– Do you guys know where we can get some weed? spør Nina Kraviz’ reisefølge på gebrokkent engelsk, mens vi demonstrativt ledes ut av det designerte mediaområdet til en hullete sofa gjemt bak noen containere, trolig tiltenkt rumpene til den hardtarbeidende administrasjonen i Coachella-festivalen.
Kraviz har gjort en million intervjuer, men insisterer likevel på at vennen skal være med. Det graverende ordskiftet som fulgte hennes famøse intervju i Resident Advisors dokumentarserie Between The Beats har trolig forringet tilliten til journalister.
Da Kraviz ble intervjuet i et badekar i bare nettoen, til tross for at ingenting syntes, lot nemlig ikke det harde skytset vente på seg: hun spilte på sex for å selge musikk. Tilsvarende har selvfølgelig gått upåaktet hen når menn har gjort tilsvarende. Da for eksempel DJ-en og den uttalte Kraviz-motstanderen Seth Troxler lagde en promovideo i Adams drakt, ble det vurdert som «artig».
Men at hun er jente og pen i et mannsdominert miljø, blir heldigvis til en ubetydelig parentes når du får oppleve henne live.
Settet til Nina Kraviz’ på Coachella 2014 startet klokken 17 på ettermiddagen, men det kunne like gjerne vært 05 på morgenen. Alle svette oppmøtte var i en euforisk danserus, og fistpumpingen satt løst i nevene. Bak en gigantisk DJ-pult sto hun trippende på tå med en påfallende letthet, noe uproporsjonal til den tunge bassen som slo som en knyttneve mot innvollene. Kraviz er en stødig forkjemper for acid-, ghetto-, Chicago-house og Detroit-techno, men i motsetning til musikere som blir født med en geografisk musikkballast fra det nordøstlige USA, har hun sine røtter fra langt fanden i vold. Irkutsk i Sibir blir neppe nevnt i samme åndetrekk som «musikkmetropol», men det er kanskje nettopp derfor det er tydelig at Kraviz har hatt en genuin interesse for elektronisk musikk fra barnsben av – uavhengig av omgivelsenes begrensninger.
Jo mer jeg spiller, jo mer tenker jeg at jeg fanger et signal fra verdensrommet.
– Scenen i Irkutsk var kjempeliten, med bare et fåtall bra klubber. Jeg fikk selvfølgelig ikke lov til å dra på noen av dem fordi jeg var for ung, så den første gangen jeg gikk ut måtte foreldrene mine være med. Det var kjempeflaut. Da jeg kom ut sto de på utsiden og ropte «Nina! Her er vi!». I Irkutsk skjedde det ingenting, og vennene mine var overhodet ikke interessert i det samme som meg. Jeg var veldig ensom med interessen min. Heldigvis hadde jeg god fantasi.
![nina kraviz christian belgaux 2]()
Forestilte du deg at du var DJ?
– Ja, jeg fantaserte ofte at jeg spilte musikken jeg likte for store folkemengder.
Når man ser hvor store folkemengder Kraviz trekker på ukentlig basis blir den uttalelsen nesten pinlig beskjeden. DJ-yrket har imidlertid ikke vært det eneste livsløpet hun har sett for seg. Hun er utdannet tannlege, og levde en stund et dobbeltliv med tennene til krigsveteraner og astronauter på dagtid, og klubber på nattestid, i det tidlige totusentallets Moskva.
Ziiiiiiiiiiiiiiiiiiiii. Og kick-trommen var wob wob wob wob. Og tekstene grisete. Det låt så umodent, som om det var spilt inn med en gang idéen ble unnfanget.
Musikkinteressen ble næret gjennom den nederlandske non-profit-radiostasjonen Intergalactic FM, dengang Cybernetic Broadcasting System, som spilte Europas fremste innen techno, house, acid og electro. I 2006 ble hun akseptert som elev ved den prestisjetunge musikkskolen Red Bull Music Academy, utelukkende basert på miksene hennes. Men utdannelsen fikk hun av ghetto-houselabelet Dance Mania, startet av house-pioneren Jesse Saunders. Det var dette som virkelig satte tonen for Kraviz’ spillestil, produksjonsmetoder og livsførsel.
– Dance Mania er et av mine favorittlabels, og trolig det som har påvirket det musikalske livet mitt mest. Da jeg hørte utgivelsene var det kjærlighet ved første øyeblikk, som en kjemisk reaksjon. Det var ulikt noe jeg hadde hørt før – skarpe, rå, skitne beats som ikke hørtes perfekte ut eller låt bra, det låt…
Kraviz fomler etter ord for å beskrive lydbildet, og ender opp, som hun gjør i store deler av intervjuet, med å mane frem lyder som substitutt der ordene ikke strekker til.
