VERDEN ER RAR, livet er pussig. I dette hestens år, hvor det kinesiske stjernetegnet visstnok skal gi oss litt ekstra fart, en dytt, litt hjelp på veien etter slangete, dragete omskiftningsår, da brekker jeg foten.
Kanskje var det et lykketreff? Euforien hadde tatt meg til nye høyder i et spektakulært James Holden-hopp. Sonar endte med urgencia og ambulanse, men hva gjør man ikke for lykkelyd?
Hove er helt nytt for meg. Vil jeg finne lykkelyd også her? Eller blir det en sosialantropologisk undersøkelse, et slags eksperiment all den tid jeg verken kan drikke meg full eller danse?
Her inviterer kunstneren «de skyldige» til å chille underveis.
En jazzmusiker som underviste ved artistfabrikken Inderøy på nittitallet hevdet at musikk blir kjipere dess flere som er fans. Har han rett? Da opplevde jeg at han snakket mest om smak. Kanskje den klassiske påstanden omhandler ufrivillig kommersialisering? At man blir påvirket av sitt ønske og ikke minst behov for et publikum?
![IMG_1443]()
Anders Dahl Monsen, artist talk
Anders Dahl Monsen (f. 1980) tar tak i dette gjennom verket «Vivendi Park». Ikke direkte, men det er slik jeg leser det. Konsernet Vivendi, som eier plateselskapet Universal og en hel hær europeiske tv- og radiostasjoner, opplever nedgangstider. Dahl Monsen portretter musikkbransjen gjennom installasjonens struktur i tre. «Vivendi Park» er både et utemøbel og et verk. Her inviterer kunstneren «de skyldige» til å chille underveis.
Nedgangstidene skyldes vår hang til å laste ned musikk uten å betale for den, men det er ikke disse Dahl Monsen angriper. På tross av at han tegner Vivendis nedadgående grafer i sammenskrudde trebiter satt sammen til en slags edderkoppaktig benk. Det er denne benken vi sitter på når vi lytter til Dahl Monsen kritisere storkapitalen under sin artist talk. Alle kunstnerne på Hovekunst har en slik presentasjon av sitt kunstnerskap, men Dahl Monsen snakket mer om bakgrunnen for verket enn hva han selv driver med. Eller gjør han det?
Er det kanskje enklere å kritisere Universal enn NRK?
Universal er et av verdens tre største plateselskap, som sammen med Warner og Sony dominerer nitti prosent av markedet. Kunstneren gir oss en kjapp gjennomgang av musikkindustriens historie fra da Mozarts enke solgte partitur og satte opp minne-turneer med sin nye mann, via etterkrigstidens oppblomstring av plateselskaper, til her vi nå sitter, på Hove i 2014. En festival som startet som en idealistisk videreføring av Quart, med bærekraftig profil hvor du får betalt for søpla di, hvor de har en mer ambisiøs samtidskunstprofil enn de aller fleste kunstforeninger – men hvor man likevel lytter til artister som har blitt forflatet av Universalklubben.
Låt de alltid så kjedelig universelt, ja, vaselinisert? Jeg synes det hadde vært stas om Dahl Monsen hadde gått videre på et vis, sett på statsfinansierte P3s spillelister, på hvilken forflatning NRK representerer, spesielt på en festival med en egen P3-scene. Dog er det kanskje enklere å kritisere Universal enn NRK?
Mucha-Malling
I motsetning til de fleste kunstnere som bruker Tromøyas bunkerser som visningsrom har Sverre Malling (f. 1977) veltet seg i festivalområdet. En av Norges mest kjente tegnere, hvis verk jeg tidligere har omtalt både som romantisme i pamfletten Underskog: Bevegelser nå i norsk kunst og musikk (2010), og romantisk konseptualisme i utstillingen Apocalyptic Bliss (2012), har laget et opplag plakater som han har pepret festivalområdet med. Satt opp med stift er de spredt som serier og større flater på nesten samtlige bygg. Bare bunkersene har sluppet unna. Men hvorfor vil han masseprodusere tegningen som plakat?
Malling har tatt utgangspunktet i historien om Rottefangeren fra Hameln.
Malling har tatt utgangspunktet i historien om Rottefangeren fra Hameln, og vil «se nærmere på om kunstneren kan være vår tids trollmann». Jeg kan ikke unngå å legge merke til inspirasjonen fra art nouveau-kunstneren Alfons Mucha (1860 – 1939). Blant de få utsmykninger jeg vokste opp med var det dørplakaten på barnerommet. Mucha fulgte med huset da vi flyttet inn.
