I januar tok de norske gutta i Lemaitre med seg en haug med låtskisser til Silver Lake i Los Angeles for å finpusse det som med tiden har blitt den fire-spor lange EP-en Singularity. Utgivelsen inkluderer blant annet en gjesteopptreden fra Coold Kids-rapperen Chuck Inglish, og slippes førstkommende tirsdag  via plateselskapet Astralwerks. Allerede nå kan du dog sjekke ut en aldri så liten smakebit i form av den danseglade og LOLO-gjestede singelen «Wait».

- Vi har jobbet lenge med denne EPen, og er veldig stolte av det vi har laget. Vi er glad vi kan gi fansen en liten smakebit med å gi ut «Wait» nå – låta som nok er mest «disko» på utgivelsen. Det er stor variasjon i groove og tempo på Singularity, med alt fra 89BPM til 154BPM, hvor denne er mye nærmere ting vi har gjort før, forteller Lemaitre-halvdel Ulrik Denizou Lund.

The post Hør disko-smakebit fra Lemaitres kommende EP appeared first on NATT&DAG.

Mer fra Norges vakreste skogsfestival: 

Hove #2: Rumper, roting og glowsticks

Hove #1: Segways, BH-kasting og navletattoveringer 

Hove-video: Fylla, teltsex og moshpits 

Hove2014 #3

52 bilder

The post Hove #3: Lilla blondiner, rare himmellegemer og Dag Solstad appeared first on NATT&DAG.

VERDEN ER RAR, livet er pussig. I dette hestens år, hvor det kinesiske stjernetegnet visstnok skal gi oss litt ekstra fart, en dytt, litt hjelp på veien etter slangete, dragete omskiftningsår, da brekker jeg foten.

Kanskje var det et lykketreff? Euforien hadde tatt meg til nye høyder i et spektakulært James Holden-hopp. Sonar endte med urgencia og ambulanse, men hva gjør man ikke for lykkelyd?

Hove er helt nytt for meg. Vil jeg finne lykkelyd også her? Eller blir det en sosialantropologisk undersøkelse, et slags eksperiment all den tid jeg verken kan drikke meg full eller danse?

Her inviterer kunstneren «de skyldige» til å chille underveis.

En jazzmusiker som underviste ved artistfabrikken Inderøy på nittitallet hevdet at musikk blir kjipere dess flere som er fans. Har han rett? Da opplevde jeg at han snakket mest om smak. Kanskje den klassiske påstanden omhandler ufrivillig kommersialisering? At man blir påvirket av sitt ønske og ikke minst behov for et publikum?

Anders Dahl Monsen, artist talk

Anders Dahl Monsen (f. 1980) tar tak i dette gjennom verket «Vivendi Park». Ikke direkte, men det er slik jeg leser det. Konsernet Vivendi, som eier plateselskapet Universal og en hel hær europeiske tv- og radiostasjoner, opplever nedgangstider. Dahl Monsen portretter musikkbransjen gjennom installasjonens struktur i tre. «Vivendi Park» er både et utemøbel og et verk. Her inviterer kunstneren «de skyldige» til å chille underveis.

Nedgangstidene skyldes vår hang til å laste ned musikk uten å betale for den, men det er ikke disse Dahl Monsen angriper. På tross av at han tegner Vivendis nedadgående grafer i sammenskrudde trebiter satt sammen til en slags edderkoppaktig benk. Det er denne benken vi sitter på når vi lytter til Dahl Monsen kritisere storkapitalen under sin artist talk. Alle kunstnerne på Hovekunst har en slik presentasjon av sitt kunstnerskap, men Dahl Monsen snakket mer om bakgrunnen for verket enn hva han selv driver med. Eller gjør han det?

Er det kanskje enklere å kritisere Universal enn NRK?

Universal er et av verdens tre største plateselskap, som sammen med Warner og Sony dominerer nitti prosent av markedet. Kunstneren gir oss en kjapp gjennomgang av musikkindustriens historie fra da Mozarts enke solgte partitur og satte opp minne-turneer med sin nye mann, via etterkrigstidens oppblomstring av plateselskaper, til her vi nå sitter, på Hove i 2014. En festival som startet som en idealistisk videreføring av Quart, med bærekraftig profil hvor du får betalt for søpla di, hvor de har en mer ambisiøs samtidskunstprofil enn de aller fleste kunstforeninger – men hvor man likevel lytter til artister som har blitt forflatet av Universalklubben.

Låt de alltid så kjedelig universelt, ja, vaselinisert? Jeg synes det hadde vært stas om Dahl Monsen hadde gått videre på et vis, sett på statsfinansierte P3s spillelister, på hvilken forflatning NRK representerer, spesielt på en festival med en egen P3-scene. Dog er det kanskje enklere å kritisere Universal enn NRK?

Mucha-Malling

I motsetning til de fleste kunstnere som bruker Tromøyas bunkerser som visningsrom har Sverre Malling (f. 1977) veltet seg i festivalområdet. En av Norges mest kjente tegnere, hvis verk jeg tidligere har omtalt både som romantisme i pamfletten Underskog: Bevegelser nå i norsk kunst og musikk (2010), og romantisk konseptualisme i utstillingen Apocalyptic Bliss (2012), har laget et opplag plakater som han har pepret festivalområdet med. Satt opp med stift er de spredt som serier og større flater på nesten samtlige bygg. Bare bunkersene har sluppet unna. Men hvorfor vil han masseprodusere tegningen som plakat?

Malling har tatt utgangspunktet i historien om Rottefangeren fra Hameln.

Malling har tatt utgangspunktet i historien om Rottefangeren fra Hameln, og vil «se nærmere på om kunstneren kan være vår tids trollmann». Jeg kan ikke unngå å legge merke til inspirasjonen fra art nouveau-kunstneren Alfons Mucha (1860 – 1939). Blant de få utsmykninger jeg vokste opp med var det dørplakaten på barnerommet. Mucha fulgte med huset da vi flyttet inn.

Sverre Malling, Follow the piper

Et snedig grep av Malling dette. Foruten hans karakteristiske planteliv, brystfagre damer med lepjende tunger og små barnefigurer som klatrer opp stengler, har en av de nakne kvinnefigurene fått et umiskjennelig Mucha-preg. Stilen er likevel så mallingsk at jeg lurer på om det Mucha-aktige har vært der lenge, at jeg bare ikke har tenkt over det. Er det fordi jeg finner tegningen som en av hundrevis av plakater?

Malling har altså tatt tak i fristelse og forførelse, men tenåringsgutten er utelatt

Hovedmotivet viser en kvinne som holder en fløytespillende liten figur med spisse ører og hale med pil. Det djevelaktige kan man ikke komme forbi. Er det jenta som representerer rottene her? Hun kan ligne på mange, mange av de unge jentene som har trosset kaldtvannsdusj i drivhus og møysommelig brukt føner, rettetang og ukjente mengder foundation for å fremstå uklanderlige på Norges største festival. Tross teltliv.

Uansett, jenta er i ferd med å lepje i seg den lille djevelske fløytespilleren, figuren som har fått litt farge. Som fristelsen selv er han skarp rød mot plakatens ellers sorthvite svakt pastellfargede motiv. Portrettet av den fristede er rammet inn, slik Mucha hadde for vane, i et organisk blomstermotiv med peonlignende vekster og sommerfugler. I denne kransen av en blomsterramme ligger Mallings Mucha-figur og skrever uten blygsel mens en av vekstene masturberer henne.

Sverre Malling, Follow the piper

Malling har altså tatt tak i fristelse og forførelse, men tenåringsgutten er utelatt. Fløytespilleren fremstår primært som en musiker som ikke er virkelig, en figur som jenta kan sluke. Er Mallings bruk av kvinneskikkelser som de fristede knyttet til grunnhistorien om Adam og Eva, eller har han bare glemt Hove-festivalens tusenvis av «bariser»? Unggutter som stolt viser fram resultatene etter vinterens utallige timer på treningsstudio i håp om sommerflørt eller selve Kjærligheten, hva vet jeg.

Malling treffer. Selv om det tar litt tid for meg denne gang. Jeg er ikke begeistret over selve tegningen før jeg kommer hjem og får den på avstand. Plakatkonseptet tar livet av motivet og opplevelsen av innholdet på et vis. Men nå, som jeg sitter her på Grønland, angrer jeg dypt på at jeg ikke rev ned en jeg og, den med taggen på.

