelig å holde på idéen om å være et «indie-band» når dere har fått et så stort publikum?

– Jeg vet ikke om vi er så «anti-mainstream» eller hevder at vi er det. Vi gjør bare hva vi vil, ingen kan fortelle oss hva vi skal gjøre, og publikummet vårt fortsetter å vokse. Og vi er gira på det, for vi vil nå ut til flere. Hvis vi skal forsøke å tenke i et litt lenger tidsperspektiv, så er vi Clash der The Clash var for 35 år siden. Og folk snakker fortsatt om The Clash.

….er dere The Clash?

– Eller The Violent Femmes for 25 år siden, og de er fortsatt viktige. Og det har ikke med suksess når de var aktive å gjøre. Jeg tror ikke vi er The Velvet Underground, men de er det klassiske eksempelet på sånne band. Større påvirkning enn salgene deres skulle tilsi.

Kjapt: Før dere startet å samarbeide med James Murphy kalte du han en «hipster douchebag I want to punch in the face and the balls at the same time». Hvem har den rollen nå?

– Fortsatt James Murphy! Men nå sier jeg det med kjærlighet.

Ok. Du kan slå hvem som helst! Assad? Skape fred i Midtøsten? Fritt valg, du kan endre verden som du vil. Hva vil du gjøre?

– Hah! Jeg vet ikke, helt ærlig så vet jeg ikke. Det er ingen som passer.

Skuffende svar. Fordi dere lever i den liberale boblen? Er dere økologisk matspisende toleransemisjonærer?

– Om vi er skandinaver?

Hehe.

– Jeg tror vårt syn på verden er mørkere enn det, og vi er sintere enn alle de tolerante økologisk matspisende folka. «Wake Up» er for eksempel ikke en glad sang, selv om vi bruker den sånn når vi avslutter konserter med den. Den er mye mer høyrevridd enn folk tror.

Men hvem er dere sinte på da?

– Det.. Det er vanskelig. Jeg ser på den som selvkritikk. Jeg synger ikke den til noen egentlig. Jeg tror alle har et mørke i seg, og jeg synger den til det mørket som en slags indre preken. Om at jeg må våkne opp og angre mine synder for verden går under.

The post Arcade Fire: – Vi er så store nå at jeg ikke vet hvordan fansen vår er appeared first on NATT&DAG.

Ukas analyse: Eeeegentlig er vi like lei av å tulle med Joacim Lund som alle andre, men denne uka leverte han det som for alltid vil bli stående som essensen av Aftenposten anno tidlig 2010-tall: Kommentaren: “3 Mangler ved mathallen”. Skrevet fra Barcelona (dritbra), åpner den med den klassisk observasjonen: «En bocadillo med pata negra-skinke i den ene hånden, en dobbel espresso i den andre. Det lukter hav.». Kjenner oss igjeeeeen

Videre pekte den på åpenbare mangler ved Norges største matskribentgyteplass som “Det bugner ikke” (Må seff bugne mathallen!) og “Vi snakker for lite om mathallen” (Går an å snakke nok om Mathallen?) Uansett typisk Jokke å snike inn en mathallenkommentar så vi ikke rekker å ta opp den rare “Norge er verdens 6 mest muslimske land” engang.

Ukas apologet: Du vet hvordan Norsk media er en surrete gjeng gammelkommunister med et håpløst romantisk og propagandapreget forhold til Latin-Amerika? Veeeel, nå har det gått så langt at sportskommentatoren i Dagbladet hyller at Brasil fikk feilaktig idømt straffespark etter filming i åpningskampen i VM siden de har “gladere føtter”. Dommertabben var et “bidrag til festen”, kan vi lese. Og siden fotball har “hjemmebane” i Brasil, “må det spilles sånn”.

Ukas interaktive: TV2s bidrag til festen er et verktøy som lar deg sjekke hva ditt navn hadde vært, dersom du spilte for Brasil.

Gøyalt!

Viktig og riktig!

Ukas lille konkurranse: Hva er verst: 14 år med kronisk sykdom eller VG+ i tre måneder for 99,-?

(faksimile: vg.no)

Ukas rockete gutter: Bak mantraet “Uten tøysekoppene stopper Norge” skal NRK kåre Norges Morsomste Kollega. Tipper det er mye parykk og “The Fox” humor (avsløring: det er veldig mye parykk og “The Fox”-humor), men dette høres jo først og fremst ut som en kjempeanledning til å komme med noen herlige observasjoner om forskjellen på gutter og jenter:

Kjenner oss igjen i det her, ofte litt rockete i SS-redaksjonen og. Men med glimt i øyet da! Og damer ER jo bare skjønne <3 (hei jenter).

Ukas martyr: Hackeren som lekket maleriene George W. Bush malte av seg selv i badekaret, er dømt til fire års fengsel.

Ukas ut av skapet: Sønnen til R. Kelly står frem som transperson, forteller at han er “kind of scared” for å si det til fattern.

Ukas saker om hvordan fotball-VM påvirker livet ditt: TV2 er selvsagt ikke eneste nettavis med viktig og riktig VM-stoff, VG dekker også sambafesten bredt. Men nyheten er dårlig:

Faksimile: VG.no

WTF! Typisk at en gay UROLOG som sikkert er interessert i håndball prøver å gjøre norske menn usikre rett før VM! Saklig at ikke fotball og øl med gutta er macho!

faksimile: vg.no

Der ser du, urologen! Damene digger det mannlige samholdet og synes det er artig og spennende at vi er interessert i noe de ikke forstår seg på! “Hva faaaen er offside?”, roper kvinnfolka, og blir dritkåte av å ikke vite noe.

Ukas blodpris:

faksimile: dinepenger.no

Vi regner med at forsikringsselskapet satte ned foten og minnet paret på at analsex faktisk er en greie.

Ukas verste: To av verdens mest irriterende menneskearter var samlet i denne ukens episode av VGTV-serien «Oljebarna», nemlig “vestkant-posøren” og “den unge piperøykende sixpence-haikeren”. Det handlet om penger, hvilket selvsagt betydde gjensyn med den vandrende WTF-skikkelsen Thomas Holstad, kjent fra Luksusfellen og for å spise penger. Den andre kategorien var representert ved en fyr som lot couch surfing og haiking definere ham som person, som røyket pipe mens han tok toget ut til Nittedal for å haike tilbake. Advarsel: Dette er meningsløs og ekstremt frastøtende nett-tv.

Ukas hjelp: Porno-skuespilleren Rocco Siffredi skal ikke ha sex under VM for å hjelpe det Italienske laget til seier. Smart.

Ukas løsning: Regjeringen har funnet kur for fattigdom: Forby tigging! At ingen tenkte på det før. Hei, det er jo en del sykdom her til lands også. Hva med å forby kvalme?

Ukas løsning 2: I London har de funnet en annen løsning: Pigger som hindrer uteliggere å legge seg ned.

Faksimile: Slate

Riktig og viktig! Et tips til forbedring: Er det ikke veldig dyrt å installere pigger på alle steder man kan sove? Hadde vært lettere å utstyre alle uteliggere med innovervendte pigger så de ikke kan legge seg ned? Burde være mulig å finne en mer endelig løsning?

Ukas kjedelige: Jonas Gahr Støre tok denne uka over ledervervet i Arbeiderpartiet og ble i den sammenheng REFSET for å være usynlig på sosiale medier og legge ut mye teite politikkting ingen egentlig bryr seg om.

“Kjedelig” mente Regine Sagstad Berg og oppfordret Jonas til å “ta en selfie” og bare generelt ikke være så nørd. Nå er ikke vi eksperter på sosiale medier, men det er vår hellige overbevisning om at eksperter på sosiale medier ikke finnes og forøvrig at alle som mener det burde brennes.

Ukas #måsideg: Kanskje Jonas burde lære litt av Siv Jensen som #Måttesi at hun har tenkt mye på Petter Northug i det siste, og at hun liker hvordan han er litt sånn utypisk norsk og ikke følger janteloven. SE OG LÆR Jonas, dette er egenskaper en partileder MÅ ha.

Ukas selfie: Forrige uke avsluttet vi med den helsprø musikkvideoen til REMA1000-låta “1000 colours” med Katastofe og Elisabeth Carew, spesiallaget for REMA1000-festen 1000 Colours, som gikk av stabelen forrige helg. Vi skal strax avslutte spalten for gå tilbake til å spraymale “#SoMe-stunts er opium for folket” på REMA-butikker…. men først, og følg med nå a Støre: LA OSS SE EN SELFIE :-)

Ser du Jonas?! Ser du hvor verdig dette er? Dette er bildet av en mann som vil, og bør, bli president.

Ha en kulturpesimistisk søndag, folkents! ;) <3

The post Søndag Summarum: La oss ta en selfie! appeared first on NATT&DAG.

I 2009 så det lyst ut for Trondheims-rapperne Bromstad Billionaires. Shitrich og Soinner spilte på flere festivaler, ble spilt på radio og skulle utgi debutalbum. Aldri har amfetamin-metaforene florert så hypping blant sørlandsungdom enn under Bromstad-konserten på Hove den sommeren, og alt lå an til en lang istid så fort støvet la seg. 

Hvorvidt det var uenigheter om veien videre eller vansker med å gripe hypen når den dukket opp er kanskje ikke så viktig, men det ble i hvert fall stille. Og stille var det i noen år, før Shitrich begynte å røre på seg igjen, blant annet med en cupfinalelåt i 2013 som skapte oppstuss i dagspressen, EPen «Bølgemaskin», samarbeid med blant annet Martin Bjørnersen, Klish og Yoguttene, og ENDELIG, seks år etter Bromstad-debuten Makka te Hoinnerpris, er han klar med debutalbumet Makka Nykinen, oppkalt etter den finske skihopperen Matti Nykinen, en annen snøentusiast.

- Graulerer med debuten. Hvorfor har det tatt så mange år?

- Dette er enkel matematikk: I mine kretser går døgn som halvtim. Regn ut selv. Sånn sett er jeg alltid forut min tid. Mmm, sakkosekk.

- Hva skjedde egentlig med Bromstad (Hææææ)? Hvor er Soinner?

- Han tar master mens jeg er mester. Treng itj mastergrad. Æ mestre alt. Fortsatt love for han, hvor enn han er.

Du har med deg Trondheimsrapper Ben Baller og Yogutt- og maskefjes Handerrelinni på skiva. Fornøyd med gjesteversene?

- To særdeles vakre menn. Versene deres gir meg ståpikk.

… Du fikk kanskje ikke ståpikk av skryten fra Audun Vinger i DN, men gråhåret skryt i en økonomi- og næringslivsavis er jo veldig voksent. Etablert. Når får vi se deg i sofaen på Senkveld eller i Hver Gang Vi Møtes?

- Ikke før Åse Kleveland framfører «Kakk Opp» på Operaen, som er min kones største ønske. Har allerede fått Anita Skorgans «White Magic» signert av Martin Bjørnersen og Salvador Sanchez. Shoutout til alle tre + kona.

Trondheim har jo lenge hatt et stort og bredt rapmiljø, men det har det vært litt mye undergrunn og litt lite suksess. Endrer det seg nå? Ser du en Trondheimsbølge i horisonten?