![Sverre Malling, Follow the piper]()
Sverre Malling, Follow the piper
Et snedig grep av Malling dette. Foruten hans karakteristiske planteliv, brystfagre damer med lepjende tunger og små barnefigurer som klatrer opp stengler, har en av de nakne kvinnefigurene fått et umiskjennelig Mucha-preg. Stilen er likevel så mallingsk at jeg lurer på om det Mucha-aktige har vært der lenge, at jeg bare ikke har tenkt over det. Er det fordi jeg finner tegningen som en av hundrevis av plakater?
Malling har altså tatt tak i fristelse og forførelse, men tenåringsgutten er utelatt
Hovedmotivet viser en kvinne som holder en fløytespillende liten figur med spisse ører og hale med pil. Det djevelaktige kan man ikke komme forbi. Er det jenta som representerer rottene her? Hun kan ligne på mange, mange av de unge jentene som har trosset kaldtvannsdusj i drivhus og møysommelig brukt føner, rettetang og ukjente mengder foundation for å fremstå uklanderlige på Norges største festival. Tross teltliv.
Uansett, jenta er i ferd med å lepje i seg den lille djevelske fløytespilleren, figuren som har fått litt farge. Som fristelsen selv er han skarp rød mot plakatens ellers sorthvite svakt pastellfargede motiv. Portrettet av den fristede er rammet inn, slik Mucha hadde for vane, i et organisk blomstermotiv med peonlignende vekster og sommerfugler. I denne kransen av en blomsterramme ligger Mallings Mucha-figur og skrever uten blygsel mens en av vekstene masturberer henne.
![Sverre Malling_Follow the piper]()
Sverre Malling, Follow the piper
Malling har altså tatt tak i fristelse og forførelse, men tenåringsgutten er utelatt. Fløytespilleren fremstår primært som en musiker som ikke er virkelig, en figur som jenta kan sluke. Er Mallings bruk av kvinneskikkelser som de fristede knyttet til grunnhistorien om Adam og Eva, eller har han bare glemt Hove-festivalens tusenvis av «bariser»? Unggutter som stolt viser fram resultatene etter vinterens utallige timer på treningsstudio i håp om sommerflørt eller selve Kjærligheten, hva vet jeg.
Malling treffer. Selv om det tar litt tid for meg denne gang. Jeg er ikke begeistret over selve tegningen før jeg kommer hjem og får den på avstand. Plakatkonseptet tar livet av motivet og opplevelsen av innholdet på et vis. Men nå, som jeg sitter her på Grønland, angrer jeg dypt på at jeg ikke rev ned en jeg og, den med taggen på.
Romantisk elektromagnetisme
Jeg ser tagg flere steder, i Inga Sund Hofsets bunkers dukker den opp underveis i festivalen. Bunkersene var en del av tyskernes Feld Flakartillerie-schule (nor) 50 fra 1941 til 1944. Leiren var bygd for 1500 mann, de fleste fra luftvernskolen. Nå fylles derimot området av sekstitusen ungdommer med langt lyst hår og korte jeanshorts. De tusen som tok en tur innom de avkjølende visningsrommene fikk oppleve noe annet enn larmende Universal-produsert P3-lyd.
Bunkersene var en del av tyskernes Feld Flakartillerie-schule (nor) 50 fra 1941 til 1944.
Serina Erfjord (f. 1982) klarer å skremme noen av dem. På innsiden av sin bunkers har hun tegnet muggsopp med pastellkritt, men det er ikke soppen som er scary. Litt lenger inne hører man plutselig den rytmiske lyden av takhengt kjetting mot glass. Rytmen brytes av en gnist. Jeg liker sånt, abstrakte verk som lager lyd, som gnistrer i mørket, hvor man må sette seg ned og studere i detalj for å forstå greia. Hvordan henger det hele sammen? Hvorfor trekkes kjettingen mot glasset?
![IMG_1472]()
Serina Erfjord, Chain, glass and sparkle (2014)
Serina Erfjord forteller at hun liker å ha en kroppslig dialog med tilskueren, og har gjemt en elektromagnet inne i verket som trekker i kjettingen. Gjennom å presentere dette verket i en gammel tysk bunkers henter hun frem et annet aspekt enn det som ellers kjennetegner festivalen: Bunkersen er nesten lydisolert, den er kjølig, den kan gi ly i en regnskur eller litt privacy for et ferskt par. Hva skjer når de plutselig oppdager kjettingen, glasset og gnisten? Hvor mange fikk ikke med seg at dette var en utstilling?
Serina Erfjord liker å integrere et større område enn verket i seg selv, og det evner hun godt med Chain, Glass and Sparkle. Tegningen så vi også på avgangsutstillingen på Kunstnernes Hus i mai. På «huset» synes jeg det var fiffig, men kanskje ikke den type verk som kommer godt frem på en gruppeutstilling. Her er muggsopp-portrettet noe helt annet. Det blir så integrert med rommet at jeg ikke ser det. Hva er da vitsen?