Romantisk elektromagnetisme

Jeg ser tagg flere steder, i Inga Sund Hofsets bunkers dukker den opp underveis i festivalen. Bunkersene var en del av tyskernes Feld Flakartillerie-schule (nor) 50 fra 1941 til 1944. Leiren var bygd for 1500 mann, de fleste fra luftvernskolen. Nå fylles derimot området av sekstitusen ungdommer med langt lyst hår og korte jeanshorts. De tusen som tok en tur innom de avkjølende visningsrommene fikk oppleve noe annet enn larmende Universal-produsert P3-lyd.

Bunkersene var en del av tyskernes Feld Flakartillerie-schule (nor) 50 fra 1941 til 1944.

Serina Erfjord (f. 1982) klarer å skremme noen av dem. På innsiden av sin bunkers har hun tegnet muggsopp med pastellkritt, men det er ikke soppen som er scary. Litt lenger inne hører man plutselig den rytmiske lyden av takhengt kjetting mot glass. Rytmen brytes av en gnist. Jeg liker sånt, abstrakte verk som lager lyd, som gnistrer i mørket, hvor man må sette seg ned og studere i detalj for å forstå greia. Hvordan henger det hele sammen? Hvorfor trekkes kjettingen mot glasset?

Serina Erfjord, Chain, glass and sparkle (2014)

Serina Erfjord forteller at hun liker å ha en kroppslig dialog med tilskueren, og har gjemt en elektromagnet inne i verket som trekker i kjettingen. Gjennom å presentere dette verket i en gammel tysk bunkers henter hun frem et annet aspekt enn det som ellers kjennetegner festivalen: Bunkersen er nesten lydisolert, den er kjølig, den kan gi ly i en regnskur eller litt privacy for et ferskt par. Hva skjer når de plutselig oppdager kjettingen, glasset og gnisten? Hvor mange fikk ikke med seg at dette var en utstilling?

Serina Erfjord liker å integrere et større område enn verket i seg selv, og det evner hun godt med Chain, Glass and Sparkle. Tegningen så vi også på avgangsutstillingen på Kunstnernes Hus i mai. På «huset» synes jeg det var fiffig, men kanskje ikke den type verk som kommer godt frem på en gruppeutstilling. Her er muggsopp-portrettet noe helt annet. Det blir så integrert med rommet at jeg ikke ser det. Hva er da vitsen?

Kanskje noen ting skal stå uten kommentar?

Ane Mette Hol deltok på Art Basel 2012 med en tilsvarende diskret tegning som en del av satsningen Statements. Galleri Lautom viste Hols subtile pastelltegning i hvitt på hvit vegg. Verket kunne nesten bare anes ved at et tynt lag støv lå langs gulvet som et vitne om den møysommelige tegneprosessen. Erfjords tegning er ikke hvit som Hols, men konteksten gjør at den blir like usynlig. Dess mer jeg tenker på det, dess riktigere er dette verket nettopp her. Det første som fascinerte meg, elektromagnetismen, mistet litt av gnisten. Hva står igjen, hvorfor har det en plass?

Artist talk med Serina Erfjord om Chain, glass and sparkle, 2014

På veien til Hove diskuterte vi hvorvidt kunst ødelegges av at det snakkes om, skrives om. Som skribent og kunsthistoriker er jeg i utgangspunktet uenig i det. Enkelte ganger må jeg likevel stemme i. Dag Solstad fikk samme utfordring, og han måtte medgi at jo, ja, enkelte ting, viktige ting, er det vanskelig å skrive om. Som for eksempel verdens beste fotballspiller. Solstad slet fælt med en tekst om Maradona på åttitallet, men i ettertid er det mange som hevder at det er det beste noen har skrevet om fotballhelten. Ifølge Solstad.

Kanskje noen ting skal stå uten kommentar? Det å trekke paralleller mellom tyskere og okkupasjonsmakt, bunkere og beskyttelse, kjetting og klirrende glass, blir kanskje mest kleint? Det er tross alt den fysiske, ikke den verbale, dialogen Erfjord er på jakt etter. Jeg derimot, som ikke lenger er fysisk på Hove (selv om jeg kjenner det i hendene), skriver videre. Erfjord har tatt tak i tradisjonelle teknikker som tegning, ladede, men enkle materialer som kjetting og glass, for å skape et verk hvor bevegelse og lyd løftes fram i rommet. Selve bildet, tegningen, er mer skjult enn synlig. Prosjektet kan på flere vis sies å inngå i en romantisk konseptualisme, uhyggen er også tilstede.

Hvor lenge varer et «nå»?

Da jeg humper meg frem til Inga Sund Hofsets (f. 1983) bunkers er det som en åpenbaring. Ikke selve bunkersen, men det som utspiller seg på utsiden. Da Sund Hofset begynner å snakke om Grensen for å være faller alt på plass for meg. Jeg har ikke reist fåfengt. Hun har arbeidet stedsspesifikt og med sine egne minner fra da hun var på politisk leir på Hove med familien i 1992. Blant de spørsmålene hun har arbeidet med er «her og nå – hvor lenge varer et nå?»

Artist talk med Inga Sund Hofset om Grensen for å være (2014).

I dette som er en av festivalens syv nyproduksjoner, har hun intervjuet både en biolog og en psykolog. Mer enn et ensidig fokus på hva hun opplevde da, bruker hun stemmen til en pike og en annen som hun beskriver som «ung voksen». Foruten dette lydverket, som høres fra innsiden av bunkersen, har hun plassert stubber på gulvet innrammet av en svartmalt og økselignende form som folder seg ut fra det stedet hvor gulv møter vegg. Jeg liker den svære rota som hviler på taket, revet opp som i et voldsomt uvær og sårbart veltet over ende, spesielt på kvelden når den dramatiske lyssettinga trer frem når jeg humper meg på vei til Flekken.

Denne sløyfa i utkanten av Hove-festivalen blir en deilig haven.

Denne sløyfa i utkanten av Hovefestivalen blir en deilig haven. Kanskje burde jeg sett verket først, før jeg hørte henne snakke. Jeg faller for tematikken, for spørsmålet om hvem vi er, hvor fort vi endres. De fleste av trærne som omringer oss er de samme som i 1992. Vi derimot, er endret. Våre celler skiftes ut i løpet av en sjuårsperiode og er i endring. Hele tiden.

Inga Sund Hofset, Grensen for å være (2014)

Hofset refererer til den danske filosofen Søren Kierkegaard, og hvordan han i boka Gjentagelsen. Et Forsøg i den experimenterende Psychologi af Constantin Constantius (1843) snakker om Regine, at hun var hans border of being, grensen for hans vesen. «Å returnere til henne vil være som å returnere til da hans (Kierkegaards) jeg ble til. Som min retur til Hove, kanskje». Regine Olsen var atten da hun ble forlovet med den tjuesyvårige Kierkegaard, som brøt forlovelsen etter ett år. Hun giftet seg med en annen mens Kierkegaard brukte resten av sitt forfatterskap på å analysere hvorfor han dumpet henne. Kan en Hove-romanse bli grunnlaget for et forfatterskap? Eller er vi grunnere nå, mer overfladiske?

Kan en Hove-romanse bli grunnlaget for et forfatterskap? Eller er vi grunnere nå, mer overfladiske?

Hofset er opptatt av de hendelsene som endrer oss, ikke nødvendigvis den ene hendelsen, men den som representerer noe klassisk, karakteristisk ved oss. Hvem er vi nå, hvem var vi og hva står igjen?

Å male en drøm

Tommy Høvik (f. 1979) er en kunstner med bindeledd til hvem jeg var. Han er trønder som meg, og et av hans verk ligger på bunnen av Trondheimsfjorden. Som barn brukte jeg å lukke øynene hos tannlegen og tenke at jeg svømte i denne fjorden. For at det ikke skulle gjøre så vondt. Det var litt som da jeg kom ned til rullesteinstranda etter en fryktelig lang krykketur og kunne se vannskorpen, blått i blått. Ingenting funker som vann, eller musikk for den saks skyld når en flukt, en drøm skal realiseres.