- Om Ben Baller fortsetter med det han har levert til nå. Trondheim kan ikke kaste seg på en bølge før de har anerkjent hvilken bølge som har truffet dem. Trondheims hiphopmiljø har en nøkkel: Børek fra Gode Ord Dør Sist. Leverer beats som om han skulle bodd lenger i Brooklyn enn på Lamon. Børek er real på trøndersk. Trondheimsbølgen håper jeg Blood Om Wheels surfer på. Verdens beste rockeband. Har to matroser jeg setter stor pris på: Kaihelvette og Rudebwoay.

- Det er viktig å ha matroser man setter pris på. Hvor spiller du i sommer?

- Øya, Skog, en festival i skogen utenfor Trondheim, noe Pstereogreier og alle mulige illegale fester. Har du fest, har du cash?

HAR du cash? I så fall kan Makka Nykinen kjøpes på iTunes HER.

The post Opptur på opiater: Soloalbum fra Bromstad Billionaires´ Shitrich appeared first on NATT&DAG.

Skulle ikke du dø snart?

– Knivlegene og gud vet. Jeg hadde nå kreftoperasjon nummer fem i februar, kontroll i september. Så får vi se. Det har jo kommet ny kreftsvulst hvert jævla år i fem år, men det er klart, man har alltid… Dere kjenner Olav H. Hauge?

Du bærer den draumen?

– Ja… om at noe vidunderlig kan skje. Jeg er lege og har lært meg å stole på statistikk. Men, så er det sånn at tabellene er satt sammen av gåtefulle ett-tall og plutselig er det et tall som stikker av. Vi får se. Jeg prøver å være realist og forholde meg til det medisinen vet – at Per skal dø om ikke lenge – samtidig er det viktig å ha dette lille håpet om det vidunderlige: Ikke mer kreft.

Alt du sier høres ut som dine siste ord. Forbereder du ettermæle i sitatbøkene?

– Haha! Nei, men det er veldig morsomt at du sier det på den måten. En slags sykdomsgevinst, om du vil…

…er at man får masse oppmerksomhet i media?

– Haha, det er mer en farlig bivirkning. Nei, en gevinst av å bli alvorlig syk og nærme seg døden er at det skjer en essensialisering, en brutalisering – du blir mer naken, mer vesentlig. Masker faller av. Du blir et knokkelmenneske, kan du si. Og det gjelder også i språket.

Masker som faller, sier du. Få vi snart se klovnen Per Fugelli gråte?

– Nei, eller tja. Klovn? Kanskje. Helt siden jeg var barn har jeg vært et naturbarn. Av og til sagt ting, og vist meg gjennom væremåte, som en slags parodi. I blant med tap av verdighet. Mange har rista på hodet. Jeg hører iblant at folk, ikke minst unge, snakker om et uttrykk, «å iscenesette seg selv». Da tenker jeg: For en livskrampe det må være! Det må jo bety at man er en slags skuespiller, i stedet for å være det jeg har vært jævlig glad i – som har gitt meg et liv jeg gjerne skulle hatt en gud å takke for – et liv som naturbarn! Ekte og ærlig.

Den rumenske filosofen Emil Cioran sa en gang: «Tanken på selvmord er det eneste som holder meg i live». Er det slik med deg, gjør kreften deg også mer vital?

– Ja, det er jo… Eller nei for FAEN, jeg vil ikke være med på den «takk for kreften»-leken, at den liksom har gjort meg klokere og kjærligere. Nei, bare mer radioaktiv.

Haha!

– Men det du kan si, er at når du skal dø snart, blir du en jævla hund etter mening.

– Nei for FAEN, jeg vil ikke være med på den ’takk for kreften’-leken, at den liksom har gjort meg klokere og kjærligere. Nei, bare mer radioaktiv.

Før valget, på spørsmål om du fryktet et blått valgresultat, sa du til Dagbladet: «Jeg er redd for et samfunn som dyrker styrke og forakter svakhet», og «De som ikke klarer å klatre i det sosialdarwinistiske klatrestativet har også menneskeverd. Menneskeverd er ikke produksjonsverdi, det skal godtas uansett funksjon, seksualitet, alder, sykdom». Det var da voldsomt! Vi andre må ofte se veldig godt etter for å skille Høyre fra Arbeiderpartiet, du høres ut som du snakker om kampen mellom det gode og det onde.

– Hør. På Eidsvoll, Grunnloven 200 år: Erna Solberg holder tale til det norske folk. Husker du hva hun sa?

Nei.

– Nettopp. Ingen gjør det. Jeg gjør det, for jeg var der og noterte. Hun snakket om to ting: Det fine været og 17. mai-sløyfen i Bergen, som er fyldigere og lengre enn i noen andre byer.

Det høres jo ikke ut som sosialdarwinisme.

– Fordi det er kamuflasje! Taledesignerne sa 16. mai som de sier hver eneste dag til Erna Solberg: Ikke si noe, så er du sikker. Det er bomull og fløyel, men litt etter litt fjerner de formueskatten og arveavgiften. Litt etter litt vil de bygge ut private skoler og private klinikker. Vi sitter i enfoldighet og god tro, samtidig demonteres den velferdsstaten vi er glad i. Hipp hurra for den tilfredse majoritet!

Men altså: «menneskeverd skal gjelde uansett funksjon og seksualitet». Høyre er fullt av homser! Ingenting tyder vel på at den blåblå regjering vil gå utover seksuelle minoriteters menneskeverd?

– Dette er jeg helt med deg på.

Likevel går du langt i å antyde noe annet.

– Ja, ja, stryk «seksualitet» da.

Det har jo stått i Dagbladet for et halvt år siden uten at du har reagert.

– Jeg kan ikke drive sitatsjekk hele døgnet. Men jeg mener det…

Men…

– HØR!

Ok.

– Det er en jævla skummel dyrking av styrke, ikke bare i Høyre, men også i sosialdemokratiet. «Typisk norsk å være god», ropte Gro. Hun mente ikke snill, nei, hun mente vinne. Bli nummer én. Jens Stoltenberg skulle si noe pent om innvandrere i nyttårstalen, husker dere hva han gjorde? Han hentet frem to som hadde gått ut av videregående med 18 seksere og studerte medisin ved universitetet i Oslo. Kanskje dere synes det er en bagatell, men det tyder på dyrking av styrke. Og med dyrking av styrke, kommer forakt for svakhet. Syke, uføre, de som ikke kan klatre i det sosialdarwinistiske klatrestativet.

Men poenget er ikke at vi synes det er viktig, det er at du bruker språk som ikke har rot i virkeligheten: «forakt for svakhet», «miste underet på jorden», eller at menneskeverdet ikke lenger vil gjelde for ulike grupper. Hvorfor denne voldsomme polemikken?

– Jeg skjønner godt at du reagerer på den gammeltestamentlige potensen i språket i forhold til det du opplever som norsk virkelighet. Men hva er mangelsykdommen i Norge? Er det kraftfullhet i retorikken? Nei, det er ord av bomull og fløyel. Forsiktig, forsiktig, lille munn!

Er Erna Solberg mer av en sosialdarwinist enn Audun Lysbakken?

–Tvilløst!

Du gikk for litt siden hardt ut og sa at «mangelen på mot i akademia er epidemisk». Hva er modig? Er du selv en modig stemme?

– Nei igjen, min venn. Og tro meg på dette, hånden på hjertet, hånden på hjernen: Meg, Per, naturbarnet, det er ikke noe modig ved å være det. Noen vil kalle det mot, jeg er ikke enig. Andre vil kalle det mangel på impulskontroll, jeg er litt mer enig. Selv vil jeg bare kalle meg naturbarn. Jeg har alltid hatt en drift i retning av å være spontan. Ikke tenke taktikk eller lønnsomhet. Men rett fram, liksom. Vandre med freidig mot, sang og spill.

Jada, jada, fine ord, men hold deg til saken: Hva er modig? Hvilke posisjoner er det du savner at noen tør å innta i norsk offentlighet?

– Jeg savner folk som tør å bore i den norske folkesjelen uten bedøvelse. La meg nevne to-tre områder vi skammer oss over. Det ene er fremmedfrykt. Fremmedfrykten hadde det jævla travelt på Eidsvoll i 1814. Allerede i paragraf 2 sa vi at jesuitter og jøder ikke skulle ha adgang til riket. To hundre år senere vil Fremskrittspartiet stenge grensen for romfolk. Dette har vi ikke tatt ordentlig tak i. Fremskrittspartiet, Høyre, Arbeiderpartiet. Feige, unnfalne, bomull. De vet det ligger fremmedfrykt på lager hos jævlig mange av oss, og de tør ikke utfordre den. Det andre er den norske selvgodheten. «Typisk norsk å være god», sa Gro. «Slik skal Jens tukte Putin», skriver VG. Men vi er et nanoland, det er det veldig få som tør pirke i. Tredje og siste er: Hvem tør si til Norge at vi er det mest åndssvake landene på kloden? Det er to hull i den norske hjernen, i det ene hullet bor sansen for menneskeskapt skjønnhet. Norge har en unikt stor sans for det stygge. Reis rundt! Dra til Haugesund, Sandnessjøen, til Lillehammer og se…

…hvor stygt det er?

– Haha, ja! Hvilken formidabel mangel på formsans! Det er det ene hullet. Det andre er verre: Der skulle det vært et høyere åndsliv, som vi mangler. Vi er tilbakestående.

(Fortsetter under bildet)

Men brems litt nå. Er det egentlig sant at disse meningene krever mot? Å kritisere FrP er vel det tryggeste man kan gjøre i norsk offentlighet, nordmenn elsker kronikker som tar oppgjør med norsk selvgodhet og det er vel ikke upløyd mark å kritisere norsk smak. Er dette modig? Krever det mot å ta avstand fra rasisme i Norge?

– Jeg føler i hvert fall det er for lite lydstyrke på de stemmene. Jeg skulle ønske vi var mye modigere på selvransakelse på de områdene, fremmedfrykten og selvgodheten. Og åndssvakheten. Allright, det finnes glimt, men vi har ikke hatt noen stor vilje til å ta tak i det.

Jenter som står på skateboard i Afghanistan, er ikke de modige?

–  Hm..

Synes du ikke de er modige?

–  Jenter.. som står på skateboard?

I Afghanistan, ja. Er ikke de modige?

– Ehm… jo?

Ja, for du skjønner hvorfor det er problematisk å stå på skateboard som jente i Afghanistan? Eller å gå på skole, for den saks skyld.
– Ja, men altså faen, det som er som er modig – og dette kan være jenter som står på skateboard i Afghanistan, for all del – er å… jeg var nettopp på Lillehammer, på Bjerkebæk og hørte et foredrag om Sigrid Undset. Der lærte jeg at hun var modig, modig, modig, fremsynt og klarsynt. Hun så nazi-spøkelset tegne seg i Tyskland. Og temmelig alene –  hun fikk masse juling –  kjempet hun som en furie i avisspaltene mot Knut Hamsun i …

Ja, nettopp! Hun sto opp mot kultureliten, og advarte mot noe hun fryktet – datidens Hans Rustad!

– Nei, nei, nei…

Neida, men vi må avbryte babbelet om Sigrid Undset.

 Du savner modige meninger og du savner elite. En modig intellektuell fra den arabiske kulturelite, dikteren Adonis, mener vi må ha mot til å se det destruktive i Islam. Er ikke det en viktig posisjon som krever mot å innta i Norge?