Kanskje noen ting skal stå uten kommentar?
Ane Mette Hol deltok på Art Basel 2012 med en tilsvarende diskret tegning som en del av satsningen Statements. Galleri Lautom viste Hols subtile pastelltegning i hvitt på hvit vegg. Verket kunne nesten bare anes ved at et tynt lag støv lå langs gulvet som et vitne om den møysommelige tegneprosessen. Erfjords tegning er ikke hvit som Hols, men konteksten gjør at den blir like usynlig. Dess mer jeg tenker på det, dess riktigere er dette verket nettopp her. Det første som fascinerte meg, elektromagnetismen, mistet litt av gnisten. Hva står igjen, hvorfor har det en plass?
![Artist talk med Serina Erfjord om Chain, glass and sparkle, 2014]()
Artist talk med Serina Erfjord om Chain, glass and sparkle, 2014
På veien til Hove diskuterte vi hvorvidt kunst ødelegges av at det snakkes om, skrives om. Som skribent og kunsthistoriker er jeg i utgangspunktet uenig i det. Enkelte ganger må jeg likevel stemme i. Dag Solstad fikk samme utfordring, og han måtte medgi at jo, ja, enkelte ting, viktige ting, er det vanskelig å skrive om. Som for eksempel verdens beste fotballspiller. Solstad slet fælt med en tekst om Maradona på åttitallet, men i ettertid er det mange som hevder at det er det beste noen har skrevet om fotballhelten. Ifølge Solstad.
Kanskje noen ting skal stå uten kommentar? Det å trekke paralleller mellom tyskere og okkupasjonsmakt, bunkere og beskyttelse, kjetting og klirrende glass, blir kanskje mest kleint? Det er tross alt den fysiske, ikke den verbale, dialogen Erfjord er på jakt etter. Jeg derimot, som ikke lenger er fysisk på Hove (selv om jeg kjenner det i hendene), skriver videre. Erfjord har tatt tak i tradisjonelle teknikker som tegning, ladede, men enkle materialer som kjetting og glass, for å skape et verk hvor bevegelse og lyd løftes fram i rommet. Selve bildet, tegningen, er mer skjult enn synlig. Prosjektet kan på flere vis sies å inngå i en romantisk konseptualisme, uhyggen er også tilstede.
Hvor lenge varer et «nå»?
Da jeg humper meg frem til Inga Sund Hofsets (f. 1983) bunkers er det som en åpenbaring. Ikke selve bunkersen, men det som utspiller seg på utsiden. Da Sund Hofset begynner å snakke om Grensen for å være faller alt på plass for meg. Jeg har ikke reist fåfengt. Hun har arbeidet stedsspesifikt og med sine egne minner fra da hun var på politisk leir på Hove med familien i 1992. Blant de spørsmålene hun har arbeidet med er «her og nå – hvor lenge varer et nå?»
![Artist talk med Inga Sund Hofset om Grensen for å være (2014).]()
Artist talk med Inga Sund Hofset om Grensen for å være (2014).
I dette som er en av festivalens syv nyproduksjoner, har hun intervjuet både en biolog og en psykolog. Mer enn et ensidig fokus på hva hun opplevde da, bruker hun stemmen til en pike og en annen som hun beskriver som «ung voksen». Foruten dette lydverket, som høres fra innsiden av bunkersen, har hun plassert stubber på gulvet innrammet av en svartmalt og økselignende form som folder seg ut fra det stedet hvor gulv møter vegg. Jeg liker den svære rota som hviler på taket, revet opp som i et voldsomt uvær og sårbart veltet over ende, spesielt på kvelden når den dramatiske lyssettinga trer frem når jeg humper meg på vei til Flekken.
Denne sløyfa i utkanten av Hove-festivalen blir en deilig haven.
Denne sløyfa i utkanten av Hovefestivalen blir en deilig haven. Kanskje burde jeg sett verket først, før jeg hørte henne snakke. Jeg faller for tematikken, for spørsmålet om hvem vi er, hvor fort vi endres. De fleste av trærne som omringer oss er de samme som i 1992. Vi derimot, er endret. Våre celler skiftes ut i løpet av en sjuårsperiode og er i endring. Hele tiden.
![Inga Sund Hofset, Grensen for å være (2014)]()
Inga Sund Hofset, Grensen for å være (2014)
Hofset refererer til den danske filosofen Søren Kierkegaard, og hvordan han i boka Gjentagelsen. Et Forsøg i den experimenterende Psychologi af Constantin Constantius (1843) snakker om Regine, at hun var hans border of being, grensen for hans vesen. «Å returnere til henne vil være som å returnere til da hans (Kierkegaards) jeg ble til. Som min retur til Hove, kanskje». Regine Olsen var atten da hun ble forlovet med den tjuesyvårige Kierkegaard, som brøt forlovelsen etter ett år. Hun giftet seg med en annen mens Kierkegaard brukte resten av sitt forfatterskap på å analysere hvorfor han dumpet henne. Kan en Hove-romanse bli grunnlaget for et forfatterskap? Eller er vi grunnere nå, mer overfladiske?