Tommy Høvik, Painting a dream (2014)

Verket Collection 422 (2007) består av Tommys cd-samling på 422 originale cd-er og er lukket inni en vanntett beholder. Musikkbransjen levde ennå godt da Høvik kjøpte sine cd-er. Mens det i 2002 ble solgt over 800 millioner album årlig på det amerikanske markedet, var tallet krympet til 316 millioner i 2012, og det siste året er det blitt enda færre. Solveig Lønmo skriver om verket at «Det er ikke til å bli klok på om verket er en romantisk forherligelse av en svunnen ungdomstid, eller om det snarere ligger noe brutalt og kynisk ved det å kvitte seg med en del av sitt gamle liv.»

Det er ikke til å bli klok på om verket er en romantisk forherligelse av en svunnen ungdomstid, eller om det snarere ligger noe brutalt og kynisk ved det å kvitte seg med en del av sitt gamle liv.

Høvik tar ofte tak i eget materiale. Her, på Hove, har han skapt en utstilling med den klingende tittelen «Painting for a dream». Høvik har vært på residency i spanske Córdoba, og malt i en klosterhage. Verkene bærer preg av dette, maleriene er abstrakte pasteller malt med akryl og spraymaling på filt. Fra et ganske dystert mørke med mye bruk av eldre fotografier i ulike collageteknikker dukket det opp en blå vaskemaskin med et litt skjevt triangelmotiv limt på. Jeg har ikke klart å glemme det. Nå er det rare, fine lyset her igjen, i maleriene, og skulpturelt som et lynaktig surfebrett i marmor. En palmegren skyter opp fra brettet midt i bunkersen, det er som om vi svever litt. Jeg har aldri sett Tommy ta et rom så sterkt.

Tommy Høvik, artist talk

I hjørnet rager et gustaviansk speil. Her har svenskene speilet seg i flere århundrer før Høvik satte det i en mørk bunkers midt på Norges største musikkfestival. Når man ser på de tusentall nystylede folkene som raver inne på Hove skulle man tro at ethvert telt hadde slike som del av møblementet, men det er altså kun gjennom tålmodig køståing i «sminkesalongen», det sponsede teltet med fønere, rettetanger og hårprodukter, man kan speile seg slik som her.Det svære speilet er rammet inn av lilla blacklights – et på hver side, og nederst, i selve speilramma, har Høvik inngravert «YOLO» i gotisk skrift. Lyset fra blacklightsene får bokstavene til å se lilla ut.

Som Horatius vil man fange, gripe øyeblikket, for i morgen kan det være for sent.

Når jeg spør hvordan Tommy definerer YOLO sier han ganske enkelt at det er ungdommens «Carpe Diem». I 2014 har Carpe Diem blitt en klisje nesten på linje med «love», på tross av at antikkens Horatius skrev det litt mindre idyllisk: «Grip dagen, stol så lite som mulig på den neste».Tommy Høviks speilverk innbyr til selfies, men det er kanskje ikke narcissus som gjenskapes i de portretterte.

Som Horatius vil man fange, gripe øyeblikket, for i morgen kan det være for sent. You only live once.

Tommy Høvik, Painting a dream (2014).

The post Hovekunst 2014: YOLO, fristeri, hvor lenge varer et «nå»? appeared first on NATT&DAG.

Mais er som kjent gudenes mat, og burde med andre ord bli benyttet til langt mer enn popcorn og mammas kjipe, Thousand Island-assisterte isbergsalatblanding. En som har tatt ansvar for dette, er Sarah Rosado – en Bronx-basert kunstner som så seg lei av all oppmerksomheten rundt kjip latteskum-kreativitet, og istedet har valgt å uttrykke seg via det hjemmekoselige frokostfenomenet Cornflakes. Rosado bruker de maisbaserte flakene til å skape virklighetstro portretter av musikalske stjerner, og forteller at hun stuper inn i artistenes musikalske verden for å komme inn i den rette cornflakes-skaperstemningen.

- Serien begynte da jeg spiste frokost og hørte på John Lennon, og så ballet det bare på seg etter det.

Corn flakes-Madonna

Cornflakes-Freddie

Cornflakes-Lauryn

Cornflakes-Britney

Cornflakes-Sade

Cornflakes-J.LO

Cornflakes-Elvis

Cornflakes-Bob

Cornflakes-Slash

Cornflakes-Amy

Cornflakes-Michael

Cornflakes-Rihanna

Cornflakes-John

Sr-artwork.com

The post Med Drake på frokostbordet appeared first on NATT&DAG.

Publikum på deLillos

En gang drakk jeg meg kanakkas på en fest på Frogner og sovnet i hagen til Lars Lillo Stenberg. Det kunne jeg like godt gjort nå også. Sovnet, altså. Drukket meg kanakkas også, for så vidt. Uansett, publikum er kledelig småberuset for en formiddagkonsert, og responderer vaggende og klappende. Ekstra pluss til han som sang en egenkomponert klagesang-variant av «Min beibi dro avsted» da deLillos avsluttet uten å ha spilt den. Heldigvis finnes det P1+. Puh!

Publikum på OnklP & De Fjerne Slektningene

DETTE var en en høydare for den guttegjengen som i allerede i køen gikk fra spøkefull vitsing om hvem som hadde ligget med hvemses (sic) søstre til mindre spøkefull skuling og passiv-agressiv sipping. Publikum imponerer med mye brøling. Imponerende mye brøling. En jevn guttural, rumlende, brøletone fra en gjeng som i hovedsak besto av spede jenter og (det som kunne se ut som late/slappe) gutter er bra jobba. En mer negativ anmelder ville kanskje lurt på hvordan OnklP skal komme seg ut av den finansielle krisen han er i ved hjelp av det som kan se ut som en relativt lite kjøpesterk gjeng, men oppmøtet var godt, og vi så til med flere med Slektningene-jakker.

Les Smil&Gifts møte med Onkl HER!

Publikum på Kaja Gunnufsen

Gunnufs spilte på gjesteområdet, fra en seng, med truser hengende over scenen. Vi skulle gjerne hatt bilde av opplegget, men vi var for opptatt med å snakke med A&R-representanten til Low Circular Sound Records (eller et annet bransjenavn vi har glemt/funnet på) til å følge noe særlig med. Alt som kunne krype og gå av folk i musikkbransjen oppholdt seg på gjesteområdet, kanskje med unntak av Arild “Du må ikke lære faren din å pule/klam over hele kroppen” Rønsen, som antageligvis krøp et helt annet sted.

Les Smil&Gifts møte med Kaja Gunnufsen HER!

Publikum på Beastmilk/Band of Skulls

Gikk på det vi trodde var Beastmilk-konsert. Viste seg å være Band of Skulls. Tittet slukøret ned i gresset resten av konserten. Publikum virket for øvrig å være en jevn blanding av folk. Hvermannsen. Litt som Band of Skulls, egentlig, som er et helt vanlig band. Utrolig vanlig.

Publikum på Haim

OnklPs brøl er byttet ut med hvin. En vedvarende, hvit støyvegg av hvin. I tillegg er det også kveldens høyeste andel denimshortser og blomsterkranser. Et ekstra pluss til de guttene som nøysomt danser seg inn mot eventuelle jenter de vil sjekke opp, og så like nøysomt danser seg ut når de forstår at det ikke fungerte. Classy.

BONUS: SLOTTSFJELL-QUIZ

Her er tre falske og en riktig opplysning om Tønsberg og Slottsfjell. Kan du finne den rette? Antageligvis ikke, all den tid kjærlighet er vanskelige greier. Men finn den korrekte påstanden, da vel?

1) Er det sant at … Tønsberg ikke bare er verdens eldste by, men at Salman Rushdie også bodde i byen en kort periode på 80-tallet?

2) Er det sant at … Per Inge Torkelsen ble forespurt om han kunne ta over Morten Ramms rolle i sommershowet med Tore Sagen og Else Kåss Furuseth, men at Stavanger-gjøgleren måtte takke nei på grunn av fiktiv forespørsel?

3) Er det sant at … om du bestiller et Slottsfjell-smørbrød vil store deler av lokalbefolkningen se rart på deg? Noen vil til og med fortelle deg at det ikke finnes noe som heter Slottsfjell-smørbrød.

4) Er det sant at … Odd Børretzen var den første og siste til å spille Slottsfjells første konsert i 1997?

Spill med venner og bekjente!

The post NATT&DAG anmelder publikum på Slottsfjell appeared first on NATT&DAG.

Slottsfjell: Arshad Maimouni from NATT&DAG on Vimeo.