– Men..

Ikke noe Sigrid Undset nå!

– … krever det så jævlig mye mot å si at radikal Islam er farlig?

Adonis blir jo truet på livet av den Syriske opposisjonen. Eller ta Salman Rushdie, Lars Hedegaard eller Theo van Gogh. Det den norske intellektuelle er mest redd for, er vel å bli oppfattet som rasist? Derfor overlater dere terrenget til FrP og utskudd som document.no.

– Det krever også mot å advare mot den feilslutning at radikal islam er lik islam. Det vi mangler er at noen sier at vi må passe oss for mistanke og frykt for alle muslimer. Det er den store faren.

Det er det jo mange som sier. Men finnes det respekterte offentlige personer på venstresiden som kritiserer islam, ikke bare tar avstand fra radikalisme?

– Hm, OK. Jeg kan si meg enig et stykke på vei. I den gode hensikt å unngå at mennesker skal oppleve ytterligere hets og mistenksomhet har vi kanskje ikke vært klare nok, ikke modige nok, til å sette søkelyset på verdigrunnlaget og menneskesynet i islam. Men jeg tenker: Når vi gjør det – og det er meget mulig at vi må være skarpere og klarere – så MÅ vi unngå er at alle muslimer utsettes for mistenksomhet. Det er den kortslutningen som mange rundt document.no, og i denne mørke elektronskyen Anders Behring Breivik matrealiserte seg i, gjør: «Islam er farlig, derfor er muslimer våre potensielle fiender, derfor må vi deportere dem, kanskje til og med eliminere dem.»

Ah, tilnærmet enighet! La oss heller snakke om noe du liker igjen: Døden. Eller begynner du kanskje å bli lei av å snakke om den?

– Ja, det kan bli litt overdose død.

Andre kan bli lei av å høre om den også! Du sier du henter døden frem fra «fengselet for de forbudte ord». Men, det er knapt noe vi hører mer om. Vi har fått dødskafeer, kjendiser som designer kistene sine på tv, museer med dødsutstillinger, kondolanseprotokoller i nettavisene. Og så videre. Hvordan kan du påstå at døden er tabu? Er vi ikke i ferd med å gjøre den til en tabloid sjangerøvelse? Ren underholdning?

– Jo, flott! Tabloid underholdning. Det er veldig treffsikkert. Jeg har ergret meg over det samme, døden har blitt en slags motebølge.

Men hvis skyld er det, Dr. Død? Når kommer «Døden skal vi danse» med deg og Hallvard Flatland på TV2?

– Nei, men det er jo ikke det jeg lengter etter, for faen!

Haha! Du er jo Twiggy i den motebølgen!

– Nei, men HØR!

OK!

– Dødskafé og dette «Kisten» er veldig gode eksempler på dette, å gjøre døden til en pop commodity. Det er på et ekstremt overfladisk plan. Det jeg lengter etter er at vi går alene inn i et fredsrom, ikke et tv-studio eller på en kafé, og virkelig tar inn over oss at vi skal dø. Ikke som kitsch, ikke i forbifarten, ikke for å være online, men å eksistensielt, fundamentalt og i dypet erkjenne at du skal dø. Livet ditt skal stoppe. Det er det jeg har prøvd å være en hjelper for, for det tror jeg de fleste, kanskje ikke alle, vil ha godt av. Det kan hjelpe oss å leve mer vesentlig.

Er det forresten greit at jeg røyker inne?

– Det er helt i orden!

Pokker, du gikk ikke i hyklerfella vår!

– Neida! Og blås mot meg, da. Så jeg får litt passiv røyking!

The post Smil & Gift møter Per Fugelli appeared first on NATT&DAG.

Det ropte Ol’ Dirty Bastard da han stormet scenen under Grammy-utdelingen i ’98. Og nå har det jaggu kommet noen ekte Wu-Tang-barn til verden: Raekwon melder nemlig via Instagram at to nyfødte tvillinggutter får navnene Raekwon og Ghostface Lieberman. Awww<3

Etternavnet deles for øvrig med den israelske utenriksministeren Avigdor Lieberman, men det vites ikke om den ultranasjonalistiske jøden faktisk er faren til Wu-Tang-tvillingene. Uansett, se for dere lille Raekwon og Ghostface sykle rundt på Staten Island (der de helt sikkert bor) mens de rapper tekstene til sine navnebrødre. Og en vakker dag blir de kanskje rappere selv, sånn som A$AP Rocky, som også er oppkalt etter en hiphop-legende (Rakim fra Eric B. & Rakim). Eller kanskje de blir mobbet og ender opp med å hate Wu-Tang Clan?:( Det avhenger nok mye av hvordan sommerens A Better Tomorrow og ikke minst Once Upon a Time in Shaolin ender opp med å bli. Uansett kommer de til å være takknemlige for at ikke en av dem ble hetende Ol’ Dirty Bastard.

The post Møt de nyfødte tvillingene Raekwon og Ghostface Killah appeared first on NATT&DAG.

Karlsøyfestivalen
1.–6. juli
Karlsøy

Du finner ikke noe jævla Djuice-­bannere på Karlsøy. Ikke noe Nokia-­sponset ladestasjon heller, eller Red Bull-­telt. Ikke noe Sony, VG, Pepsi eller (Gud forby) Coca Cola-­reklame. Karlsøy er motkulturens siste festning. De «står han av». Myteomspunnet og legendarisk. Karlsøysamfunnet har vært utsatt for mere bygdesladder og kreativ historiefortelling enn et gjennomsnittlig kongehus nordpå. Fakta: Karlsøy var bortimot fraflytta tidlig på 70-­tallet, og ble tatt i bruk av mer eller mindre radikal ungdom. Disse fikk barn. Barna flytta ut, barna kom hjem igjen for å lage festival basert på Karlsøyas idealer. «No Fucking Sellout.» Nei, du får ikke utdelt syrelapper og chillumer i døra, men det er allikevel det nærmeste du kommer Christiania, som også er samarbeidspartnere med festivalen i Norge. Du kommer ikke utenom det politiske budskapet, men viktigst av alt er Karlsøy­-følelsen. Det er som om Altamont aldri skjedde, og hippiedrømmen ikke brast. Utopisk, ja visst, men i dagene festivalen pågår er utopien en realitet. Du spiser nyslakta geitekillinglår fra gården oppi skråninga, eller veganvennlig linsesuppe og drikker Mack­øl eller bålkaffe inne i lavvoen. Det meste foregår på fotballbanen til den lille skolen deres, mens du ser kystvakta ligge på plass ute i fjorden. Etter endt festival går hele publikummet i samlet flokk på tvers over øya, langs en gammel kjerrevei, for å feste inn i de små timer på stranda på andre siden. Du er ikke den samme etter en helg sammen med Karlsøy­gjengen. I år spiller Nilsenbanden, Senjahopen, Slincraze og Tommy Tokyo, men det viktigste er uansett når Karlsøy Prestegård selv avslutter lørdagskvelden. Magisk, med Tromsøs mildt sagt legendariske urpunkere, som av og til teller tre generasjoner på scena.

Tons Of Rock
19.– 21. juni
Fredriksten Festning, Halden

Årets nykommer. Tons Of Rock er hjertebarnet til bransjeveteran og heimbrentconnoisseur Svein Bjørge, og er en metalfestival for deg som synes at Inferno og Blastfest blir for smalt. Som om NRK Pyro skulle arrangert festival, bare uten tidsriktig metalcore og amerikansk stadionmetall (ikke at det er noe galt i det). Den store genistreken med Tons of Rock er derimot ikke lineupen. Selv om det er deilig å se Backstreet Girls og One Tail One Head på samme plakat er hovedstjerna settingen, Fredriksten festning. Om du ikke har vært i de gamle middelalderruinene som troner over Halden, så er det som å entre et lite Ringenes Herre­univers, eventuelt et mulig utgangspunkt for en gotisk Edgar Allen Poe-­novelle. Og hva er vel mer metall enn det? Har ikke Immortal spilt inn musikkvideo her allerede? Skandale! Ikke er Halden lange stykket unna Oslo, eller svenskegrensa, kinaputter, snus, flesk og porr heller, så logistikken er upåklagelig. Kudos for å snike inn to av de mest interessante forkjemperne for den nye sataniske rocken, Purson og svenske Year Of The Goat, som slapp fantastiske Angel’s Necropolis i fjor. Ellers balanseres festivalen folkekjært med Volbeat og fortsatt interessante 80­-tallshelter som Slayer, Anthrax og Wasp, svensk hipstersatanisme som Ghost og In Solitude, og ikke minst et eksklusivt comeback fra kristenpunkerne i Silver.

Riddu Riđđu
9.– 13. juli
Kåfjord

Foto: Ørjan Bertelsen

Er du ute etter en festival litt utenom det vanlige, kan Riddu Riddu i Kåfjord, Troms være noe for deg. Riddu er inne i sitt 23. år, og selv om det ikke er mange innenfor Ring 2 som valfarter hit, er de for en institusjon å regne. Riddu er mye mer enn musikken, med fokus på samisk kultur og annen urfolkkultur. Rundt sletta i Manndalen troner høye fjell, og nede på vidda er det som å være på prærien i ville vesten. Riddu er halvt folkefest og halvt kulturelt fyrtårn. Dans, teater, workshops, heimbrentfylla og tilhørende ralling, bidos (reinsdyrsgryte), joik. Barnefestival. Urfolkskunstnere fra alle verdensdeler. Musikalsk kan du snuble over alt fra ørkenblues fra Mali til samisk rap og tuvinsk strupesang. I år er ett av høydepunktene A Tribe Called Red. Electronica tuftet på pow­wow og amerikanske tradisjoner fra lenge før Columbus kom rekende på leit etter tandoorikrydder. Og alt det får du mens publikummet rundt deg er en salig blanding av spritglade nordboere klare for bygdefest, og den kulturelle samiske eliten som farter fra kulturopplevelse til kulturopplevelse. Du tror kanskje du er godt kjent med Norge, helt til du står på Riddu­campen og skåler i midnattsola.

Pstereo
15.– 16. august
Trondheim

For mange handler festivalopplevelsen om å komme seg bort fra familie, skole og hverdag – en videreføring av tenårenes leirskoleopphold, om du vil. Men jo eldre man blir, desto mer tiltrekkende er den gode, gamle byfestivalen. Blant de absolutt beste av disse finner vi Pstereo i Trondheim, hvor man ikke bare kan oppleve fin­fin og variert musikk i vakre omgivelser på Marinen, men dessuten får avsluttet den norske sommeren sammen med hyggelige og solglade trøndere. Enten du bor på hotell, har lånt deg sofaplass, eller er fra byen selv, slipper du altså å våkne opp i et svett telt – og kanskje best av alt: etter konsertene fortsetter moroa i byens oversiktlige utestedjungel. Slenger du på muligheten til å stikke innom Bibliotek­kaféen Gjest Baardsen og spise landets kanskje beste kanelbolle, sier det seg selv at Pstereo burde stå på lista di over sommerens mulige festivalopplevelser. I år kan du berike deg med konsertopplevelser fra heltinner som MØ (DK) og Elliphant (SE), samt nyere og eldre legender som Tungtvann og Highasakite.