– Ziiiiiiiiiiiiiiiiiiiii. Og kick-trommen var wob wob wob wob. Og tekstene grisete. Det låt så umodent, som om det var spilt inn med en gang idéen ble unnfanget.
Du jobber mye med det umiddelbare når du spiller og produserer?
– Ja, det var nettopp dette som påvirket meg. Mitt liv handler om nå. Når jeg spiller inn vokal handler det om å fange et øyeblikk. Det er som når jeg snakker med deg og vi har en atmosfære som vi kan fange med et fotografi, men to sekunder senere vil virkeligheten være annerledes. Det er det jeg elsket ved Dance Mania, de ga faen i kvaliteten på beatsene. De spilte inn den første rå følelsen, og den sounden har blitt det mest verdifulle for meg i mitt liv og arbeid. Å være ekte, følelsesmessig, det å bruke den første innspillingen og aldri spille inn vokal på nytt, fordi det da vil det være noe helt annet.
– Mitt liv handler bare om følelser, og det kan være ganske tappende i blant. Med en gang jeg føler meg stabil er jeg mindre kreativ. Vet du, Charlie Parker (amerikansk jazz-saksofonist, red. anm.) påførte seg selv smerte før hver konsert for at den skulle føles mer ekte.
Ser du på DJ-en som en form for magiker?
– Ja, dette er selve idéen om å være DJ. Det handler ikke bare om plateutvalg og evner, men å skape et øyeblikk. Noen ganger har man den perfekte klubben, publikum, drinker og DJ, men festen er bare ikke der. Andre ganger er man i ingenmannsland med et dårlig lydsystem som sier bzzzzzzzzzzzz, men plutselig er festen fantastisk og alt går opp i en høyere enhet. Det blir en slags phoooooow, en form for flyt – it’s on. DJ-en begynner som sjef, men på et tidspunkt opphører rollen og alle blir en del av en felles virkelighet. Hjernen din slutter å analysere og fokusere. Da tenker jeg ikke engang på hvilke plater jeg skal spille, det bare går av seg selv. Dagadagadagadaga, som et tog. Det er magi.
«Man må aldri stole på en DJ som ikke danser når hen spiller» er en av de mest brukte flosklene for å vurdere habiliteten til DJ-er. Skulle du applisere denne påstanden på Kraviz, ville målestokken sprenge alle parametere. Kraviz er engasjert i dans med stor E når hun spiller. For det kan hun takke helt andre impulser enn hva man først ville antatt.
– Jo mer jeg spiller, tenker jeg at jeg fanger et signal fra verdensrommet. Jeg er helt seriøs, og prøver virkelig ikke å høres gal ut. Når den riktige impulsen er der, klarer jeg å overføre denne energien til publikum, men når egoet mitt er blokkert blir kanalene mine blokkert. Da kan jeg ikke motta energi fra verdensrommet. Det er en…
…det er en følelse?
– Because house is a feeeeeeling, roper Kraviz mens hun gliser, og referer til selve manifestet for housemusikken, nedtegnet av Fingers Inc..
Med nesten bibelske proporsjoner forklarer sangen hvordan housemusikken oppsto og hvordan «Jack», en personifisering av bevegelsen du gjør med pelvis når du danser, styrer publikum som marionetter, og at housemusikk er som en rustripp.
– Å være DJ er veldig avhengighetsskapende. Det er som det beste rusmiddelet du kan ta. Når du klarer å overføre den riktige energien, og ser at folk har det bra, er det den mest fantastiske følelsen noensinne. Det er nesten guddommelig, og det er bare da jeg virkelig forstår hvorfor jeg holder på med det jeg gjør.
Har du én låt du alltid spiller?
– Ja, en Dance Mania-utgivelse av Houz’ Mon kalt «Kaos». Det er som en loop som er så universell at den passer hvert eneste sett.
Kraviz’ venn begynner å bli merkbart utålmodig, og prikker henne på skulderen for å minne om at programmet hennes tross alt er fullpakket. Hun bøyer seg ned mot opptakeren, og snakker direkte inn i mikrofonen for å runde av med en slags avsløring som virker lite åpenbar etter at vi har sett henne spille klokkerent, uten et eneste dødpunkt eller feilskjær.
– Men jeg planlegger selvfølgelig aldri settene mine.
Nina Kraviz spiller på Hovefestivalen mandag 30. juni.
The post Av en annen verden appeared first on NATT&DAG.
0