The post VIDEO: Slottsfjell-intervju med Arshad Maimouni appeared first on NATT&DAG.

Slottsfjell: A$AP Ferg from NATT&DAG on Vimeo.

The post VIDEO: Slottsfjell-intervju med A$AP Ferg appeared first on NATT&DAG.

Ingen drar på festival på grunn av musikken (derfor anmeldte vi det som virkelig gjelder istedenfor), så vi var vårt ansvar bevisst og samlet litt av det beste ikke-musikalske fra Slottsfjell 2014.

Aksel Hennie

Hvis Tønsberg hadde brytt ut av kongeriket Norge for å danne sin egen stat, hadde det antageligvis være vanskelig å finne én regent. Tønsberg under Slottsfjell-festivalen er full av små-konger, flesteparten kledd i bar overkropp og fargerik shorts; en slags moderne variant av klesdrakten fra «Keiserens nye klær». Men noen er alltid best, og den noen er stort sett Aksel Hennie. Renessansemannen kronet en RIMELIG bra sommer med The Rock og resten av Hercules-gjengen med en Tønsberg-tur, og festen i DCs party-katamaran var tydeligvis et av høydepunktene. Særlig god var seansen rundt klokken ett, da den duppende festen skulle inn til Tønsberg-brygga for å hente to passasjerer (stilfullt plassert på en provisorisk rød løper på bryggekanten), men ikke klarte å legge til. I omlag femten minutter kjørte båten i sirkler i fåfengte forsøk samtidig som Hennie løp rundt og rundt på dekket, rappet i en mikrofon koblet til anlegget (“We got a boat … WE GOT A BOAT!!!”) og lagde Generelt God Stemning. Da Aksel var på et av sine mer rabiate sirkelløp var det som om det var HAN som snurret båten, og det var kanskje det vakreste øyeblikket på hele festivalen.

Aksel Hennie is on a boat from NATT&DAG on Vimeo. Foto: Kasper Häggström

De utenlandske hatteselgerene

Noen i det store utland har gjort en analyse, snakket med fokusgrupper, gjennomført prøveprosjekter og kalkylert kalkyler, og kommet frem til at Slottsfjell-publikumet ELSKER morsomme hatter. Noe som selvsagt stemmer: De får ikke nok! Den utenlandske foreningen av hatteselgere, trolig basert et sted øst i Europa, hadde sin fulle hyre med å betjene et hattehungrig Slottsfjell med glinsende bowlerhatter, overdimensjonerte sombreros og hatter med påmonterte, erigerte elefantsnabler. HAHA! At hatteselgerne valgte å bære alle (ALLE!) de morsomme hattene på hodet som et salgstriks, bidro selvsagt til både god stemning og en viss irritasjon hos de som feilaktig ble tatt for å være en hatteselger, men som bare hadde valgt å kjøpe masse hatter og sette de på hodet for komisk effekt.

Jackafellas

Kristengrunge-bandet Jackafellas konsert på Campingscenen ved Urørt-scenen var utvilsomt et av Slottsfjells mest ikke-musikalske innslag.

Pool-party på taket av Quality Hotel

Gjett hvem som var der, da! Aksel Hennie, selvsagt. Det er for så vidt ikke poenget, men verdt å nevne. Pool-partyene er et slags maksimalisert se-og-bli-sett-stevne (GLO-OG-BLI-BEGLODD) iblandet gratis alkohol. Lite visste vi at disse festene med både VIP-området og ØVRE VIP-området var selve livet. (Du kan se hvordan det ser ut i vår bildeserie fra i fjor.)

Morten Ramm-losjen på Quality Hotel

Morten Ramm fikk i juli et toalett bygget til hans ære på et hotell i Tønsberg. Dét er kanskje ikke så overraskende, men mer overraskende er at toalettet er såpass lite morsomt. Det er for så vidt ganske morsomt at det står “Ikkje braaa” når man tar opp dolokket (HAH!), men potensialet for toalettbasert Ramm-humor er jo uomtvistelig mye større. Ikkje braaa ;) (I etterkant av Bård Tufte Johansens suksess-show «Mann, 44» ser for øvrig NATT&DAG muligheter for ytterligere utvidelse av underlivsrelaterte hotell-fasiliteter i Tønsberg. Hva med et runkekott? Herlig «Mann, 44»-aktig.)

Nyord og treffsikre terningkast i Tønsberg Blad

OnklP og De Fjerne Slektningene fikk overskriften “PØRF ROCKNRAP”, men sanket bare en firer på terningen. Mener Tønsberg Blad at rocknrap ikke KAN bli bedre enn litt over middels? Er ordet PØRF en lokal variant av adekvat? Vil PØRF endelig finne sin vei fra distriktsavisenes forsider og over i dagligtalen? Hvor lang tid tar det før rocknrap er like eksportvennlig som black metal? For å sitere TB-anmeldelsen: «Kan det værra no´, tru?»

Intervjuene med Arshad Maimouni, A$AP Ferg og Vilde Tuv

SERIØST høydepunkt. Se Arshad  her, A$AP Ferg her. Intervjuet med Vilde Tuv kommer på mandag!

Sees på neste Slottsfjell. Inntil da: Keep it pørf, rocknrappers!

The post Ikke-musikalske høydepunkt fra Slottsfjell 2014 appeared first on NATT&DAG.

Trænafestivalen arrangeres i Norges minste kommune, 33 nautiske mil og minst to båtturer unnå nærmeste del av fastlandet. Husøy har 400 innbyggere, midnattssol og én Joker som er siesta-stengt midt på dagen. Det er også Norges eldste fiskevær og en av Norges mest ettertraktede turistattraksjoner. Grotten «Kirkehelleren» har for eksempel vært bosetning for mennesker i minst 9000 år, før den under årets festival fungerte som scenen til Stein Torleif Bjella. Etter konserten overhørte vi en overveldet Bjella fortelle om hvilken utrolig opplevelse det hadde vært å spille der. Festivalsjefen kunne også rapportere om flere artister som hadde vært helt på gråten fordi de synes det var så flott å få oppleve Træna. Vi snakket med noen utlendinger om det nordmenn elsker å snakke med utlendinger om: Overlegen norsk natur.

Marie-Elise Fix, 25, fra Frankrike

– Jeg har vært i Norge en del ganger. Jeg møtte kompisen min Øystein fra Sarpsborg mens han studerte i Paris. Etter det har vi prøvd å treffes en gang hver sommer. Denne gangen inviterte han meg til Trænafestivalen. Jeg visste ikke noe om festivalen eller hvor det var, men jeg er glad for at jeg ble med, det er utrolig vakkert her. Jeg liker musikk, men jeg klarer ikke helt å konsentrere meg om musikken når det er så mye vakkert å se. Nå skal jeg for eksempel se direkte på solen gjennom dette teleskopet. NASA har oversatt soloverflatens bevegelser til lyd som du kan høre i øretelefoner mens du ser. Ellers skal jeg gå turer på så mange fjelltopper og områder som mulig og spise masse god norsk fiskemat. Kanskje det ikke er musikken som står i sentrum for meg, men jeg skal i hvert fall få med meg Kyla La Grange. Hun lager sånn «dårlig» pop som jeg elsker å danse til!

Brian, 37, fra Alaska

– I går klatret jeg opp Trænstaven på øyen Sanna ved siden av her. Det tar bare ti minutter med båt bort, men det tok en stund å komme seg opp. Jeg måtte ha klatreutstyr og hjelm, det er en «3 pluss-tur». En 3+ tur er betegnelsen på en topp du må klyve, klatre og i hvert fall ha sikring for å bestige. Jeg tror det blir den eneste oppdagelsesferden her i år. Det er ikke for de bakfulle.

Pablo og Marina, 27, fra Argentina og Sigurd og Christine, 28, fra «fastlandet»

Marina: – Jeg skal lære meg joik på kurset til Mikkel Gaup. Jeg vet ikke hvem det er, men det er JOIK! Jeg elsker stemningen her. Vi har nettopp blandet litt argentinsk kultur med norsk campingliv. Vi har hatt Asado på engangsgrill! Asado er vår nasjonale grillfest, så vi har masse godt marinert kjøtt, salat, brød og rødvin.