Øyafestivalen
5.– 9. august
Tøyenparken. Oslo

Er Øyafestivalen landets desidert beste festival? En ting er sikkert: ingen andre festivaler er like brukervennlige. Og da ser vi bort i fra det befriende faktum at festivalen foregår midt i byen, sånn at man kan dra rett ut på byen, eventuelt rett hjem i egen eller andres seng etter konsertslutt. Mattilbudet er også makeløst, om enn noe dyrt. Hos Øya er kvalitet i fokus i alle ledd, og det gjør selvsagt festivalen til en absolutt for de som er litt for gamle til å sove i telt og livnære seg på Mr. Lee og lunken Pokaløl. Skal man pirke på noe, er det at indierocken og shoegazebandene som har dominert her ikke akkurat er det man kaller «fæstarmusikk» nordpå. Heldigvis har Øya tødd opp litt, og i fjor fikk politisk ukorrekt arbeidsmetal (Slayer) og 90­tallsnostalgisk ballerap (Wu Tang) innpass høyt oppe på plakaten. Årets program inkluderer flere band man ikke nødvendigvis forbinder med Youngstorget­mafiaen. Outkast, Mayhem og Gojira, for eksempel. Det store spørsmålet i år er selvfølgelig, vil det ha noe å si for festivalen at den flytter fra de akk så innjobba fasilitetene i Gamlebyen og opp til Tøyenparken? Blir det skikkelig Øyafestival uten de tradisjonsrike trekkfuglene som flyr over vannet?

Slottsfjell
17.– 19. juli
Tønsberg

Tønsberg er vestkanten av Oslo sitt Sodoma og Gomorrah sommerstid. Drita, pengesterk ungdom med seilersko og poloskjorter velter seg rundt langs kaikanten. Mange av disse finner selvsagt veien opp på Slottsfjell, men de er heldigvis ikke så dominerende at du risikerer å bli sett rart på når du tropper opp i den utvaska Maiden­skjorta di, army boots og trange 501s. Festivalen har bygd seg opp til å bli en av Norges største de siste årene. Selve konseptet reint musikalsk er kanskje litt utydelig, og det har det alltid vært, men du må være en skikkelig grinebiter for å ikke finne noe du liker på Slottsfjell. Folkelige De Lillos, death metal og grindcore­legendene Carcass, indie­yndlingene og Norgesvennene Haim og Norges beste rapper Store P har kanskje ikke mye til felles, men på sitt beste er det disse motsetningene som gjør Slottsfjell så bra. Vi kan dog ikke prate om Slottsfjell uten å nevne klubbprogrammet. Her har Tønsbergfestivalen valgt å satse tungt, og Kastellnatt er voksne greier. Altså svære. I år kommer Diplo, Just Blaze og Dillon Francis, og dermed gjelder det å porsjonere pilsinga kraftig utover i ettermiddagssola, for Kastellnatt vil du ikke gå glipp av. Selv om programmet kanskje spriker som ei livsglad vestkantjente etter litt for mye cava, er det få som kan flekser festivalbiceps som Slottsfjell denne sommeren.

Hovefestivalen
28. juni–3. juli
Tromøya, Arendal

Kidsa, kidsa, kidsa. Så lenge kidsa er fornøyd så er Hove en suksess. Selvsagt er det (sentralstyrte) 40­åringer som bestemmer hva kidsa synes er fett i år, men det er veldig oppdaterte førtiser altså. At Hove holder en såpass ung profil har nok vært mye av grunnen til at de har gjort det så bra. De er ikke bare en videreføring av Quarten. At selv 25­åringer føler seg som dinosaurer på campingområdet der er jo typisk, men det er også fordi ingen andre festivaler tør å satse på målgruppen 18–25 år. Selv om det medfører den største tettheten av narkobikkjer på alle norske festivaler. Ungdommen skal da ikke ruse seg, heller. At Hoves fokus på unge, norske band innebærer at disse stort sett spiller for tomme telt klokka 14.00 på formiddagen får så være. Hove har et dedikert publikum, som vet å pleie festivalfølelsen. Har du aldri sett en real Circle Pit eller Wall of Death før? På Hove ser du det. Sterkt program i år også, med noen av artistene bak de beste hiphopskivene det siste året, som Schoolboy Q, Chance The Rapper og Pusha­T, og EDM-høvdinger som Lemaître og Trentemøller, mens metallen dessverre ikke er like tungt representert som tidligere.

Trænafestivalen
10.– 12. juli 
Træna

Langt te’ havs finner du en av Norges mest sagnomsuste og spesielle festivaler. Opprinnelig et overskuddsprosjekt for Bylarm-general Erlend Mogård Larsen, og Træna bærer preg av lave skuldre og høy smerteterskel. Festivalen, som ligger en hel haug med nautiske mil ut i det nordlandske havgapet, har uten unntak vært utsolgt. Kritikken har ligget i at dette har gjort dem slappe på bookingprofilen, men på Træna er det egentlig ikke så jævla nøye hvem som spiller. Settingen, kulissene, stemningen og havfolket selv gjør festivalen til en unik opplevelse uansett. Det er som en blanding av en mini-Roskilde Festival i bygdeformat og en bygdefest i Roskilde-format. Faktum er at den store pågangen har gjort at Træna har kunnet spisse profilen sin. De trenger ikke stresse for å blidgjøre andre enn kjernepublikummet. Gjøglete punkereggae og teatralske takter, samt litt føling i fjæra. Kirkehelleren, Norges kanskje mest unike konsertsted som du må ut med båt for å komme deg til, har erstattet trauste norske headlinere. I år finner du Store P, Nosiswe, Hekla Stålstrenga, Jaakko Eino Kalevi, Oscar Danielson og Erlend Øye (selvutnevnt Træna-ambassadør) sammen med islandske Hjalmar på plakaten. Har du ikke opplevd Træna er det bare å gripe sjansen, om det ennå er billetter igjen. Og for å være på noenlunde på nivå med nordlendingene på Camp Troillkåt er det best å begynne å bøtte Nordlandspils allerede på den tre timer lange båtturen ut fra Bodø. Dessuten kan du klatre til topps i Træntoppen (338 m.o.h.), overnatte i rorbu og spise ferskfesk tilberedt av gourmetkokker, og komme tilbake med nordlandspass i baklomma.

Månefestivalen
25.– 27.juli
Gamlebyen, Fredrikstad

Likestilling er stadig et hett tema i norsk musikk­ og festivalliv, men få har tatt kampsaken til et så høyt nivå som Månefestivalen i Gamlebyen i Fredrikstad. I år vil det nemlig kun stå kvinnelige artister på scenen! Festivalsjef Jimmy Olsen synes ikke bare det er uproblematisk med en ren kvinne­lineup, han mener også at årets program er det beste noensinne. Navn som Patti Smith, Beth Hart, Suzanne Vega, Mari Boine, Ida Marie og Frk. Fryd lover da også utvilsomt godt for musikkhelgen i landets vakreste festningsby. Husk bare på å aldri, ALDRI ta ferja over til Fredrikstad sentrum når festivalen er over, da du garantert kommer til å lide av Østfold­senskader resten av sommeren. Hvis du mot formodning likevel skulle befinne deg på den turistinfiserte bryggepromenaden, er det forøvrig Savoy som gjelder. Ille koselig lokalbar!

Boblere: Varnafestivalen: 10.–12. juli, Moss // Bergenfest: 12.–15. juni, Bergen // Europride/Skeive Dager: 21.–30. juni, Oslo // Måkeskrik: 25.–26. juli, Kristiansand.

The post NATT&DAGs festivalguide appeared first on NATT&DAG.

Det mener kjendiskvinner som kaster klære i aviser og magasiner. Magasinet ELLE kunne i går melde om at et knippe norske kjendiskvinner igjen kaster klære i deres siste utgave: Linnea Dale, Fotballfrue, Ida Fladen, snowboardkjører Silje Norendal og ikke minst: Live Brekke, redaktør i ELLE Decoration, alle kaster de klærne. De gjør det av «estetiske årsaker», for å «snakke ut om kroppspresset» og fordi det gir en «frihetsfølelse».

Men norske kjendiser er selvsagt ikke de eneste som kaster klærne. Vi har funnet frem bilder av noen mye mer kjente kjendiskvinner som kaster klærne, nemlig utenlandske kjendiskvinner!

– Å kaste klærne gir meg en frihetsfølelse, sier Snooki på vei ut til søpla med masse klær. Jersey Shore-stjernen synes det er uestetisk å ha masse klær flytende rundt i leiligheten.

Jessica Biel kaster bare klærne hvis hun føler seg komfortabel med det. Her er hun nydusjet og fin, på vei ut i søpla med undertøy og sokker hun har vokst fra, samt matrester og annet rask.

– Jeg er mye mer avslappet i forhold til kropp nå enn for noen år siden, sier Jennifer Garner på telefon til NATT&DAG, rett etter at hun har kastet et knippe sexy nattkjoler.

Amy Winehouse kunne heller ikke fordra overflødige mengder klær mens hun var i live. Her kaster hun store deler av vintergarderoben fra ’09.

Kristen Stewart på vei til en gjenvinningsstasjon med en pose full av klær hun ikke har bruk for lenger. «Miljøvern er sexy!» sier hun til paparazziene mens hun kaster klærne.

Pamela Anderson med en eske full av sine ikoniske røde badedrakter. «Jeg er en sterk kvinne», tenker hun mens hun kaster dem.

Snooki kaster klærne igjen!!

Playgirl Holly Madison har bygget karriere på kleskasting. Nok en dag på kontoret for Holly!

En flau Selena Gomez triller ut resultatet av kombinasjonen for mye vin og Ebay-auksjoner.

Viktig og riktig, kjendiskvinner ;)

The post Bildeserie: Kjendiskvinner kaster klærne! appeared first on NATT&DAG.

– SER DERE HAN DER? Hundre og femti tusen i måneden. Fikk se lønnsslippen hans en gang.

Guttene vi har kommet i snakk med i lobbyen på Radisson-hotellet på Holbergs plass i Oslo er nyrekrutterte selgere i Eqology, et såkalt multi-level marketing-selskap som denne helgen arrangerer sitt årlige kickoff for sine ansatte på hotellet. Vi har fått kloa i hver vår 600-kroners billett til kveldens bootcamp, som består av motivasjonsforedrag holdt av to innflydde amerikanere. To av bransjens mest suksessfulle, blir vi fortalt mens vi spiser ananas fra delikat danderte fruktfat.

– Noen er kjempeflinke og tjener hundre tusen i måneden. Også er det sånne som oss, som er ganske ferske i gamet, sier «Lars», en velkledd ung mann som har tatt turen fra Trondheim ens ærend for å overvære helgens happening på Radisson. Eqology er et norsk børsnotert selskap som selger helse- og hudpleieprodukter. Forretningsmodellen baserer seg på at man rekrutterer selgere – eller distributører – under seg, og får provisjon fra deres kjøp og salg. Eqology har rundt tusen distributører og omsatte i 2013 for over hundre millioner kroner.

– Jeg ble rekruttert av han der, mens de to der er under meg igjen, sier «Lars» og peker rundt i gjengen så vi får oversikt over hvem som er under og over hverandre i systemet.