Kan en Hove-romanse bli grunnlaget for et forfatterskap? Eller er vi grunnere nå, mer overfladiske?
Hofset er opptatt av de hendelsene som endrer oss, ikke nødvendigvis den ene hendelsen, men den som representerer noe klassisk, karakteristisk ved oss. Hvem er vi nå, hvem var vi og hva står igjen?
Å male en drøm
Tommy Høvik (f. 1979) er en kunstner med bindeledd til hvem jeg var. Han er trønder som meg, og et av hans verk ligger på bunnen av Trondheimsfjorden. Som barn brukte jeg å lukke øynene hos tannlegen og tenke at jeg svømte i denne fjorden. For at det ikke skulle gjøre så vondt. Det var litt som da jeg kom ned til rullesteinstranda etter en fryktelig lang krykketur og kunne se vannskorpen, blått i blått. Ingenting funker som vann, eller musikk for den saks skyld når en flukt, en drøm skal realiseres.
![IMG_0827]()
Tommy Høvik, Painting a dream (2014)
Verket Collection 422 (2007) består av Tommys cd-samling på 422 originale cd-er og er lukket inni en vanntett beholder. Musikkbransjen levde ennå godt da Høvik kjøpte sine cd-er. Mens det i 2002 ble solgt over 800 millioner album årlig på det amerikanske markedet, var tallet krympet til 316 millioner i 2012, og det siste året er det blitt enda færre. Solveig Lønmo skriver om verket at «Det er ikke til å bli klok på om verket er en romantisk forherligelse av en svunnen ungdomstid, eller om det snarere ligger noe brutalt og kynisk ved det å kvitte seg med en del av sitt gamle liv.»
Det er ikke til å bli klok på om verket er en romantisk forherligelse av en svunnen ungdomstid, eller om det snarere ligger noe brutalt og kynisk ved det å kvitte seg med en del av sitt gamle liv.
Høvik tar ofte tak i eget materiale. Her, på Hove, har han skapt en utstilling med den klingende tittelen «Painting for a dream». Høvik har vært på residency i spanske Córdoba, og malt i en klosterhage. Verkene bærer preg av dette, maleriene er abstrakte pasteller malt med akryl og spraymaling på filt. Fra et ganske dystert mørke med mye bruk av eldre fotografier i ulike collageteknikker dukket det opp en blå vaskemaskin med et litt skjevt triangelmotiv limt på. Jeg har ikke klart å glemme det. Nå er det rare, fine lyset her igjen, i maleriene, og skulpturelt som et lynaktig surfebrett i marmor. En palmegren skyter opp fra brettet midt i bunkersen, det er som om vi svever litt. Jeg har aldri sett Tommy ta et rom så sterkt.
![IMG_0845]()
Tommy Høvik, artist talk
I hjørnet rager et gustaviansk speil. Her har svenskene speilet seg i flere århundrer før Høvik satte det i en mørk bunkers midt på Norges største musikkfestival. Når man ser på de tusentall nystylede folkene som raver inne på Hove skulle man tro at ethvert telt hadde slike som del av møblementet, men det er altså kun gjennom tålmodig køståing i «sminkesalongen», det sponsede teltet med fønere, rettetanger og hårprodukter, man kan speile seg slik som her.Det svære speilet er rammet inn av lilla blacklights – et på hver side, og nederst, i selve speilramma, har Høvik inngravert «YOLO» i gotisk skrift. Lyset fra blacklightsene får bokstavene til å se lilla ut.
Som Horatius vil man fange, gripe øyeblikket, for i morgen kan det være for sent.
Når jeg spør hvordan Tommy definerer YOLO sier han ganske enkelt at det er ungdommens «Carpe Diem». I 2014 har Carpe Diem blitt en klisje nesten på linje med «love», på tross av at antikkens Horatius skrev det litt mindre idyllisk: «Grip dagen, stol så lite som mulig på den neste».Tommy Høviks speilverk innbyr til selfies, men det er kanskje ikke narcissus som gjenskapes i de portretterte.
Som Horatius vil man fange, gripe øyeblikket, for i morgen kan det være for sent. You only live once.
![Tommy Høvik, Painting a dream (2014).]()
Tommy Høvik, Painting a dream (2014).
The post Hovekunst 2014: YOLO, fristeri, hvor lenge varer et «nå»? appeared first on NATT&DAG.