Christine: – Sigurd og jeg har vært her mange ganger. I år har jeg fått lurt med meg Pablo også, kjæresten min. Det har ikke så mye å si på bandene, fordi stemningen og folkene uansett alltid er så bra her. Vi har hørt en del på Kidsaredead i det siste så det gleder jeg meg veldig til. Og så er det Ida Maria da, hun er jo lokalhelten i Nord-Norge.

The post Utlendinger om Trænafestivalen appeared first on NATT&DAG.

Slottsfjell: Vilde Tuv from NATT&DAG on Vimeo.

The post VIDEO: Slottsfjell-intervju med Vilde Tuv appeared first on NATT&DAG.

Trænafestivalen arrangeres i Norges minste kommune, 33 nautiske mil og minst to båtturer unna nærmeste del av fastlandet. Husøy har 400 innbyggere, midnattsol og én Joker som er siesta-stengt midt på dagen. Det er også Norges eldste fiskevær og en av Norges mest ettertraktede turistattraksjoner. Vi knipset noen bilder av stemningen på den lille festivaløya i nord.

The post Bildeserie: Trænafestivalen appeared first on NATT&DAG.

– Er det fleinsopp?

Ellen W. Sunde, bedre kjent under artistnavnet Sea Change, vipper opp hatten til en sopp med joggeskoen og titter nysgjerrig under. Ekebergparken drukner i sollys. Rundt omkring tripper pensjonister som fjellgeiter opp skråningen.

– Jeg har noen venner som både er glad i både det ene og det andre, sier hun forklarende, etter å ha avkreftet soppens potensielle hallusinogene innhold.

– … men jeg driver ikke med det der.

Sunde retter kjapt på solbrillene, smiler skjevt, og spretter videre oppover berget mellom slanke furustammer, før hun snur seg og fleiper:

– Jeg er penest når jeg svetter.

Melodisk malstrøm
Det har ikke skortet på hverken grandiose referanser eller beskrivelser når ymse musikkanmeldere har gått Sundes harmoniske lo-fi-komposisjoner i sømmene. Hun opptrådte for første gang som Sea Change i 2012, og har siden den gang lansert et knippe solide låter som vitner om at hun er, som man ville skrevet i britiske romaner i sober Jane Austen-stil «on the cusp of something grand». Og med rette.

I dag er det nærmest gitt at en ung, talentfull og ikke minst kvinnelig musiker gjerne blir sammenlignet med andre unge, talentfulle kvinnelige musikere. 26 år gamle Sunde har følgelig blitt assosiert med Vespertine-perioden til Björk (av magasinet Clash, i forbindelse med Sundes’ konsert på festivalen The Great Escape), i tillegg til Purity Rings spektrale uttrykk – videre til Fever Ray, Lykke Li og Robyn.

Det er allikevel noe ganske unikt med Sunde. For selv om hennes musikalske medsøstre er lett å trekke frem som ankerpunkter er det muligens Arthur Russell, Cashmere Cat og James Blake – den evig lakoniske rytteren – som minner undertegnede mest om Sundes lydbilde, selv om hun nok har en anelse mer positiv livsanskuelse sammenlignet med Blakes misantropiske ralling.

Guilty pleasures
Sunde selv er Usher-fan på sin hals.

– Climax! utbryter hun og slår ut med armene på Ekebergrestauranten.

– Jeg vet det er litt guilty pleasure, men altså, er det mulig å synge så fint? Den falsetten hans … , Sunde rister på hodet.

– Herregud.

Den lubne amerikanske turisten på nabobordet ser skeptisk bort på Sunde over et lass med reker, men hun enser ingenting og fortsetter:

– Jeg så faktisk «She’s All That» her om dagen, og der er han jo med.

Ja, som the black best friend-alibiet?

– Ja, han var en slags high school-DJ. Og Freddie Prince Jr. har for øvrig hovedrollen og han giftet seg jo med Buffy (Sarah Michelle Gellar, journ. anm). Så da måtte jeg se litt på Buffy samme kveld også, hehe, sier Sunde, før hun fortsetter i samme åndedrett:

– Jeg synes for øvrig det er helt innafor med guilty pleasures, og vil si at vi nesten har kommet så langt at de ikke er guilty lenger. Jeg har ingen problemer med å si at jeg for eksempel elsker Kylie Minogues «Can’t Get You Out of My Head», sier hun.

Lavmælte greier
Kredibiliteten til Sunde står uansett fjellstøtt. Hun gikk musikklinja på videregående og trakterer flere intrikate instrumenter. Da hun var yngre hadde hun en forkjærlighet for mindre akustiske instrumenter og på den nye låten «Bridges» spiller hun blant annet på en kalimba, et afrikansk tommelpiano, som ifølge Sunde selv «alltid blir fint, nesten uansett». Hun har allikevel valgt å legge miniatyrinstrumentene litt på hylla. Stemmen er nå hennes primære uttrykkskilde og hun gjør flere klare grep på det nye låtmaterialet. Ved å bevisst legge toneleiet lavt oppnår Sunde en nærmest vibrerende hviskende effekt, full av klang og patos.

– Jeg synes det ligger mye intensitet i å holde ting lavmælt, sier hun.

Sunde vokste opp i Flekkefjord og kan avkrefte at hun hadde en spesielt kunstnerisk oppfostring. Hun var riktignok nestleder i Fjellparkfestivalen (Norges lengstlevende musikkfestival, journ.anm.) i et par år, men flyttet etter hvert til Oslo og studerte noen vilkårlige fag. Men musikken var alltid der i bakhodet. I Oslo ble religionshistorie og mulig India-tur forkastet, for plutselig skjønte hun at nå, nå måtte hun få ut fingeren. Nå var det bare å gjøre dette.

– Det tok jo litt tid, for man er jo så redd for å vise frem det man har laget. Men en høst låste jeg meg inn på rommet mitt og bestemte meg, sier hun.

Navnet Sea Change kom naturlig. Sea change betegner en endring i havstrømningene og kan bety så mangt, fra personlig metamorfose til generell endring. Betegnelsen dukket først opp i Shakespeares skuespill The Tempest og har blant annet gitt navnet til en Ernest Hemingway-novelle og Becks sagnomsuste album fra 2002. For Sunde selv handler det egentlig bare om å slippe taket. Hun vil ikke utdype mer enn det.

– Jeg stjeler utrolig mye fra andre artister. YouTube er en god venn. Jeg hører ofte produksjonselementer som jeg liker og forsøker å inkorporere det i min musikk, sier Sunde.

Science fiction og fugler
Tilbake i Ekebergparken poserer Sunde foran en romskipslignende konstruksjon i betong nedsenket i vann. Ringnes’ nye skulpturpark inneholder overraskende mange imponerende verker og det er spesielt James Turrells «Skyspace» som fascinerer.

– Jeg er veldig glad i science fiction. Det er et godt medium for samfunnskritikk: å sette noe til en nær fremtid, fordi det er litt på siden av det vi omgir oss med til daglig. Det blir litt mindre klamt, om du skjønner? sier Sunde.

– «Stalker» av Tarkovskij er en klar favoritt, og denne hadde jo en del referanser til den filmen, sier hun og peker på Turrells betong.

Så får hun øye på en lapp på en trestamme, brukt til en orienteringsløype for Hakkespettene – som tydeligvis er det lokale speiderforbundet. Lappen handler om fuglearter i Ekebergskrenten.

– Jeg fikk et nytt forhold til fugler da jeg bodde i Berlin, sier Sunde ettertenksomt.

– Der var det blant annet en fugl vi bare kalte Satanfuglen. Den satt på vinduskarmen vår og hadde ørnenebb og røde stjerter, som gikk sånn, sier hun og gestikulerer med armene.

– Og jeg husker at jeg tenkte: Du er ond. Du er en ond fugl.

Ellers lærte Sunde mye om svarttrosten i Berlin, den sorte fuglen med helt gult nebb som varsler vårens ankomst.

– Den foretrekker nedfallsfrukt til middag, sier hun tørt.

Loungens redning
Sundes blonde krøller blåser over ansiktet hennes mens hun snakker om sommeren som kommer. Da skal hun, Hilmar Bergendahl Larsen og Jakob Jones (som også spiller i Sea Change) på turné. Og hun fabler om større produksjoner med orkester, trombone og cello.

– Jeg kunne godt tenke meg å komponere selv. Det hadde vært noe det: Å lage soundtrack til en science fiction-film, sier hun.