Han har ikke kommet skikkelig i gang med rekrutteringen ennå, sier han, men jobbet hardt i januar og februar. Målet er å kvalifisere seg til den årlige luksusturen, som i år går til Mardan Palace-hotellet i Antalya i Tyrkia. Det er det dyreste hotellet som er bygget i Europa og har blitt kåret til et av verdens feteste luksushoteller, blir vi fortalt. «Lars» tar opp mobilen og viser oss bilder av den storslåtte bygningen.

– Alt er i gull, alt er ekstremt. Jeg skal dit hvis jeg klarer å bli Vice President innen juli.

Dørene til foredragssalen åpnes, og det oppstår sporadisk applaus i lobbyen. Salen tar 500 stykker og det ser ut til å bli helt fullt. På hvert sete ligger en notatblokk, en produktkatalog, Eqologys eget magasin Ambition, og en tube med kosttilskuddet Multichi Energy Gel.

– Vi bruker legemiddelstandard på alle helseproduktene våre. Det er etter min mening litt overkill, men vi gjør det fordi Eqology skal være i toppen, sier «Lars».

Selv bruker han Multichi og Eqology-sjampoen. Når vi spør ham om Multichi er et bedre kosttilskudd enn Omega 3, blir vi anbefalt å forhøre oss med han som sitter på raden foran, som visstnok har mer peiling på sånt. Mannen i blazer og lakserosa bukser befinner seg noen ledd over noen som er noen ledd over guttene igjen, og bærer tittelen Diamond President, den nest høyeste man kan ha i Eqology.

– Multichi er mye dårligere enn Omega 3, sier han og bryter ut i latter.

– Men provisjonen er mye bedre!

ULOVLIGE PYRAMIDER

I Charles Dickens’ roman Martin Chuzzlewit fra 1843 møter vi den skruppelløse kjeltringen Montague Tigg, som lurer Martin Chuzzlewit med på en forsikringssvindel han tjener seg søkkrik på. Nesten et århundre senere bestemmer italieneren Charles Ponzi seg for å prøve ut Dickens’ oppdiktede forretningsmodell i den virkelige verden. Ponzi tiltrekker seg investorer ved å garantere høy avkastning, men betaler i virkeligheten investorene – og seg selv – med penger han får fra de nyeste investorene. Dette holdt på i ett år før systemet kollapset, i 1920. Investorene tapte til sammen over 20 millioner dollar, og Ponzi ble dømt til fem års fengsel for svindel – senere verdenskjent som Ponzi-svindel, den første kjente formen for pyramidespill.

Et pyramideselskap fungerer slik at tilførsel av kapital avhenger av rekruttering av flere investorer, eller deltakere. Hver deltaker må betale en inngangsbillett for å kunne delta i spillet, og personen som rekrutterer den nye deltakeren blir belønnet med en prosentandel av det innbetalte beløpet. Som regel fordeles også provisjoner på høyere nivå. For at et slikt system skal lykkes kreves det en kontinuerlig eksponentiell vekst av nye medlemmer, derav navnet. Problemet er at en slik vekst – at hvert ledd i pyramiden må være større enn det forrige – er umulig å opprettholde, og matematikken i slike systemer garanterer derfor for at majoriteten av deltakerene vil tape alt de har investert.

I Norge eksploderte pyramidespill etter årtusenskiftet, og det anslås at mellom 50 og 60 pyramideselskaper opererte i landet mellom 2002 og 2006. Det største selskapet, World Games (WGI), ble erklært ulovlig i flere land, men skal ha hatt 250 000 medlemmer i Norge. De som satt på toppen av pyramiden tjente millionbeløp, før det hele kollapset i 2005. Det mest omtalte pyramideselskapet var imidlertid helnorske The Five Percent Community (T5PC). Selskapet gikk konkurs i 2004, og 80 000 nordmenn mistet pengene de hadde investert – totalt anslått til én milliard kroner. Etter disse skandalene ble det innført en ny paragraf i Lotteriloven som eksplisitt forbød pyramidespill.

LOVLIGE PYRAMIDER

Multi-level marketing (MLM) baserer seg på den samme pyramidestrukturen, men i motsetning til de «rene» pyramidespillene selger disse selskapene faktiske produkter, som regel helse- og kostholdsrelaterte. Forretningsmodellen innebærer at man flytter markedsføring og distribusjon fra regulære utsalgssteder til et nettverk av distributører og forbrukere. Man skal da angivelig kunne redusere antall ledd mellom produsent og forbruker, og samtidig kraftig redusere kostnader knyttet til blant annet leie av kontorarealer. MLM er et amerikansk fenomen, men selskaper som Amway, Herbalife og Nu Skin har de siste tiårene spredt forretningsmodellen over hele verden. Bransjen omsetter nå for en billion kroner globalt, og teller over 90 millioner distributører.

– Du rekrutterer folk til å selge et produkt for deg. Så hjelper du dem med å rekruttere folk under deg igjen, slik at det blir flere og flere som kjøper fra den som sitter på toppen, sier Gorm Kunøe.

Kunøe er førstelektor ved Handelshøyskolen BI og har fulgt bransjen i en årrekke. Han mener forretningsmodellen har livets rett fordi den tilbyr en annen og mer personlig kundeopplevelse enn tradisjonell butikkhandel. Lotterilovens § 16, som kom etter skandalene på midten av 2000-tallet, forbyr «å drive eller delta i pyramidespill eller lignende omsetningssystemer». Loven impliserer at over halvparten av et selskaps inntekter må komme fra salg av produkter, ikke fra rekruttering av nye medlemmer. Gjør det ikke det, har man smertefullt fått erfare at systemet vil gjøre de få på toppen styrtrike, før den uungåelige kollapsen inntreffer.

– Det blir som å la en hund leve av å spise sin egen hale, sier Kunøe.

DE SERIØSE

De største MLM-aktørene i Norge – de amerikanske gigantene Amway, Herbalife og Nu Skin – er sammen med Eqology og en håndfull andre MLM-selskaper organisert under interesseorganisasjonen Direktesalgsforbundet. Forbudet jobber for å forbedre samfunnets syn på bransjen, gjennom myndigheter og media, samt informasjonsforedrag på skoler og høyskoler. Samtidig driver Direktesalgsforbundet aktiv lobbyvirksomhet for at lover og forskrifter tilpasses deres medlemmers interesser. Medlemsbedriftene har en samlet distributørstab på 87 000 nordmenn, og omsatte i 2013 for over 1,3 millarder kroner. En innlemmelse i Direktesalgsforbundet virker å være ensbetydende med å bli ansett som et seriøst MLM-selskap.

– Vi er et forbund for den seriøse delen av bransjen, sier Jan Fredrik Torgersen, leder i Direktesalgsforbundet.

Han forteller at for å bli medlem er det strenge krav som må oppfylles.

– Våre etiske regler – som alle våre medlemmer er forpliktet til å følge – er strengere enn lovverket i Norge, sier han.

«Multichi er mye dårligere enn Omega 3, men provisjonen er mye bedre!»

Gorm Kunøe fra Handelshøyskolen BI er av samme oppfatning:

– Direktesalgsforbundet skiller ut alle bandittselskapene, sier han.

Torgersen forteller at Direktesalgsforbundet har god kontakt med både Lotteritilsynet og Forbrukerrådet, og at de nesten ikke opplever klager. Sammenlignet med andre salgsbransjer er de tilnærmet feilfrie, ifølge Torgersen. Og ganske riktig: Da Tonje Hovde Skjelbostad fra Forbrukerombudet holdt foredrag for Direktesalgsforbundets medlemmer tidligere i vår uttalte hun at «Direktesalgsbransjen er blant de snilleste guttene i klassen. Jeg har ikke funnet noen klager på dere».

KAMPEN OM HERBALIFE

I USA er situasjonen en annen. Herbalife har det siste halvannet året utkjempet en krig mot hedgefond-milliardæren Bill Ackman, som gikk ut offentlig og anklaget selskapet for å være et gigantisk pyramidespill. Uttalelsene baserte seg på en årelang granskning av selskapet som Ackman selv hadde initiert. Den over 300 sider lange presentasjonen, som utelukkende er basert på offentlige tall fra Wall Street-noterte Herbalife selv, konkluderte med at 88 prosent av alle Herbalifes distributører ikke tjener noe som helst, og at 99 prosent tjener under halvparten av en minstelønn. Dette står i sterk kontrast til hva selskapet markedsfører seg som: En unik inntektsmulighet og nøkkelen til økonomisk frihet. Bill Ackman påstår at Herbalife tjener penger på rekruttering, ikke produktsalg til kunder, og estimerer at selskapet har hatt mer enn 3,5 milliarder dollar i investeringstap siden 1980 – penger som i all hovedsak har blitt overført fra nederst til øverst på distributørkjeden.

Samtidig satset Ackman én milliard dollar mot Herbalife-aksjen i en såkalt short bet, som betyr at Ackman tjener penger på at selskapets aksjer synker. Det han eventuelt tjener på Herbalifes nedgang skal doneres til veldedighet, sier han.

– Jeg er villig til å gå til verdens ende for å bevise at Herbalife er et pyramidespill, sa Ackman til CNN, mens Herbalife-aksjen stupte på storskjermen bak ham.

Herbalife har stilt seg uforstående til anklagene. Etter at revisjonsgiganten PWC godkjente tidligere års regnskaper steg aksjekursen igjen og Bill Ackman lå an til å bli den tapende part. Saken tok imidlertid en ny vending i mars i år, da det ble kjent at US Federal Trade Commision (FTC) har åpnet en etterforskningssak mot Herbalife. Det er første gang på over 30 år at amerikanske myndigheter etterforsker et stort MLM-selskap. 11. april meldte den britiske finansavisen Financial Times at også FBI har igangsatt etterforskning av Herbalife.

– Jeg har fått med meg at de er under etterforskning, men Herbalife har gått ut med noen pressemeldinger og de mener at dette er helt feil, sier Jan Fredrik Torgersen fra Direktesalgsforbundet.

Han peker på at Herbalife er et av verdens største direktesalgsselskaper, og at forbundet ikke har fått noen negative tilbakemeldinger på Herbalife Norge.

– Herbalife er etter vår mening hundre prosent lovlig. Hva USA gjør har jeg ikke noe oversikt over, sier Torgersen.

MOTSTANDSMANNEN

– Multi-level marketing er vår form for Nigeriabrev.

Det sier amerikaneren Robert FitzPatrick, mannen som sammen med Bill Ackman må ta mesteparten av ansvaret for Herbalifes pågående krise. FitzPatrick driver nettstedet og non profit-organisasjonen Pyramid Scheme Alert, og er den ledende kritiske autoriteten på feltet. Hans bok False Profits: Seeking Financial and Spiritual Deliverance in Multi-Level Marketing and Pyramid Schemes (1997) var den første som foretok en kritisk undersøkelse av bransjen. FitzPatrick har brukt hele sitt voksne liv på å skape oppmerksomhet rundt det negative ved MLM og jobber for en strengere lovgivning for bransjen, som han mener baserer seg på pyramidesvindel.

– Selskapene presenterer seg som en unik mulighet for høy inntekt. Det er det bevist gang på gang at de ikke er, sier FitzPatrick.

Han har undersøkt hundrevis av MLM-selskaper over flere tiår, og påstår at i motsetning til hva selskapene selv sier, er det bare den ene prosenten på toppen av kjeden som tjener penger. Rettssaken der britiske myndigheter ville stenge Amway UK er et av mange tilfeller som bekrefter tallene til Ackman og FitzPatrick: Der kom det frem at på over 30 år hadde mindre enn én prosent av alle som hadde vært med i Amway tjent penger på det. Selskapet hadde aldri gått i overskudd og bidro dermed heller ikke til skatteinntekter. Amway UK var utelukkende en samfunnsbyrde myndighetene ba retten sette en stopper for.

«Bransjen omsetter nå for en billion kroner globalt, og teller over 90 millioner distributører.»

– Våre tall er nok bedre enn Amways, sier Frank Bjordal, administrerende direktør i Eqology.

Han mener forretningsmodellen er rettferdig, fordi man får betalt ut fra de resultatene man selv skaper. Og som i samfunnet for øvrig er det bare de færreste som er disiplinerte nok til å jobbe så hardt som det skal til for å komme opp på et visst nivå, hevder han. Torgersen fra Direktesalgsforbundet er enig.

– Hvis du jobber like mye med direktesalg som du ville gjort hvis du sto i butikk, hvor du kanskje må stå ti timer hver eneste dag i flere år før du begynner å tjene penger, så er det garantert at du tjener penger i den bransjen her, sier han.

TALLENES TALE

– Du trenger bare en kalkulator for å se at det ikke kan funke.

Ifølge Robert FitzPatrick har bransjens elendige statistikk ingenting med verken rettferdighet eller disiplin å gjøre. Forretningsmodellen baserer seg på en endeløs rekrutteringskjede som matematisk sett dømmer det store flertallet til å tape.

I Eqology er det lagt opp til at man i første omgang skal rekruttere tre distributører, som man igjen skal hjelpe med å rekruttere tre under seg igjen. Da har du tolv distributører under deg og har oppnådd tittelen Vice President, med en fast bonusinntekt i måneden.

– Dette er den eksponentielle rekrutteringskjeden alle selskapene bygger på. Det de derimot ikke forteller deg er at du bare kan gjøre dette et visst antall ganger. Hvor mange mennesker bor det i Oslo? spør FitzPatrick, og etterlyser en kalkulator.

Den viser at etter 13 «lag» vil nettverket i Eqology telle flere mennesker enn Oslos befolkning. To runder til: Flere enn Norges befolkning.

– Og da har du regnet med alle. Det aktuelle markedet er bare den lille andelen av den voksne befolkningen som er villige til å pushe overpriset helsekost på venner og familie, sier FitzPatrick.

«Multi-level marketing er vår form for Nigeriabrev.»

Frank Bjordal ser poenget, men mener det er irrelevant.

– Teoretisk sett har han helt rett. Men foreløpig er det så få mennesker som er en del av Eqology at den problemstillingen ikke eksisterer hos oss. Det blir det samme som at på et eller annet tidspunkt har alle kjøpt iPhone. Og Apple har jo klart å vokse. Lille Eqology trenger ikke tenke så mye på det, det er veldig, veldig langt frem i tid, sier Bjordal.

Likevel sier aldri selskapene at sjansene for suksess blir mindre jo fler som fra før av er med i nettverket, men påstår at inntektsmuligheten alltid er den samme, for alle.

– Det er åpenbart en gigantisk løgn, sier FitzPatrick.

Frank Bjordal avviser dette, på tross av at han innrømmer at modellen teoretisk sett ikke kan gå opp.

– Utbetalingen har å gjøre med hva du bringer inn i selskapet. Det er det alt står og faller på. Det handler om hva man har lyst til og hva man har tid til. Når man begynner har ingenting å si.

DØMT TIL Å TAPE

– Det var en venninne fra studiet som kontaktet meg på Facebook, og lurte på om jeg var villig til å benytte meg av en unik mulighet. Brage Skaare Rist, en 23 år gammel student fra Oslo, forteller om sitt første møte med Nu Skin – et av verdens største MLM-selskap. Han ble nysgjerrig på hva det var venninnen siktet til, og dagen etter befant han seg på et uforpliktende informasjonsmøte.

– Da presentasjonen var over satt jeg med en følelse av at dette ikke var noe for meg, men i en forsamling med så mange som virkelig kjøpte greia var det vanskelig å ikke la seg påvirke, sier Brage.

Etter møtet ble han imidlertid overbevist av et skjema som presenterte hvor lite som skulle til for å tjene penger i Nu Skin. Personen som hadde rekruttert venninnen fortalte at han på tre uker hadde rekruttert fire stykker og at han nå ville ha en fast inntekt på 28 000 kroner i måneden.

– Det var rett og slett det at jeg ikke kunne si nei. «Snart vil alle bli med, og da sitter du der med skjegget i postkassa», liksom.

– Dagen etter meldte jeg meg inn og betalte inngangssummen på 8000 kroner. Da fikk jeg en latterlig stor mengde produkter, sier Brage.

Månedene fremover brukte han mye tid på Nu Skin. Han hørte på lydklipp av presentasjoner og så på videoer av motivasjonsprekener.

– I starten var jeg helt overbevist om at dette skulle jeg klare. I og med at jeg var «hjernevasket», tenkte jeg at dette var en mulighet alle egentlig hadde lyst på.

På tross av utallige forsøk greide aldri Brage å rekruttere noen under seg i Nu Skin. Da han kontaktet folk i omgangskretsen gjennom Facebook ble han ble møtt med den samme skepsisen han selv hadde.

– Forsøkene mine ble mer og mer halvhjertede og jeg begynte selv å tvile på muligheten jeg «solgte». Jeg fikk aldri med noen på introduksjonsmøter, og etter hvert ga jeg mer eller mindre opp.

For å holde seg inne i systemet måtte Brage kjøpe produkter til en verdi av 1500 kroner hver måned, og ettersom han ikke greide å verve noen, ble Nu Skin utelukkende en utgiftspost. Etter fem måneder sluttet han i Nu Skin. Alt han satt igjen med var en privat sminkesamling verdt 14 000 kroner.

KONTINUERLIG KOLLAPS

Amway har eksistert i 55 år og omsetter årlig for godt over ti milliarder dollar. Hvordan kan dette ha seg dersom det stemmer at forretningsmodellen selskapet bygger på er dømt til å feile?

– Amway og alle de andre store MLM-selskapene hadde kollapset for lengst hadde det ikke vært for at de har spredt seg verden rundt, sier Robert FitzPatrick.

MLM-selskaper må hele tiden oppsøke nye markeder, men dette er ikke hovedgrunnen til at de overlever så lenge. Grunnen, ifølge FitzPatrick, er at det er en konstant utskiftning i bunnen av pyramiden.

– Ved hjelp av kalkulator har vi bevist at det etter et visst antall ledd vil stagnere. Men det betyr ikke at systemet kollapser. De nyeste distributørene vil ikke finne nok folk, men det betyr ikke at de ikke vil bli erstattet når de gir opp.

Dermed foregår det en kontinuerlig utskiftningsprosess i bunn, en prosess FitzPatrick beskriver som en «kontinuerlig kollaps».

Her hjemme vokser Eqology seg stadig større. De lanserte seg nettopp i Estland og Nederland og opererer fra før i hele Skandinavia. Det uttalte målet er å bli det største MLM-selskapet i Europa.

FitzPatrick bruker Eqology som illustrerende eksempel for å forklare den kontinuerlige kollapsen:

– Selskapet vil fortsette å vokse slik det har gjort, og snart vil tusenvis av mennesker være involvert. Av modellen vet vi at du må ha tolv personer unner deg før du blir Vice President. Hvis det er 1000 mennesker på bunn vil det dermed øke til 12 000. Det kan gå. Så skal disse ha tolv nye under seg igjen. Da er vi oppe i 144 000 mennesker. Det kommer mest sannsynlig ikke til å skje. Men hvis det gjør det: 1,7 millioner nordmenn. Så hva skjer med de 12 000 på bunn? De må finne tre, som igjen må finne tre, men de kan ikke finne disse, for det er ikke så mange mennesker i markedet.

«Etter fem måneder sluttet han i Nu Skin. Alt han satt igjen med var en privat sminkesamling verdt fjorten tusen kroner.»

I likhet med Brage Skaare Rist i Nu Skin vil de fortsette å kjøpe sin månedlige kvote for å få lov til å være med. Etter hvert blir man frustrert og innen et halvt år vil halvparten av de 12 000 ha sluttet, tror FitzPatrick. Innen et år vil godt over 90 prosent ha sluttet, skal vi tro tall fra Herbalife, tall som tidligere har blitt holdt skjult.

Svindleren Montague fra Dickens’ roman ble etter hvert som han svindlet til seg mer og mer penger også mer og mer respektert, fordi han kunne kle seg i finere og finere dresser. Robert FitzPatrick mener samfunnet står ovenfor det samme problemet med MLM-selskapene.

– Man ser et tilsynelatende robust selskap som blomstrer, og det virker som en god ting. Man spør seg ikke om hvorfor det blomstrer, sier FitzPatrick.

PYRAMIDELIGNENDE SYSTEMER

MLM er et relativt nytt fenomen, og veldig få land har derfor eksplisitte lover om pyramidebaserte forretningsmodeller. USA har for eksempel ingen lover der ordet «pyramid scheme» forekommer. Der må man ta i bruk en paragraf av The Fedral Trade Commision’s Act, som forbyr «unfair and deceptive trade practices».

– Det blir ikke behandlet som noe kriminelt. Det resulterer i bøter, og bedrifter kan blir stoppet, men det fører ikke til at noen må i fengsel. Det blir behandlet som «bad business», ikke som svindel. Dette er problemet i Europa også, sier Robert FitzPatrick.

Selv om den britiske retten måtte si seg enig i at nesten ingen tjente penger i Amway, og at pengene som gikk tapt ble overført til noen få på toppen, fant ikke retten noe ulovlig ved selskapet. Etter å ha sagt seg enig i å foreta små forandringer fikk Amway UK fortsette driften.

I 2011 ble Herbalife dømt for å være et ulovlig pyramideselskap i belgisk rett, fordi – som retten konkluderte med – det baserer seg på en endeløs rekrutteringskjede som nødvendigvis må føre til at de aller fleste taper penger. Dommen ble imidlertid tilbakevist da selskapet tok saken til lagmannsretten i desember 2013. Konklusjonen derfra var at provisjon fra kjøp og salg av distributører man selv har rekruttert ikke er et brudd på EUs forbrukerlover.

Det var EUs lovgivning på feltet Norge rettet seg etter da § 16 i Lotteriloven ble opprettet i 2006. Den definerer pyramidelignende omsetningssystemer basert på rekruttering som ulovlig. Men hva defineres som lignende systemer?

– Altså, det finnes ikke et annet begrep som er godt nok, sier Silje Sægrov Amble fra Lotteritilsynet.

Hun vil ikke kommentere Eqologys modell spesielt, men sier tilsynet har fått noen henvendelser om selskapet.

– Vi er veldig forsiktige med å si noe om selskaper vi ikke har vurdert skikkelig. Vi har hatt tre enkeltsaker etter at den nye lovbestemmelsen kom i 2008. Det er store, omfattende saker som gjerne tar et år, sier Amble.