I bakgrunnen suser en noe diffus Buddha Bar-miks fra Ekebergrestaurantens uteservering.

– I første omgang får vi slå et slag for loungemusikken, sier Sunde.

The post Sea Change: – Jeg har ingen problemer med å si at jeg elsker Kylie Minogue appeared first on NATT&DAG.

Mens mer og mer av privatlivet vårt havner på databasene til bedrifter som tjener på slike opplysninger, er vi opptatt med å inste kattebilder (vel, vertfall mange av oss er det – det finnes over 15 millioner kattebilder på Instagram, Flicr og Twitpic). Det var derfor naturlig for Owen Mundy, kunstprofessor ved Florida State University, å bruke nettopp katter for å illustrere hvor langt overvåkingskulturen på internett har gått, og hvor lite som gjøres for å stoppe det.

«I Know Where Your Cat Lives» er et satellittkart som bruker tilgjengelig informasjon fra bilder postet på bildedelingstjenester som instagram, for å lokalisere hvor én million katter – identifisert ved hjelp av hastaggene #cat, #instacat, #catsofinstagram, #richcatsofinstagram etc. – oppholder seg (når de ikke er ute, vel å merke).

Klikk på «Random Cat» og du vil bli tatt med videre til en vilkårlig katt et annet sted i verden. Professor Mundy har latt være å oppgi den nøyaktige gateadressen, men den geografiske informasjonen holder i massevis. Dette er også Mundys poeng: å demonstrere hvor lett det er å finne ut av hvor katten din – og du – bor ved hjelp av et #cat-bilde.

– This project explores two uses of the internet: the sociable and humorous appreciation of domesticated felines, and the status quo of personal data usage by startups and international megacorps who are riding the wave of decreased privacy for all, skiver han på bloggen sin.

Her ser vi et oversiktsbilde av Oslo-katter som flotter seg i sosiale medier. Hvor i byen bor det flest #richcatsofinstagram?

På beste vestkant, seff! På bildet under ser vi en bortskjemt perser(?) kose seg med en belgisk vaffel. Hadde katter vært LITT smartere hadde «I Know Where Your Cat Lives» vært purrfekt å bruke som katte-Tinder;)))

Denne videoen forklarer hvordan «I Know Where Your Cat Lives» fungerer:

The post Nå kan du finne ut hvor kattene på internett bor appeared first on NATT&DAG.

Syria-baserte terrornolduser utnytter dagene rundt treårsdagen for 22/7 til å varsle om planer om TERRORANSLAG på norsk underlag, sier Politiets Sikkerhetstjeneste. Befolkningen reagerer med en miks av indignasjon over lite informative pressekonferanser fra PST, ekte glede over synet av hun ene på pressekonferansen med Hard Rock Café-skjorte, og et eneste stort «LOL terror ja sikkert»-skuldertrekk.

Men hør. Kanskje det ER grunn til å være bekymret? Kanskje denne situasjonen kan belyse et par ting i 24. juli 2014-Norge som faktisk ER litt fucka? Kanskje det er legitimt å være livredd? Vi har samlet de fem beste grunnene til å gå i panikkrommet under terrortruslene:

5) All snut er opptatt – fritt frem for forbrytere.

Tror du ‘n Onkel Polliti kommer løpende etter veskenappere, taggere, smalltime-dealere eller telefonterrorister denne uken, kompis? Nå som de får leke terrorsnut med gønner og skytevest og hele bajaseriet helt plutselig? Det tror ikke vi. Det kan bli mørkt, min venn.

4) Erna Solbergs furumøbler.

Forvent deg intet «året pressefoto» eller forsøksvis stoiske innspill om «mer åpenhet» og «mer demokrati» hvis dette greiene her først virkelig smeller, min venn. Har du sett Erna Solberg holde taler? Hun ville rullet seg sjøl ut på en furuflåte full av ostekaker og nedstøvet Granca-nips og kommentert at vi var i det minste heldige med været, eller at i Bergen ville ingen prøvd seg på noe terror for der er det så fint (Niagarafossen, London og Paris, hva er det mot Bergen, nordens paradis?) og de har bybanen og Fløibanen og gamle rådhuset og greier og greier ;) ;) ;) og hva var det vi egentlig snakket om sa du, neimen så fint vær det er

3) Et folk som har demokratisk stemt frem Anders Anundsen.

Helt serriøst: Vi husker ikke hvilke alternativer vi hadde ved forrige valget, men FrP og denne blankpolerte, avisbrennende biljardkulen KAN vel faen ikke ha vært det mest åpenbare? Heeeeeelt seriøst, er han faktisk justisminister? Sov vi da de innførte fire år med komediedemokrati eller? ;) ;)

2) Dette jævla paramilitære grillforklet:

(Faksimile: Dagbladet.no)

Men hør,’a: NUMERO UNO-grunnen til å skjelve litt i gummistøvlene akkurat i dag:

1) En bykjerne tjåka full av bevæpnet snut og bevæpnet sivilsnut.

– Vi gambler ikke med publikums sikkerhet, sier stabssjef ved Oslo Politidistrikt Johan Fredriksen til NRK.  Man kunne kanskje spurt seg sjøl om det å bevæpne haugevis med snut – noen sikkert kun med helgekurs i håndtering av automatvåpen – både i bysentra, på flyplasser, på jernbanestasjoner og grenseoverganger muligens ikke er så jævla fett EGENTLIG?

Det skal være «tryggere enn vanlig» i Oslo i dag ifølge Fredriksen. 40 grader i skyggen, et bryggende tordenvær, «skjulte tiltak» med sikkert hundrevis av paranoide og uerfarne politifolk med maskingevær spredt utover byen, det høres jo trygt ut.

Da er det bare å nynne og tralle med, follkents:

The post Terrortrusselen: Topp 5 konkrete ting å være redd for appeared first on NATT&DAG.

ND_BAUMECKER (Ostgut Ton, DE), DISKJOKKE, G-HA OG OLANSKII, SEX JUDAS (live), VINNY VILLBASS, KARIMA, VARI LOVES, PIECES OF JUNO.

Hva forbinder du med sommer? Sjansen for at man svarer «fest» er ikke akkurat forsvinnende liten. Vi skal i alle fall ikke underspille festens rolle for sesongen som er over fortere enn den kom, særlig når man får lov til å arrangere festing på en festning. Som seg hør og bør tar vi ikke lett på oppgaven av å arrangere baluba. Derfor har vi booket kremen av kremen, fra både innland og utland.

Norske navn som pryder plakaten er g-Ha & Olanskii, Sex Judas (live), Vinny Villbass, Diskjokke, Karima, Vari Loves og Pieces of Juno.

I tillegg kommer den bunnsolide DJen nd_baumecker innom festen før han skal spille på Jaeger (det vil si: kom tidlig, han går på i 20-tiden). Den faste Berghain- og Panorama Bar-rekvisitten startet karrieren sin allerede på nittitallet. Han har, etter sigende, vært flatmate med Isolée, en fyr han senere ga ut på den knallbra etikketen hans Freundinnen. nd_baumecker er hyllet for sin evne til å ikke legge stilistiske begrensinger på DJ-set’ene sine – som tangerer et sted mellom disco, house, techno, minimal og maximal. Vi gleder oss til å se den tyske connoisseuren sette føttene sine på norsk mark igjen.

Tilleggsinfo: myser du skikkelig mens du ser på et bilde av nd_baumecker ligner han litt på Ben Klock ♥ 

g-Ha & Olanskii, Vinny Villbass og Diskjokke  driver søndagsklubbkonseptet FootFood, men kvartetten står saktens stødig på egne ben også. g-Ha & Olanskii er hjernene bak Sunkissed, og har spilt på prestisjetunge Panorama Bar. Diskjokke har en rekke kritikerroste album og EP’er under beltet (har du forresten forsøkt namedroppe Diskjokke i Sverige? Oppvaskjokking klinger ikke like bra over grensen!). Vinny Villbass er en mann for sin hatt, berykted DJ og har akkurat sluppet den råbra 12” «Lust For Wrong».
https://www.facebook.com/pages/G-HA-OLANSKII-SUNKISSED/154762361358
https://soundcloud.com/vinnyvillbass
https://soundcloud.com/diskjokke

Hvem er Sex Judas egentlig? Ikke godt å si når Facebook hevder at det er en «fictional character» og Resident Advisor skriver at «det er det hemmelige prosjektet til en av de største norske live-actene». Du blir pent nødt til å komme på festen for å finne ut av det.
https://www.facebook.com/pages/Sex-Judas/207787179266274

Bak navnet Pieces of Juno gjemmer den LA-baserte produsenten og DJen Kine Sandbæk Jensen seg. Sjekk ut remixen hun har gjort av Lindstrøms «Vossakorv».
https://soundcloud.com/pieces-of-juno

DJen Vari Loves, eller Kristin Ernstsen som hun egentlig heter, var fjorårets norske vinner av Burn Residency.
https://www.facebook.com/variloves

NATT&DAGs (nesten) helt egne Karima har vært en av mange hoder bak klubben Loose Joints på Kontxt, samt disco-klubbkonseptene Mm..Disco og Disco, Yes Disco i Malmø. Her hjemme har hun blant annet spilt på Dattera til Hagen, Jaeger, Fisk&Vilt, Turkish Delight og Badstugata.