Det er altså få selskaper som blir vurdert, og de tre sakene Amble nevner gjelder bedrifter som er milevis unna medlemskap i Direktesalgsforbundet. Legger man til at det er to stykker som jobber deltid med dette i Lotteritilsynet, er det klart at det skal mye til før børsnoterte selskap med godt rykte blir tatt i nærmere ettersyn.

SKALKESKJULET

Dette er kjernen av problemet, ifølge FitzPatrick: Myndighetene ser ikke at distributørene i de lovlige selskapene de facto tjener penger på rekruttering, ikke salg av produkter til kunder.

– Snu spørsmålet rundt: Belønner de noen som ikke rekrutterer? Har noen noensinne endt opp med å tjene penger ved å ikke rekruttere?

FitzPatrick utdyper:

– MLM-selskapene viser til at provisjonen som utbetales kommer fra produktsalg. Jeg kan rekruttere deg under meg, men jeg tjener ikke noe på det i seg selv. Foreløpig har selskapet rett. Men når får jeg betalt, da? Jeg får betalt når du kjøper produkter i henhold til kontraktsvilkårene, som sier at du må kjøpe eller selge et visst antall produkter i måneden for å bli værende i systemet. Og du må bli værende i systemet for å selv ha mulighet til å rekruttere.

– Jeg tjener ikke penger på å rekruttere deg i første omgang, men jeg kommer ikke til å tjene penger på deg i det hele tatt før du er rekruttert, sier FitzPatrick.

Silje Sægrov Amble fra Lotteritilsynet er med på resonnementet til FitzPatrick.

– Det er jo sånn det fungerer, men det i seg selv er ikke ulovlig, sier Amble.

Frank Bjordal mener det helt klart er mulig å tjene penger i Eqology uten å rekruttere nye distributører, og anslår at så mye som 80 til 90 prosent av Eqology-produktene havner hos kunder som ikke er distributører.

– Vår modell har dessuten mye lavere krav en for eksempel Herbalife sin. Vi tror det er lettere å få med flere mennesker på denne måten, som har lyst til å jobbe med dette fordi det er gøy. Det er ikke alltid det handler om å tjene mest mulig penger, ofte handler det rett og slett om å være med på et prosjekt der man liker produktene og man er med på morsomme møter, turer og konkurranser, sier Bjordal.

«Jeg var jo en oppegående, ambisiøs student, som hadde havnet i en sekt av frisører, lærlinger, bensinstasjonansatte og NAVere. Dette måtte jo jeg få til minst like godt som dem?»

I Eqology må man som distributør omsette for 200 poeng i måneden, hvilket tilsvarer et par tusen kroner. Det man ikke får solgt til kunder må man kjøpe selv. Selskapene belønner altså ikke distributøren for rekruttering per se, men det kreves at distributøren kjøper produktet, og belønner på den måten vedkommende som rekrutterte distributøren, sier FitzPatrick.

– Slik unngår de regelverket, men forkledningen er tynn. La oss droppe snakket om produktet: Du kommer inn, betaler for å være med, du fortsetter å betale hver måned og rekrutterer tre som rekrutterer tre. Antallet mennesker som taper pengene sine vil være akkurat det samme antallet som taper pengene sine på å kjøpe disse produktene. Det er en sofistikert form for pyramidespill.

MOTARGUMENTET

Jan Fredrik Torgersen fra Direktesalgsforbundet mener rekrutteringsmodellen ikke har noe som helst med pyramidespill å gjøre. Denne måten å organisere seg på er tvert imot den samme som i alle bedrifter.

– Ta Norsk Hydro for eksempel. Der sitter det en toppleder på toppen, som har et antall avdelinger under seg, som igjen har sine ansatte under seg. I et MLM-system skal du bygge under deg nedover hele veien. Det er veldig likt bygd opp. Det er grunnen til at alle skal ha en organisasjon, sånn at man tjener penger på de som er under seg, sier Torgersen.

Torgersens argument er det desidert hyppigst brukte til forsvar for MLM-modellen. Robert FitzPatrick blir fortalt dette daglig, og påpeker at som med alle de andre argumentene man får presentert av MLM-bransjen, kan det være lett å kjøpe dersom man ikke tenker seg om to ganger.

– Vanlige bedrifter tjener ikke penger ut av lomma på sine ansatte. De tjener penger på arbeidet ditt, men du blir betalt for det. Du taper ikke penger hvis du ikke utvider og sprer det. Du må heller ikke jevnlig betale for å være ansatt, eller kjøpe noe fra bedriften.

ALLE KAN LYKKES

– Det er svært få som taper penger på dette. Men det er klart, skal du tjene mye på direktesalg er det beinhard jobbing som gjelder. Man må stå på, det er ingenting som kommer av seg selv, sier Jan Fredrik Torgersen.

Kjensgjerningen at de aller fleste som involverer seg i MLM taper penger, blir av bransjen ikke forklart med pyramideeffekten, men som regel med beskyldninger om feil innstilling og utålmodighet hos dem som mislykkes. Dette står ofte i sterk kontrast til måten de samme personene ble rekruttert på, gjerne med løfter om at hvem som helst kan oppnå den samme suksessen som de som står på scenen forteller om. Og det er gjerne de som allerede er økonomisk dårlig stilt som fristes av tilbud om «fleksibel arbeidstid og gjentagende inntekt». Dette er MLM-selskapene klar over. Av Bill Ackmans presentasjon kommer det frem at Herbalife bruker store ressurser på å aktivt markedsføre seg mot latinamerikanere, som står for over 60 prosent av distributørstaben i USA.

Brage Skaare Rist ble skuffet over at han ikke fikk til det som mange før ham hadde fått til i Nu Skin. Han hadde blitt fortalt utallige ganger hvor enkelt det var å tjene penger. Hvorfor klarte han det ikke?

– Jeg var jo en oppegående, ambisiøs student, som hadde havnet i en sekt av frisører, lærlinger, bensinstasjonansatte og NAVere. Dette måtte jo jeg få til minst like godt som dem?

Brage fikk inntrykk av at menneskene i sitt nye arbeidsmiljø var «drittlei en rutinepreget hverdag og monotone jobber», og så på multi-level marketing som en siste sjanse til å få til noe stort.

– Fellesnevneren var at livet sto stille og at de derfor søkte seg mot noe spennende.

THE MAKING OF KINGS & QUEENS

Tilbake på Radisson er stemningen euforisk. Curtis Broome – som etter en karriere som en av verdens mest suksessfulle MLM-distributører nå reiser verden rundt for å motivere andre distributører – entrer scenen til trancemusikk og stående trampeklapp. Broome er en energisk texaner med like klar stemme som autoritet.

– Ingenting i verden er mer ærefullt, ærlig og viktig enn multi-level marketing!

Broome mener å ha funnet fundamentale lover i multi-level marketing, lover han sammenligner med tyngdekraften. Og hvor enkle de er vil «absolutely blow your mind». Det handler om disiplin og ærlighet overfor deg selv. Det handler om å vite hva som skal til og så gjøre det. Er det en som sier nei når du ringer? Det er hans problem, ikke ditt. Du trenger ikke ham, du skal videre, alltid videre! Det har ikke noe å si om du må ta fem eller femti telefonsamtaler den dagen, fordi det eneste du vet er at du skal få med deg de tre personene.

Broome sammenligner distributørene man har under seg med en baby. Multi-level marketing handler om å hjelpe andre til å få bedre liv. Du må ta vare på babyene dine og lære dem hvordan verden fungerer.

– Du kan ikke sette bort en baby i et skap, sier Broome til applaus fra salen.

«Ingenting i verden er mer ærefullt, ærlig og viktig enn multi-level marketing!»

Etter pausen er det Broomes partner Lisa Grossman sin tur. Hun er betraktelig mindre opptatt av metaforer enn sin kollega. Hun vil ha svar på spørsmålet «hva er multi-level marketing?» En nervøs forsamling kvier seg litt, før en hånd omsider strekkes i været.

– It’s about making kings and queens!

Grossman smiler overbærende. Hun virker ikke helt overbevist. Nye hender stiger opp.

– Freedom!

– Helping other people!

Forsamlingen virker så besatt av å komme med et svar som står i stil til Curtis Broomes larger than life-foredrag at de ikke evner å besvare spørsmålet med annet enn floskler. Grossman må presisere at hun er ute etter et konkret svar. Etter ytterligere utsvevende forslag gir hun opp og sier:

– Multi-level marketing handler om distribusjon av varer og tjenester uten tradisjonelle mellomledd.

The post Det lovlige pyramidespillet appeared first on NATT&DAG.

Odd Nerdrum ble i går dømt til 20 måneders fengsel for skatteundragelse. Hvordan blir livet bak murene for den 70 år gamle kjortelkledde kunstneren? Her i NATT&DAG-skyskraperen tar vi samfunnsoppdraget på alvor og har følgelig prøvd å finne svaret på det spørsmålet. Hvordan, spør du? Ved å photoshoppe «Selvportrett i gylden skrud» inn i kjente fengsels-scener, vel! Kjør kitsch, folkents!

The post Bildeserie: Odd Nerdrum i fengsel appeared first on NATT&DAG.

Forrige uke vedtok Stortinget at hver kommune selv kan avgjøre om de vil innføre forbud mot tigging.  Torsdag avgjør Arendal om de skal bli den første kommunen som vedtar et forbud, som vil tre i kraft allerede 1. juli. Hvis Høyre, Frp og Ap får det som de vil går det mot forbud også i Oslo. Målet er et nasjonalt forbud innen neste sommer, for å få bukt med den plagsomme og irriterende tiggingen. Men hva synes egentlig disse plagsomme og irriterende menneskene selv er plagsomt og irriterende i bybildet?

Tommy Rolf
Tigger

Hva irriterer deg i bybildet?

– Det mest irriterende er å se på mennesker som sitter og spiser. Som ikke er avhengig av å gjøre det, kanskje de ikke liker maten engang. Til tross for at alt er tilrettelagt for dem, finner de ikke stemningen eller lykken. Jeg savner å se lykkerus i byen. Hva tiggere angår, går de fleste til grunne på grunn av livsstilen. Jeg er den eneste tiggeren som går rundt og tigger, alle andre sitter stille. Jeg tjener 800 kroner timen (Godt betalt! journ. anm.) og mener at et forbud er helt høl i huet.

Hva gjør du hvis det blir forbud?

– Da vil jeg forsøke å få tilbake den gamle jobben min hos et flyttebyrå. Begynne å løfte og bære igjen. Komme i fysisk form igjen.

Kjell Gunnar
Tigger

Hva synes du er irriterende i bybildet?

– Romfolk. Ingen av dem klarer å innrette seg etter lover og regler her i landet. De tigger som skalkeskjul for å selge piller og røyk.

Hva gjør du hvis det blir tiggeforbud?

– Da er jeg nødt til å begynne med vinningskriminalitet igjen, for å få nok penger til det jeg trenger hver dag. Tigging har holdt meg unna i sju år, så det kan bli hardt å gå tilbake til det.

Jan Olav
Tigger

Hva synes du er irriterende i bybildet?

– Alle som slenger kommentarer og ser ned på meg. Det er sykelig ydmykende. Men i stedet for å knuse en rute og ta en veske så sitter jeg her.

Hva gjør du hvis det blir tiggeforbud?

– Jeg venter på å komme inn i behandling, men det kommer til å bli veldig vanskelig for mange. Det kommer til å bli mer kriminalitet, tror jeg.

Knut
Strømselger

Hva synes du er plagsomt i bybildet?

– Tiggere er plagsomt. De som sitter på gata er greit, men romfolk som maser er plagsomt.

Hva gjør du hvis du blir rammet av et tiggerforbud?

– Det blir spennende å se. De må klare å finne et annet tilbud. Jeg vet ikke hvordan det kan løses. Men jeg vil ha et annet tilbud.

Pål
=Oslo-selger

Hva synes du er mest irriterende i bybildet?

– Det er helt klart sigøynere som tigger. De er så aggressive. Det burde innføres tiggeforbud for utlendinger.

The post Tiggere om tiggeforbud: – Må begynne med vinningskriminalitet igjen appeared first on NATT&DAG.

Å LØ, vi koste oss på slippfest på Gudruns forrige uke! Vi har bilder som beviser det (HER og HER), men en video sier som kjent mer en to bildeserier, så her er en snutt fra festen – MED MUSIKK! Stikk den, fotopionér Joseph Nicéphore Niépce, din fordømte NEPE.

Her er noen forventede tilbakemeldinger:

«En filmatisk reise i Oslos dulgte fest og moro-miljø» – Per Haddal, tidligere Aftenposten

«Ikke bare en film om menneskene som befolker vår lille by, men også en hyllest til luktene, lydene, og kanskje særlig smakene som forvaltes i denne underlige byen som ingen forlater  før man har sjekket ut parmaskinke og gröskreux-øl på Mathallen.» – Joacim Lund, Oslo-raljør i Aftenposten

«Knall!» – Gateavisa

Les mer om det nye nummeret HER,  stikk og hent avisen i ditt nærmeste stativ eller les på nett HER.

The post VIDEO: Slippfest for Posørutgaven på Gudruns appeared first on NATT&DAG.

Damon G. Riddick fra LA har produsert funk siden «funk» var synonymt med a-listing på radiokanalene. Hans urokkelige tro på funkens budskap – i et klima hvor innovasjon er rettesnoren, og «retro» ellers bare er en musikalsk terminologi for alle som vil krydre uttrykket sitt med kredibel ballast – gjør Dâm-Funk til en av de mest prominente fanebærerne for en musikksjanger hvis glansdager tilsynelatende var omme. Med den toneangivende etiketten Stones Throw i ryggen har produksjonene hans, med hint av P-funk, post-disco og electro, nådd et publikum som kanskje ikke intuitivt ville ha utsatt seg selv for det glade åttitall. Enda større inntog i den kollektive bevisstheten gjorde han da han samarbeidet med Snoop Dogg, Ariel Pink’s Haunted Graffiti og Nite Jewel – for å nevne noen. Det 24 spor lange, og massive albumet Toeachizown er for en klassiker å regne, og hans kredibilitet meislet så hardt i sten at han kan velge seg samarbeidspartnere fra aller øverste hylle. Vi tok en prat med funk-guden under årets Sonar-festival.

Du har så og si ikke rikket deg fra funk-sjangeren i de nesten tjuefem årene du har vært artist.

– Funk er i blodet mitt. Jeg har holdt på med det siden jeg var barn.

Hvor gammel var du da lagde materialet til Adolescent Funk, samlingen med tidligere uutgitte låter du slapp i 2010?

– Jeg var tidløs. Jeg husker faktisk ikke, men det var mens jeg fortsatt gikk på high-school.

Jeg regner med at du hørte en del på Steve Arrington fra Slave, som du slapp et album med i fjor, i den perioden. Du må ha vært fan av han lenge, så hvordan var det å samarbeide med han?

– Det var en ære og han er en super fyr. Jeg har alltid hatt lyst til å samarbeide med ham. Stemmen hans er fantastisk, og når du hører musikken hans, riffene, vokalen og tonene han treffer – man, det gir meg frysninger nedover ryggen. Steve er veldig progressiv, han er ingen retrofyr, naaam sayin’, han er mer opptatt av nyere ting som Madlib, Doom og for eksempel min musikk.

Hvordan møttes dere?

– Jeg tok kontakt med ham på Facebook, av alle steder. Han hadde en nettside hvor han publiserte korte snippets av låter, så jeg sendte ham en mail. Jeg ble utrolig glad da jeg fant ham, fordi han forsvant og var borte fra scenen i mange år. Steve var lenge engasjert i en menighet, men så bestemte han seg for å formidle the funk-message utenfor kirkens fire vegger. Jeg var bare heldig med å være på rett sted til rett tid, for to uker senere dukket det opp en mail fra Steve hvor det sto «Yo! What’s up man? I know about your stuff!». Så begynte vi å utveksle låter, og den første han sendte var «Magnificent», som også er med på platen.

Apropos samarbeidspartnere. Du har også jobbet med den legendariske Detroit-produsenten Omar-S?

– Jepp. Vi har laget to låter allerede, og holder på å produsere mer. Han er en topp fyr. Jeg trodde aldri at vi skulle bli venner. Jeg husker, for lenge siden, at noen skrev online at «why the fuck isn’t Dâm-Funk working with Omar-S?», og jeg tenkte «man, I don’t have to work with just anybody». Det virker som vår generasjon vil at artister skal samarbeide hele tiden. Da jeg vokste opp samarbeidet ikke Prince. Todd Rundgren samarbeidet ikke. Kiss samarbeidet ikke. De var opptatt av å lage kunst, ikke av å finne kule personer å jobbe med. Samarbeidet med Snoop, Nite Jewel og Ariel Pink var naturlig for meg å jobbe med. Og nå er det å jobbe med Omar-S naturlig. Men misforstå meg rett, jeg gjør ikke dette hele tiden. Jeg får en hel del mail av gærne folk som skriver «let’s work», hvorpå jeg tenker «I’m working right now! What the fuck are you talking about?». Tidene har endret seg, det pleide ikke være sånn før. Men jeg forsøker å ha føttene plantet i forskjellige scener.

Og nå har du føttene plantet i house-scenen med Omar-S. Har du bånd til den scenen fra før av?

– Ja, jeg elsker house. Larry Heard, Mr. Fingers, Moodymann…Vi (Moodymann, journ .anm) har produsert en låt vi ikke har sluppet ennå. House er en av mine favorittsjangre. Jeg var veldig interessert i house på begynnelsen av nittitallet da LA hadde en stor house-scene, og kjøpte en del plater på den uavhengige platesjappen Beat Non Stop i Melrose Place fra blant annet New Groove og Burrell Brothers. Så det virker naturlig for meg å jobbe med Omar-S.

Skal dere slippe materialet på Omar-S’ FXHE-etikett?

– Vi har ikke bestemt oss for noe ennå. Vi bare leker oss, ler mellom slagene og, vel, sender hverandre en del tekstmeldinger.

Hva tekster dere om?

– Crazy youtube-videoer, pimps og biler, hehe. Han er kul.

Du har jo samarbeidet med en nordmann også, nemlig Maya Vik!

– Ja, hun er topp! Og ekstremt talentfull. Vi lager en remix av en av hennes låter nå, pluss at hun har spilt på klubben min, Funkmosphere. Og da drepte hun det! I mylderet av alle mennesker der ute som er wack as fuck, er det er trippin’ at man må grave dypt for å oppdage Maya Vik. Folk bør hylle henne.

Dere dyrker åpenbart en felles kjærlighet for Prince. Men jeg lurer på om du har en favoritt blant alle Princes protégéer eller sideprosjekter?

– Hm. Vel, min favoritt er uten tvil The Time. Egentlig alt som kom ut på Paisley Park, som for eksempel Mazarati. Brown Mark fra The Revolution produserte «Don’t Leave Me Baby» fra b-siden på andrealbumet deres, og det er kanskje min all time favorittlåt. Minneapolis-scenen var en fantastisk periode i musikkhistorien, og jeg vokste opp midt i det. Det var happening, og jeg vet at mange mennesker skulle ønske de kunne ha opplevd det. Jeg har levd og åndet i perioden. Hver tirsdag, for det var da plater ble sluppet før i tiden, skulket jeg skolen. Jeg kjørte mopeden min til platebutikken for å kjøpe de siste Prince-utgivelsene, dro hjem, åpnet vinduet mitt, satt meg ned i stolen og skuet utover the hills.

Jeg diskuterte dette med en venn i forkant av intervjuet og vi var sikre på at det skulle være Jill Jones.

– Det er et kjempebra album, men ikke min favoritt. Hun var en viktig del av Paisley-scenen, men The Time…de tre albumene, og især de to første. Pheeeeew!

Du er en mildt sagt habil vokalist, men synger veldig sjeldent på dine egene produksjoner. Hvorfor ikke?

– Det blir mer vokal på det kommende albumet. Jeg har forskjellige karakterer og forskjellige faser. Vokalen jeg brukte på Ariel Pink-samarbeidet (en coverlåt av Donnie & Joe Emersons «Baby» jou.anm) er veldig anderledes enn for eksempel den jeg bruker på «Hood Pass Intact», som er mer gangster. Ariel Pink var mer…sensuell.

Ikke for å forsøke å fornærme, men du høres litt ut som en kvinne på Ariel Pink-låten.

– Haha! Nei, det er greit. Jeg er tvilling (stjernetegnet jou.anm), så jeg kan identifisere meg med begge kjønn – selv om jeg er heteroseksuell.

Hva skjer fremover med Dâm-Funk?

– Akkurat nå er jeg veldig opptatt av å vifte flagget for progressiv funk. Det hersker en misforståelse om at funken døde, men det gjorde den aldri, den ble bare overskygget av hip hop og andre lignende stilarter. Livet handler ikke bare om å oppleve en samplet boom-dat-boom-beat, men også, som jeg vet mange cats lik meg selv også elsker, arrangementer og akkorder. Jeg prøver å få frem den siden av «the inner city» som faktisk fortsatt eksisterer på det nye albumet jeg jobber med.

Når slippes albumet?

– Det er planlagt til slutten av høsten, og det er det mest solide jeg har gjort til nå.

Hva skjedde med bloggen din, forresten? Jeg pleide å følge den slavisk før du sluttet å oppdatere den.

– Galactic Funk Federation, ja. Jeg ville trekke meg bort litt, og har for eksempel ikke vært på Twitter siden 16 mai. Det skyldes at jeg har hatt lyst til å gi folk en pause fra meg til det neste albumet kommer ut. Før i tiden pleide artister å slippe et album, for å så forsvinne helt. Jeg er til og med usikker på om jeg burde gjøre konserter eller intervjuer i det hele tatt, for jeg er egentlig ikke klar for noe av det ennå.

Siste spørsmål: Ingen i verden bruker instrumentet keytar. Bortsett fra deg? 

– Ja, du vet hva de sier: first they laugh at you, and then they copy. Jeg spiller det som et ordentlig instrument. Jeg kødder ikke rundt, det er liksom ikke sånn at jeg sier «Hey guys, look at me! I have a keytar, duu-ti-duu-ti-duuuu». Folk tror ofte at dette ikke er å holde det ekte. Men det ER ekte.

The post Dâm-Funk: – Folk bør hylle Maya Vik appeared first on NATT&DAG.