Spilletider kommer.

KOM TIDLIG! KOM TIDLIG! KOM TIDLIG!

1. august // Restaurant Festningen, Myntgata 9 // 18.00 – 02.00 // CC: 100,- // ID: 18

I samarbeid med Jaeger.

The post NATT&DAG erobrer Akershus Festning appeared first on NATT&DAG.

Har du noen gang drukket hvitvin og følt opplevelsen var for lite preget av desperat reklamebyrå-taktikk? Da har vi gladnyhet til deg. Den franske vinprodusenten William Fèvre har spurt seg «Hva er det kidsa digger?» og lanserer nå en egen «hipster edition» av sin Chablis.

Nyvinningen kjennetegnes, så vidt vi kan se, av en unik flaskedesign: Hvit ugjennomsiktig, med diverse grønne hipstereffekter (f.eks. sykkel og bart) og gøyale ord, samt et hjerte med teksten «Hipster edition». Og best av alt? Den er dekket av noe UV-greier og lyser i mørket!

Vinen er ifølge produsenten planlagt solgt over så og si hele Europa, også i Norge. Vi kom over den i tax free-butikken på Gardermoen og vet ikke om (når!) den kommer på polet.

Vi prøvde å spørre 1881 om kontaktinfo til en hipsterekspert for å få noen uttalelser om opplegget, men må ha skjedd noe tull for vi fikk bare snapchatten til en fyr i redaksjonen og han så bare tomt ut i luften, ristet på hodet og gjentok «resignasjon» og «avmakt» en tjue, tredve ganger.

Så, TJA, hva mer skal man si? Snurr pressemelding!

WILLIAM FÈVRE RIDES THE HIPSTER WAVE.

After the success of the limited edition “I love Chablis” WILLIAM  Fèvre is launching a new collector packaging in a non-conformist and creative spirit: the Hipster edition Chablis. The bottle, which is entirely decorated with ultraviolet ink, reveals itself under black light. And for connected consumers a QR Code gives access to 360° animation. Another innovation is a transparent level indicator on the back of the bottle which allows to see the level of the wine.  Born in the 50′s the Hipster trend is an independent, progressive, creative and off-beat thinking which reflects the will to live each minute with the highest intensity. Aged for 8 months in stainless steel vats, this 2013 Chablis will also win you over by its refined bouquet of citrus and acacia, its richness and minerality that are characteristic of the appellation. This is a collector bottle to absolutely acquire  from April 15th in lounge bars, clubs, restaurants and retailers which distribute William Fèvre wines.

lol. Dette er for øvrig et OK tidspunkt å minne om at NATT&DAGs store posørutgave fortsatt finnes i stativer i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger.

The post Trendy taxfree-nytt: Nå kan du kjøpe «hipster-vin» på Gardermoen appeared first on NATT&DAG.

Tidligere i juli fikk det allerede syv år forsinkede JSF-programmet nok et tilbakeslag: Flyene skulle egentlig gjøre sin første internasjonale oppvisning på et flyshow i Storbritannia. Kun dager før oppvisningen tok imidlertid motoren på et av flyene fyr, og hele flåten har nå flyforbud på ubestemt tid.

Joint Strike Fighter-flyene skal erstatte en rekke av dagens jagerfly, blant annet F16, og utvikles av amerikanske Lockheed Martin. Prosjektet finansieres hovedsakelig av USA, med sikkerhet i at Storbritannia, Italia, Nederland, Canada, Tyrkia, Australia, Norge og Danmark har forpliktet seg til å kjøpe et antall fly hver. Stadige nye uforutsette feil og problemer har ført til at prosjektet nå er syv år på etterskudd og har blitt mye dyrere enn planlagt. Den totale prislappen er nå på 390 milliarder amerikanske dollar, eller 2429 milliarder norske kroner.

Et jagerfly som ikke virker til den nette sum av omtrent halve det norske oljefondet, der altså.

Eller, som thinkprogress.com påpeker: Nok penger til å kjøpe herskapshus til alle hjemløse i USA, egenhendig finansiere all verdens u-hjelp eller en rekke andre ting som høres koseligere og nyttigere ut enn defekte jagerfly. Les alle sammenligningene deres her. (PS: Vi har ikke egentlig sett så nøye på tallene, og noe av det virker litt spekulativt, men hei – uansett hvordan du vrir og vender på det: Mye penger og sprøtt opplegg.)

The post – For pengene USA har brukt på et jagerfly som ikke virker, kunne man kjøpt et herskapshus til hver eneste hjemløse i hele landet appeared first on NATT&DAG.

Linda Pira har de siste årene utviklet seg til å bli et av de heteste navnene på den svenske hiphop-scenen – og vant på sist Grammisgala, den svenske spellemannprisen, prisen for årets nykommer. 29-åringen er likevel er relativt ferskt navn, og slo først igjennom i 2012 etter et bidrag på Stor-låten «Rom & Kus». Siden har det gått slag i slag med egen EP («Matriarken») og dokumentarserie på SVT (Linda Pira– som du inte visste om) i 2013.

Siste nytt fra Pira er sommerlåta «Shu Katt / Överlever allt» med Dani M, som har fått bra med spilletid på svensk radio i sommer. Nå har den også fått en finfin video (nederst i saken)

Mer Pira, sier du? Les intervjuet vi gjorde med henne i juni/juli-utgaven av NATT&DAG.

Enda mer?! Hør henne snakke om ungdomstiden sin og spille musikk i sitt bidrag til «sommar i P1» (nøyaktig det samme som norske «sommer i p2»).

Snurr film!

The post Katter og paljetter: Ny video fra Linda Pira appeared first on NATT&DAG.

Klubbøya og Øyanatt er fire hektiske dager med musikk opp og ned i mente, og for det utrente øyet kan det by på prøvelser når man skal velge ut hva man bør skrive seg bak øret av byens durabelige programpakke. Nesten samtlige av Oslos vannhull er formidable arenaer for  attraksjoner av mindre eller større grad under festivaluken – det være seg om du har nese for gitarklimpring eller untz! untz!. Er sistnevnte din kopp te, er det lite som er mer aktuelt å besøke enn Jaeger under Øyanatt. Ravere, klubbere og generelt festglade mennesker, rejoice: vi gir dere det fullstendige programmet til Klubbøya og Øyanatt allerede nå!

Klubbøya 5. august:
Jøger på Jæger presenterer: Klubbdagen Øya
CC:Gratis
Kl. 22:30
ID: 20

22:30 Shitrich
23:00 Jonas V. & Petter Beyer
23:30 Degos
00:00 Herreløse
00:30 Stylo G (UK)
01:15 Raggabalder + Safari Sound

Shitrich fikk sin første smak av nasjonal oppmerksomhet da han og makker Grotesk under navnet Bromstad Billionaires slapp EP-en Makka Te Hoinnerpris tilbake i 2008, fulgt opp av massive hype som kuliminerte i spillejobb på Hovefestivalen 2009. Shitrich dro på seg massive kontroverser rundt cupfinale-låten «Bombefly», hvor han navnga Molde-spillere og hva han ville gjøre med dem.

For første gang i Oslo får vi presentert Bergens og NMG/G-husets aller hardeste, Jonas V. & Petter Beyer. Jonas V. har blitt din favorittrappers favorittrapper via et par sterke mixtapes. 21 Gram introduserte hans kompromissløse stil i 2011, og ikke lenge etter ble «Sonar Ut, Flippar Ut» med Petter Beyer årets definitive undergrunnsanthem for alle med den minste interesse for rap.

Degos består av Fela og Chino, førstnevnte det siste året mest kjent som en del av Don Martins Nilsenbanden, men med ti års fartstid og vel så det i ryggen. Degos debuterte i 2003 med mixtapen el Mixtape. Fela sitt soloalbum D.U.R.E ble veldig godt tatt imot av hiphop-miljøet og ble tildelt prisen «Årets hiphop-album 2012» av strømmetjenesten WiMP.

Herreløse slapp nettopp sitt etterlengtede debutalbum. Utsolgt John Dee, etterfulgt av skikkelig kalas på Rockefeller en liten måned etterpå, vitner om at Herreløses egne univers og outsiderrap har ett trofast publikum.

At Stylo-G er den heiteste dancehallartisten i hjemlandet England, og også i resten av Europa, er ingen overdrivelse. Sønnen av den jamaicanske artisten Poison Chang slo igjennom for noen år siden med «Call Me A Yardie». Siden da har karrieren nådd uante høyder, mye takket være Stylos evne til å lage hits utenom det vanlige. Stylo er ikke redd for å lefle litt med andre sjangre, og spor av soca, dubstep og andre basssjangre i er å finne flere av låtene.

Safari Sound (S) er Sveriges største dancehall/reggae-soundsystem, og har eget program på svensk P3. Siden rett etter årtusenskiftet har Selecta Shirkhan og Sammy K reist Sverige og verden rundt og utrettelig misjonert for dancehall og reggae. Ingen soundystems i Nord-Europa er like ivrige, hvis du klarer å telle hvor mange mixtapes Safari har sluppet de siste fem årene, så har du stått på.

Raggabalder er Jøger på Jæger-verter, og ledes an av den gamle vokalduoen til Tungtvann, Joddski og Jan Steigen. Med Pop-I og Drahpaa på lag har de satt standarden for norsk dancehall, og spilt rundt i Europa, samtidig som de har brakt resten av verden til Oslo, og da spesielt Jæger. Deres siste mixtape Raggabalder i rødt, hvitt og blått inneholdt spesialinnspilte dubplates med alle fra Hærverk og Beranek til Tee Productions, Ravi, Arif og Tuva Syvertesen.

6. august: Untzdag: FLOATING POINTS (EGLO RECORDS/UK), Øyvind Morken (Full Pupp) og Gaute Haaversen
CC: 150,-/100,- med pass
Kl. 23:00
ID: 20
Floating Points, eller Sam Shepherd, er en voksende stjerne på den internasjonale elektroniske scenen. Han debuterte i 2009 med sjutommeren «For You/Radiality» på Eglo Records, men gjorde seg kanskje mest bemerket med tolvtommeren Vacuum EP, som kom ut senere samme år. Han fikk raskt backing fra artister som Theo Parrish, Kyle Hall, Four Tet og Kode 9.

Floating Points har et sterkt navn innen DJ-verdenen. Men en forkjærlighet for vinyl og rotary-mixere har han flydd verden rundt de siste årene og forkynt soul, disco, house og techno til et sultent publikum.

Support fra Untzdag residents Øyvind Morken og Gaute Haaversen.

Torsdag. 7.auguest: ROBERT OWENS (Fingers Inc/US), Dj Nuhhh & Nico Coltsfoot
CC: 150/100 med pass
Kl. 23:00
ID: 20
Robert Owens startet som DJ på block parties og små klubber i Chicago i perioden Ron Hardy og Frankie Knuckles briljerte med sine residents på Music Box og The Warehouse på 80-tallet. Han fikk fort et godt rykte  i byen og etter å ha møtt produsenten Larry Heard i 1985, dannet han Fingers Inc. sammen med Ron Wilson og var involvert i rekke sjangerdefinerende prosjekter, blant annet Another Side (1988)  en av housesjangerens aller første fullengdere.

Robert har alltid vært lojal til sine røtter som DJ og har gjennom hele karrieren spilt DJ-set på på små klubber som store festivaler, ofte kombinert med live PA. Han har alltid holdt det gående på produksjonssiden og er i nyere tid kanskje mer aktiv enn han var i starten av karrieren. Det har resultert i uttallig flotte utgivelser og samarbeid med noen av de beste artistene innen house.

RETRO residents DJ Nuhhh (Kids Love Wax) og Nico Coltsfoot (Sunkissed) varmer opp og legger lista for kvelden fra klokken 22.

Fredag 8. august:  ROBERT HOOD (M-Plant/US), g-Ha & Olanskii, Ricky Late & Ollis, Celius
CC: 150,-/100,- med pass
Kl. 23:00
ID: 20
Det er med stor glede vi endelig kan presentere Robert Hood på Jaeger! Robert Hood er en techno-legende fra Detroit som har holdt på siden 90-tallet, og som revolusjonerte hele sjangeren da han slapp LPen Internal Empire på Tresor og Minimal Nation EP på Axis. I 2013 kom han ut med albumet Paradise under aliaset Floorplan. Flere av de største DJene i verden har rangert det som et av de beste som kom ut i 2013, og låter som «Eclipse» og «Let’s Ride» har også vært gjengangere på gulv her hjemme siden albumet kom ut.

Kveldens hosts er den norske DJ-duoen g-Ha & Olanskii. De er kjent som residents på Sunkissed, Footfood, og Jaeger, men har også spilt på store klubber som Fabric, Panorama Bar, Robert Johnson m.fl.

Ricky Late, Ollis og Celius varmer opp bakgården med sine deep house og ny-disco tunes.

Lørdag 9. August: ØyaNatt: Nightflight: Justus Köhncke  (Kompakt/De), Isaac Ferry (UK), Mc Kaman, Jan Sverre
CC: 150,-/100,- med pass
Kl. 23:00
ID: 20
Justus Köhncke fra Køln er en av våre favoritter på Jaeger, og han gir ut musikk på den anerkjente etiketten Kompakt. I sluttet av 2013 ga han ut albumet Justus Köhncke & The Wonderful Frequency Band. Lydbildene på denne fantastiske LP-enn er leken house med en rekke spennende ingredienser.  Det er syrlige synth-smaker balansert med fruktig California «Adult Oriented Rock»-vokal på Tysk, saftige electro funk-basslinjer, kremete Minnesota techno-beats, søte italodisco-melodier, og en lang ettersmak av San Fransisco Hi-Nrg.

Isaac Ferry er sønn av popikonet Bryan Ferry, kjent DJ og bytryne fra Londons uteliv. Han er på besøk i byen i anledning hans legendariske fars konsert på Øyafestivalen, og legger turen innom Jaeger etterpå for å spille skiver. MC Kaman spiller lettkledd pop og Billboard-hits nede i disko’n!

Sjekk ut face-arrangementet og meld deg opp, kompis!!! Pling pling! ;) ;) ;)

The post NATT&DAG og Jaeger presenterer årets program for Øyanatt! appeared first on NATT&DAG.

Shiiiiiit, de flotte slaskene i Okkultokrati har nytt album på vei nå straksens, «Night Jerks». Vi har sikret en stream av hele greia! Hør på synthen! Hør på mørket! Syng med, med den stemmen du har! (Hvis du har en stemme, ikke meningen å sjalte ut stumme folk, ass!)

Her kommer’n:

Vi har et knæsjt intervju med folka i augustnummeret av NATT&DAG som er RETT RUNDT DET JÆVLA HJØRNET, kan du tro! De sier mye sprø greier, de der steinharde rockeguttene. De snakker litt om den nye platen…

– Uansett om vi har følt at «shit, det her er bare for catchy, vi kan ikke gjøre det her», så blir det bare tolka som utilgjengelig og «ekstremt», sier Pål.

De snakker litt om å si unnskyld…

– Okkultokrati sier aldri unnskyld!

De legger ut om det nye medlemmet Milton von Krogh, tidligere kjent fra Pirate Love:

– Milton kommer alltid for sent fordi han må finne parkering til de gamle amerikanske bilene han kjører.

OG MERE TIL! Plukk opp avisa når den kommer i stativet nær deg og les rubbel og bit, tjommi! ;) ;) ;) BLUNK BLUNK ;) ;) ;)

The post Sniklytt: Nytt Okkultokrati-album appeared first on NATT&DAG.